Hvad kommer det av at en menneskegruppe, et samfund, lever gjennem hundrer, ja tusener av år, bevarer sin individualitet og holder sin tradisjon i hevd? Hvilke krefter er det som holder folkeslagene ilive, nærer dem, fremmer dem, holder dem samlet om et eget midtpunkt? De økonomiske og materialistiske forklaringer er utilstrekkelige. Men hvilke krefter er det så som skaper en fremadskridende kultur?

Samfundslegemenes livstrang er meget forskjelligartet efter gruppenes forskjellige karakter. De grupper som kommer i betraktning fra et rase- og socialhygienisk standpunkt er selvsagt i første rekke de som er basert på de generative funksjoner, altså familie, slekt, stamme, folk. Meget ofte glemmer man at en nasjon er en sammensatt organisme og tror å kunne gjennemføre rasehygieniske reformer med direkte og utelukkende henblikk på den nasjonale enhet, folket. Det er imidlertid lett å påvise at enhver levende fornyelse av et folk bare kan komme innenfra, d. v. s. gjennem familie- og slektsåndens nydannelser.

Verdenshistoriske kamper har dreiet sig om slektslivets utformning. Århundrelange folkekriger har vært ført for å hevde og utbrede dette dypeste grunnlag for nasjonenes liv, de generative verdier og prinsipper. Og kampen for en bedre slektskultur hører også til de centrale bevegelser i vår tid.

I det følgende vil vi gi en skisse av den generative kultur hos de fornemste eldre folkeslag: kineserne, inderne, perserne, jødene, egypterne, grekerne, romerne og germanerne. Efter hvert skal vi så se hvilke slutninger vi kan trekke av de gamles lære og deres skjebne i historien.

Kineserne.

Fra rasehygienisk standpunkt fortjener Kina opmerksomhet fremfor alle andre nasjoner. Det er det eldste av alle nulevende kulturfolk. Gjennem årtusener har det hevdet sin åndelige og vitale kraft usvekket, uten å vise tegn til degenerasjon den dag i dag. Med stolthet peker kineserne på mange fremdeles blomstrende slekter, hvis stamtavler rekker 2000, ja 3000 år tilbake i tiden. Kineserne er det klassiske eksempel på at et folks elde ikke har noe med biologisk svakhet eller forfall å gjøre. Efter mange forskeres mening er det store folk i Øst-Asia det motstandsdyktigste av alle når det gjelder sykdom og det seigeste og mest utholdende til å arbeide. Den tyske rasehygieniker W. Schallmayer, hevder at kineserne i tidens løp har styrket sin kroppslige konstitusjon og øket sin livskraft.

En nyere kinesisk forfatter, Socie-Ton-Fa, som Schallmayer citerer, skriver : «Våre forfedre og våre store lovgivere og moral-filosofer har allerede for mangfoldige århundrer siden løst det problem å sikre nasjonen et langt liv.» Dette enestående rasehygieniske lovverk er fremfor alt gitt av Kon-Fu-Tse i hans hellige morallære, som den dag idag nyter uinnskrenket autoritet. Oplysning synes i Kina ikke å bety oplysning slik som i Vesterlandene. Tvert om ser vi nettop de høiere lag av befolkningen besjelet av den sterkeste ansvarsfølelse og den største etiske iver.

Den kinesiske livslære kretser om slekt og familie som tilværelsens mål og midtpunkt. Familien må fortsettes, så mange sønner som mulig må settes inn i verden — det er det første og siste bud i den kinesiske foreldrekultur. Barn er ættens arvebærere i fremtiden og de er farens glede og støtte i hans alderdom. Kinesernes dypeste ærefrykt gjelder de ærverdige gamle og de avdøde, forfedrene. Familieoverhodet hersker med ekte patriarkalsk makt. Barna underkaster sig villig hans herredømme, og manglende pietet mot eldre straffes hårdt. «Å hedre far og mor og være deres vilje underkastet helt ned til røttene: denne overvinnelsens tavle hengte et folk over sitt hode og blev dermed mektig og evig» (Nietzsche). Å bli foreldre og nyte samme ærefrykt som de selv yder, det er de unge kineseres mål. De fleste menn gifter sig i 18—20 årsalderen og stifter familie som i tidens løp blir tallrik, for som Meng-Tse sier: «Å dø uten efterkommere er det verste av alt,» og som Kon-Fu-Tse selv har sagt: «Barnas kjærlighet er alle dyders urkilde, den søile som læren om den gode vandel hviler på.» Efter den samme morallære er familien et mønster og forbillede for statens styre.

Slektskapsgifte har funnet sted gjennem århundrer og finner ennu sted. Dette fremgår av den kjensgjerning at der i hele Kina bare finnes ialt ca. 500 familienavn. I den renrasede befolkning viser det sig jo alltid at forbindelser mellem slektninger er uskadelig, især når dødeligheten blandt spebarn er så høi som i Kina, hvor de svakelige skilles ut før de kan forplante sig.

Vi antydet allerede at de høiere, dannede befolkningslag holder slektslovene minst like meget i hevd som de uoplyste, ja snarere mere. I Kina er det så at de høiere samfundsklasser har flere barn enn de lavere. (Schallmayer.) Alle mødre uansett rang og stand ammer sine barn selv.

Skilsmisse forekommer meget sjelden hos kineserne. Allerede gammelromerske skribenter roste deres rene seder, således bemerker Plinius: «I dette store land ser man ingen utsvevende kvinner, ingen som krenker ekteskapet, ingen tyver, ingen mordere og ingen myrdede.» Kineserne er meget mindre opfylt av metafysikk enn vestfolkene. De dyrker ingen hinsidig guddom. Til gjengjeld vet de bedre hvilke veier er de rette her på jorden og viker ikke fra dem. Deres fornemste egenskap er urokkeligheten i moral og fremforalt i slektsmoral. Fra et vestlig standpunkt vil man kanskje si at det kinesiske folk i årtusener har ført en stillestående og begivenhetsløs tilværelse. Vestmannen har trang til dåd og omskiftelser, farer og eventyr, og efter denne sitt vesens lov får han nok også i fremtiden leve — eller gå til grunne. Men kanskje vil han i sin skjebnetime opdage at den vanskeligste og eventyrligste bedrift vilde være å avverge det forfall som truer ham og opreise de synkende slektsverdier. I denne kamp vil Vesten vende blikket østover mot det evige folk i solens rike. Og en annen lærdom vil den nok ta med på sin vei av det som Kina forteller.

Inderne.

På mange måter er den socialbiologiske struktur i India en motsetning til den kinesiske. Mens dyktige og fremmelige borgere i Kina uhindret kan arbeide sig op i et høiere samfundslag enn det de fødtes i, er den enkeltes medfødte sociale posisjon i India livsvarig og uforanderlig. Skillet mellem kastene er uoverstigelig. Lovene, som er gitt av Manu og Yajnavalkya, pålegger den fornemste kaste, Brahmanerne, en mengde plikter, mens de lavere kaster bare anbefales å følge Brahmanernes eksempel. Således tar slektslovene særlig sikte på å oprette en sterk og sund adelskaste. Manus bud henvender sig alltid til Brahmanerne. Først i annen rekke vil de virke på det øvrige folk.

En nærmere omtale fortjener indiernes slektslover. De fyller hele tredje bok av Manus lovverk og inneholder meget inngående forskrifter for ekteskap og familieliv.

I motsetning til kineserne er de hinduiske indere et metafysisk folk. Deres høieste mål hører ikke det jordiske liv til, men ligger hinsides. Alt som skjer her er bare trin på frelsens vei. Ekteskap og fruktbarhet er et hellig bud og betinger den høieste lykke. «Forplantning er en ophøiet plikt,» sier Brahmanerne. Av de spesielle lover fremhever vi to som er av særlig eugenisk betydning. Manu befaler: «Brudgommen skal omhyggelig prøves i mannbarhet.» (Nossig). Men kontrollen med brudens helse, fødedyktighet og gode biologiske medgift er ikke mindre skarp, efter et ord av Yajnavalkya: «Brahmanen skal ta en hustru av en stor familie av vedakyndige som er berømt ved 10 menn, men aldri av en nokså velhavende familie, dersom den er belastet med arvelig sykdom.» Nossig sammenfatter denne lovgivning slik: «Den fordrer sanitær kontroll med begge parter før ekteskapet, den hindrer ekteskap som vilde ha forløpet uten kjærlighet og uten barn og den utelukker arvelig belastede barn.» Resultatet av disse strengt eksklusive kaste- og rasebundne slektslover er at det eldgamle indiske folk enda idag lever og er i besiddelse av en høi kultur og livskraft.

Perserne.

Ahura Mazda sa til Zarathustra: «Den mann som har en kvinne står høit over den som lever ugift, han som holder et hjem står høit over ham som intet har, han som har barn står høit over ham som er barnløs.» Det verste som kunde hende den gamle perser var å være barnløs. Da er broen til paradiset stengt for ham. Det første englene spør ham om, er om han har efterlatt en erstatning for sig selv i denne verden. Svarer han «nei» går de ham forbi.

Zarathustra, persernes store lovgiver, vilde føre sitt folk til lys og renhet og redde det fra mørkets og urenhetens makter. Som Kon-Fu-Tse og Manu setter han sundhet op som mål for slektslivet. En rekke lover handler om ekteskapet, som Zarathustra ivret for å fremme. Perserne levet i mangegifte. Med stor heftighet vendte lovgiveren sig mot de kjønnslige utsvevelser og perversjoner som truet med å forderve folket. Men Zarathustras formaninger til perserne var forgjeves. Perserne

gikk — i motsetning til kineserne og inderne — til grunne.
Egypterne.

Det gammel-egyptiske lovverk er skrevet av kong Menes på grunnlag av en lang tradisjon. Også her er renhet hovedtanken i alle forskrifter. Kong Menes kodeks inneholder vidløftige regler for vask, klædedrakt, næring og faste. Den medisinske vitenskap må ha stått meget høit hos egypterne. Helsevesenet var organisert av det offentlige, lægene later til å ha vært statens embedsmenn.

I likhet med perserne var også egypterne utsatt for nær berøring med mange slags faste og farende naboer, av hvem de lærte umoral og tøilesløse seder. Hverken perserne eller egypterne later til å ha kunnet stenge sine porter for fremmede. De antropologiske funn tyder i alle fall på en vidtgående raseblanding. Resultatet er da også at begge folk er gått til grunne. Egypterne efterlot sig riktignok grandiose minnesmerker, men i form av gravmeler og døde levninger. Deres slektskultur var ikke selvbevisst og instinktsikker nok til å verne de kostbare rester, blodsverdiene, og egypterne måtte ligge under for de fremmede som strømmet inn i deres land.

Kong Menes lov reiste ingen mur rundt folket, den nøiet sig med å advare mot de unaturlige laster. Enda den dag idag leser vi den bekymrede konges formaninger til sine undersåtter — i de små papyrusbøker som de døde fikk med i graven.

Egypterne skal ha hatt mange barn, og Strabo fremhever det som en av deres mest rosverdige skikker at de lot alle barn leve. I oldtiden var dette et særsyn. Fra et biologisk synspunkt vil man måtte spørre sig om ikke denne frie opdrett av barn førte til en kontraseleksjon som beseglet folkets skjebne.

Hebreerne.

Blandt de gamle kulturfolk inntar jødene en særstilling. Ikke alene fordi de har formådd å overleve årtusener som et eget folk med sin religion og kultur, heller ikke fordi denne deres religion danner kilden for de europeiske rasers religion, kristendommen; men fordi de har gjennemført dette uten fedreland. — Tross nasjonal opløsning, landflyktighet og forfølgelser har dette eiendommelige folk vedblitt å være en samlet enhet — helt ned til våre dager. Mens andre raser og folk er gått til grunne under historiens omskiftelser ved utrydning eller raseopløsning, har jødefolket øket i antall og spredt sig ut over hele den civiliserte verden.

Man kan spørre sig om grunnen til dette fenomen, hvordan det har vært mulig for dette folk, spredt over landene, å undgå tilintetgjørelse, så lenge å bevare den samme kraft til fornyelse som betinger et folks beståen, og endog på mange steder av jorden spillet en dominerende rolle.

Grunnen er å søke hos den sterke religion og slektskultur jødesamfundet helt fra begynnelsen var bygget op på. Med klokt beregnet fremsynthet har dette folks ledere (profetene) forstått å benytte sig av jødenes medfødte slektsfølelse for ved hjelp av raseloven å utvikle en slektskultur, som fikk religionens kraft, da profetene optrådte som Jahves talsmenn. Det er fra denne slektskultur og de strenge raselover, at jødene suget kraft til en varig fremtid.

Vi skal se litt nærmere på jødenes slekts- og raselover. Deres store hovedopgave var «å være fruktbar og fylle jorden». Fire barn var det minste en jødefamilie måtte ha hvis den vilde være velansett. Meget almindelig var at jødefamilien f. eks. på Kristi tid hadde 10—12 barn. Et ekteskap som hadde vart i 2 år uten avkom, måtte opløses. En av slektslovens første bud var at mannen skulde stifte familie, og tidlig ekteskap var påbudt av profetene.

For den hebraiske avlerglede, den naturlige vilje til å være fruktbar, har ingen funnet bedre ord enn Tacitus. Han forteller at særlig ett trekk gjorde inntrykk på ham hos hebreerne, og det var deres generandi amor. Dette ord av den gamle romer treffer sakens kjerne bedre enn noe begrep som den moderne seksualvitenskap vilde foreslå f. eks. libido, parringsdrift eller forplantningsdrift. Generandi amor (ordrett kjærlighet til å avle og opdrette) betyr at det ikke dreier sig om et blott og bart kroppslig instinkt, men at driftslivet er ledet av en overordnet makt — og er ledet til fruktbarhet.» (Brodersen.)

Men jødene gikk videre. De stanset ikke ved den rene masseopdrett, de søkte også ved sine bud å verne om det beste arvestoff. Av stor betydning var at de beste familier gikk foran i barneavl. De ledende familier vi kjenner fra skriftene, er oftest barnerike. Førende menn fikk førende menns døtre til ekte. At en stor mann døde barnløs var en sjeldenhet, og ansåes for en stor synd.

Blandt jødenes andre eugenisk dikterte lover, treffer man også på forbudet mot raseblanding. Kanskje intet annet folk har trukket en så hensynsløs skarp grense mellem sin egen rase og dens rettigheter og de andre raser. Denne grunnbetingelse for et folks beståen var på det strengeste innskjerpet. Mosebøkene krever ubetinget utelukking av fremmede raser.

Enn videre advarer profetene mot å gifte sig med en pike hvis slekt man ikke kjenner. I tilfelle av antatt arvelige sykdommer forbydes individet å forplante sig. Dette var således tilfelle ved epilepsi og spedalskhet.

Som helhet kan man si at de positive eugeniske lover, de som skulde fremme det gode arvestoff, var sterkere utviklet enn de negative som skulde begrense det slette arvestoff. Dette er muligens også grunnen til at man alltid har kunnet konstatere en iøinefallende forskjell mellem de mange høit begavede jøder og de flere meget lavtstående.

Når vi nu ser tilbake på jødenes sterke slektsfølelse, rasesolidaritet, og samhold, når vi kjenner den opgave jøden ifølge skriftene har satt sig, og når vi erkjenner deres økonomiske sans, blir det forståelig at det med kortere eller lengere tids mellemrum i historiens løp måtte komme til rivninger mellem dem og deres vertsfolk. Hvor de kom, dannet de et folk i folket. I sin kamp for å tilegne sig makten, understøttet de hverandre på en måte som satte alle andre hensyn til side. Ved siden av en lett forklarlig rase-antipati, dannet der sig hos vertsfolkene efterhånden en tiltagende uvilje mot deres fremgangsmåter og de midler de benyttet sig av. Det kom så langt at man i en rekke land så sig nødsaget til ofte med voldsomme midler å befri sig fra jødenes makthaveri. Det skjedde for første gang hos egypterne, senere hos romerne, hos spanierne og en rekke andre europeiske folk. Den sterke opinion som har ført til jødenes utdrivelse fra de forskjellige land, har aldri vært forstått av folk som ikke har hatt noe jødeproblem selv.

Jødefolket har dog med en egen seighet overlevet alle forfølgelser, ulykker og krisetider, og det består ennu i våre dager, ikke som noen oldtidslevning men som en levende virkelighet. Hvis man vil stille det spørsmål om det også vil overleve det 20de århundres vanskeligheter, kan man ikke se bort fra at foruten at sterke ytre krefter er i gjære for å befri sig fra jødene, har de selv også mer og mer mistet sin respekt for de gamle bud. Deres moral er i opløsning, da den i utstrakt grad har mistet sin vesentligste støtte — religionen. Men til trods for dette synes jødene i kraft av sitt sterke arvestoff å kunne overleve selv vår tids biologiske farer.

*

Ved den jødiske morals opløsning begynte også jødenes tendens til å blande sig med de europeiske raser. Da det gamle bud om utelukking av fremmede raser hadde tapt sin kraft, fremstod jødene som en ny biologisk fare for sine vertsfolk. Resultatet er blitt at en rekke uheldige blandingstyper er fremstått, som ofte er å gjenfinne blandt de laveste befolkningslag.

Til løsning av jødeproblemet er utarbeidet planen for jødenes tilbakevenden til Palestina.

Denne tanke har vunnet tilslutning så vel fra jødefiendtlig som jødevennlig hold. Vanskelighetene blev større enn man oprinnelig hadde tenkt sig. Men ideen har sterke støtter, og arbeidet vilde muligens gå raskere hvis alle europeiske stater innså nødvendigheten av og fordelene ved å hjelpe dette hjemløse folk til å få sitt fedreland tilbake.

Hellenerne.

I Hellas står to vidt forskjellige sociale idéer mot hverandre, legemliggjort av de to viktigste stater Athen og Sparta. Det politiske og kulturelle skille kommer sterkt til syne også i de generative organisasjonsprinsipper og skaper vidt forskjellige biologiske grunnlag for de to folkestammers historie. Athen er bygget på karrig jord nær havet, dets blikk rettes naturnødvendig utad, og blir åpent for alt fremmed. Sparta derimot ligger i et bredt fruktbart dalføre, «havet er langt borte og uten Attikas lokkende havner, i vest kneiser Taygetos takkede tinder, i øst kaster Parnon de krefter som gjerne siver ut av landet tilbake til den mettede dal,» tilbake til midtpunktet. «Atheneren var verdensborger og det stod fritt for enhver å bytte hjemlandets jord med fremmed, og ikke mindre bød byen de fremmede et hjem... Spartaneren derimot stod dersom han utvandret under trussel om dødsstraff. Når en sendemann kom til Lakedämon, mottok vakten gjestene oppe ved Eurotas klippeport, uten følge fikk han ikke komme inn i byen. Athens krefter synes centrifugalt rettet, Spartas centripetalt, og selv om disse betegnelser i sin mekaniske ensidighet er overdrevne, så gir de dog et begrep om hvordan Athen blev tomt fordi det stadig øste og øste ut av sine oprinnelige krefter og hvordan Sparta stivnet i et stadig kretsløp omkring sin egen midte.»

Ifølge denne merkelige forskjell i sin kulturelt- åndelige konstitusjon måtte Athen og Sparta utvikle sine slektslover på to helt forskjellige måter. Athens generative organisasjonsform kan betegnes som et åpent system, — spartanernes derimot som et lukket system. I Athen vant grunnsetningen om den enkeltes frihet og lykke og de humanistiske idéer om alle menneskers likhet stadig mere tilslutning. Følgen var en mangfoldig og skjønn individuell utfoldelse i kunst, vitenskap og utviklingen av en mennesketype som var guddommelig harmonisk og sund både på legeme og sjel. Men i denne frihet og i denne for den enkelte så lykkelige blomstringstid forfalt de generative verdier raskt.

I Sparta var staten, helheten, alt, og den enkelte gikk med hele sitt vesen og hele sin tilværelse op i den. For spartaneren var staten et kosmos, en enhet av mangfoldige deler. «Det er en av denne folkestammes grunntanker, som kong Archidamos uttaler hos Thukydides: dette er det skjønneste og varigste, at de mange viser sig tjenlig for et kosmos.»

Den spartanske forfatning blev efter sagnet gitt av Lykurg efter befaling av Apollo ved orakelsprog. Som den mosaiske lov, med hvilken den også ellers har mange likheter, føres den altså tilbake på en guddommelig inspirasjon, til en hellig og heroisk mann. Den lykurgske grunnlov er den at alle borgere tjener samfundet og intet annet. Alle individuelle interesser og drifter utslettes, alle viktige funksjoner er felles: felles krig, felles fester, felles legemsøvelser, felles måltider, felles opdragelse av barna. I alle ting råder strengt måtehold og hård mannstukt. Allikevel er Aristoteles’ mistanke om at spartanerne dannet sin stat bare med henblikk på krigersk erobring uriktig. Nesten aldri søkte Sparta krig, sjelden forfulgte det sine seire og i hele sin blomstringstid gjorde det ikke en eneste erobring. Nei, den spartanske stat er et kunstverk, dannet ut fra en indre åndelig nødvendighet, uten annen hensikt enn bare det å være sig selv og kjenne lykken ved å leve efter sin egen indre lov.

Sparta overlevet Athen og blev forskånet for indre omveltninger, det holdt sig fast knyttet og lukket, selvherlig og stolt. Hadde athenerne i sitt strålende seierstog glemt hvordan stammen skulde vernes mot å dø i sin skjønneste blomstring, så var det det første som det pythiske orakel lærte spartanerne: å hedre og holde vedlike sine slektsverdier. Det høieste mål for det lykurgske system var, efter Plutarks utsagn, å opdrette sunde barn. Omsorgen for barna begynte med foreldrene. De unge pikers legemer blev herdet ved øvelser for å sette dem i stand til å føde sunde barn og føde lett. De gikk meget tynt påklædt for å venne sig til vær og vind. De fikk ikke gifte sig før de var helt modne, av hensyn til avkommets sundhet.»

«Hadde en gammel mann giftet sig med en ung kone, var det skikk at han for å avle friske barn, førte henne sammen med en mann av godt slag. Hvis en mann likte en fremmed kvinne for hennes fruktbarhet og dyktighet, kunde han be hennes mann om lov til å være sammen med henne for likesom å så i fruktbar jord.» (Plutark.) På mange slags vis blev borgerne opmuntret til å gifte sig og formere sig. Vi nevner bare de høitidelige optog av nakne unge piker og deres veddekamper, som de unge menn var tilskuere til. Peppersvenner hadde ikke adgang til pikelekene og måtte finne sig i allslags hån. Som en spore til å øke fruktbarheten gav forfatningen de fedre, som hadde en tallrik familie, visse rettigheter.

Brudgommen måtte røve bruden og kunde bare være hos henne i all hemmelighet en kort stund om natten, resten av natten måtte han tilbringe på de ugifte menns felles sovested. Måtehold, spenstighet og tukt var grunnlaget også for ektefellenes samliv. Skinnsyke var bannlyst. «Alt — endog blygheten — var underordnet lovgiveren til sitt hovedformål: For å opnå sunde barn for staten, ofret han kvinnens troskap.» (Schiller.)

Spartas lover tillot ikke giftermål med svake uutviklede piker, de måtte være modne og på høiden av sin ungdomskraft. Som den gunstigste giftealder for mannen gjaldt årene omkring tredve. Den som giftet sig for sent, blev stillet under offentlig anklage, likeledes de som hadde inngått uhøvelig ekteskap og de som forblev ugifte. Å gifte sig med kvinner av fremmed herkomst var forbudt for spartanerne. (Derimot, som nevnt, ikke for athenerne.)

Det spartanske ekteskaps idé var ikke bare fruktbarhet, som hebreernes, men opdrett av sundt, velskapt og høiverdig avkom. Da Leonidas drog ut til Termopylene, efterlot han sin hustru budskapet: «Ekt edle og fød edle.» Og da Akrotatos hadde utmerket sig ved mangen dristig dåd i krigen mot Pyrrhus, fulgte kvinnene ham gjennem byen og noen av de eldste ropte til ham: «Gå, Akrotatos, vær glad i Chelidonis, og avl gode sønner for Sparta.»

Barnet tilhørte samfundet fra fødselen av. Foreldrene hadde bare begrenset rådighet over det. Den første og viktigste avgjørelse, om det fikk lov til å leve op, blev truffet av statens eldste, som tok spebarnet omhyggelig i øiesyn. Var det svakt og vanskapt kastet man det ut i avgrunnen fra berget Taygetos. Denne skikk var ikke det minste mere barbarisk enn den almene sedvane i oldtiden, som tillot familiefaren å bestemme om barnet skulde leve op eller ikke. Ja, i en henseende har den et verdimoment som sistnevnte skikk mangler: det spartanske barneutvalg tar uttrykkelig sikte på å verne og øke samfundets, slektens livs dyktighet.

Den hårde opdragelse virket selvsagt som en sterkt utvelgende faktor i spartanernes barndoms- og ungdomsår. De som ikke tålte påkjenningen, og herdet sig under den, gikk til grunne før de hadde forplantet sig.

I Athen opstod der vismenn som så forfallet lenge før det var åpenbart for almenheten, og som prøvet på å bygge samfundet op på et nytt, fremtids sikrere grunnlag. Den største av dem var Platon, som vilde gi Athen en forfatning som nærmet sig Lykurgs system. Men han kom, som han selv bittert innså, for sent. Folket kunde ikke mere stanses i sin undergang. Vel halvannet hundre år efter Platons død, skildret Polybios tilstanden i sitt fedreland således: «På min tid led hele Grekenland av barnløshet og i det hele tatt av mangel på mennesker. Derved tømtes byene og landet bar ikke frukt mere, skjønt hverken uavbrutte kriger eller farsotter hadde rammet oss. For menneskene var henfalt til hovmod, griskhet og luksus, de vilde ikke lenger gifte sig, eller dersom de giftet sig vilde de ikke opdra alle sine barn, men bare ett eller i høiden to for å efterlate dem sine rikdommer og la dem vokse op i ødselhet. Således øket ondet raskt uten at man merket det. For når det bare var ett eller to barn kunde de lett rives bort og selvsagt måtte da husene bli stående øde og forlatt, og likeså måtte byene litt efter litt avfolkes og bli maktesløse.»

Romerne.

Det annet store oldtidsfolk i vår verdensdel, romerne, er av en moderne sociolog F. Müller-Lyer, blitt betegnet som familiefolket fremfor alle andre. Selve ordet «familie» er romersk. Som alt annet hos dette folk er også slektslivet gjenstand for en omfattende lovgivning. Alle forhold innen familie og slekt er rettslig ordnet, og gjennem de overleverte lovverker har vi nøie kjennskap til alle disse innretninger i det romerske samfund.

Grunnlaget for Roms forfatning er familien og det herskapsforhold, som råder innen den. Faren — pater familias — er uinnskrenket herre. Han råder over eiendommen, har domsmyndighet, han avgjør giftermålssaker, ja han bestemmer over familiemedlemmenes liv og død. Han er dommer, prest og befalingsmann på en gang. Husherrens uhyre makt er for øvrig ikke spesifikt romersk. Den har sitt ophav i en eldgammel, vidt utbrett patriarkalsk samfundsorden, som riktignok har fått en særlig vekt og betydning hos romerne og gjennem dem hos alle Europas folk i de følgende tider. Man forestiller sig ofte det romerske hus som et strengt og dystert fengsel, hvor ømme menneskelige følelser ikke kunde trives. En av de største kjennere av romersk rett og ånd, Rudolf von Ihering, har vist at nettop det motsatte var tilfellet. Husherrens ubegrensede makt gav ham det rettslige middel til å virkeliggjøre husets bestemmelse, til å holde all ytre og indre ufred borte, og til å gjøre hjemmet til «kjærlighetens frie helligdom». Det faste samhold innen familien er et eldgammelt grunndrag i det romerske vesen, og på det er romersamfundets gentilopfatning bygget op. (Ihering.)

«Eget hus og barnerikdom er for den romerske borger livets mål og kjerne. Døden er intet onde, for den er nødvendig, men dør huset eller endog slekten ut, er det en ulykke for selve samfundet» (Theodor Mommsen). Det å sette hus og være fruktbar var i det gamle Rom borgerplikt. Cicero beretter at ugifte menn blev avkrevet særlig skatt. På den annen side bemerket Mommsen at det kanskje eneste eksempel på offentlig understøttelse i det gamle Rom er den bestemmelse at en far, hvis hustru fødte ham tvillinger, skulde få bidrag av staten.

Efter romersk lov kunde mannen gifte sig når han var fjorten år, kvinnen når hun var tolv. Tidlige giftermål må i den eldre tid ha vært meget hyppige. Retten til å sette ut barn var innskrenket ved lov. Alle sønner — undtagen vanskapninger — og minst den første datter måtte leve op.

Ekteskapet var i det gamle Rom et hellig forhold og blev inngått ved religiøs vielse. Når man hører den gamle definisjon av ekteskapet (consortium omni vitae, divini et hamani juris communicatio) så må man uvilkårlig tenke på det kristne ekteskap. Mannen var husherre, men ikke tyrann. Kvinnen var hans ektefelle i ordets videste betydning, hun stod i rang og verdighet, om enn ikke i makt, ved hans side, jevngod med ham. «Intet folk i den gamle verden, grekerne ikke undtatt, satte kvinnene på en så verdig plass i samfundet som romerne. Det kvinnelige kjønn var efter romernes opfatning ikke bare fullt jevnbyrdig med mannen og var derfor ikke i social henseende satt tilbake på noe vis, som hos alle førromerske folk, men kvinnen var gjenstand for høiere aktelse og stod et trinn over mannen. Den strenghet hvormed man voktet over decorum både overfor kvinnen og hos dem, den ømfintlighet som man viste med hensyn til sistnevnte forhold, den høiere sedelige renhet, som man forlangte av kvinnene, den innflytelse man innrømmet dem, grunnsetningen om engifte, som var egen for romerne fra gammel tid — disse og andre trekk tyder klart på en høist verdig opfatning av kvinnens kall og verdighet» (Ihering). Ved siden av Pater Familias står den romerske Matrone. Hennes makt er av rent menneskelig, moralsk art i motsetning til mannens, som er juridisk begrunnet. Og derfor strømmer der ut fra henne en trøstende følelsesvarme, som fyller hele huset. Hun er midtpunktet for det menneskelige element i den romerske tilværelse, hun er beskytterinnen av de moderlige rettigheter overfor det mannlige overherredømme.

Den gamle tukt og skikk bestod ikke lenge. Det strenge og kyske familieliv var grunnlaget for den eldste romerske statsdannelse og innebar alle muligheter for folkets vekst og erobring. Men herskerfolket var av en helt annen karakter enn erobrerfolket. Riktignok vant Rom en hel verden, men like så sikkert tok det skade på sig selv, både på legeme og sinn. Vel betvang romerne de østlige middelhavsfolk med sverd, men selv kom de til å ligge under for det farligste av østens våpen: dets forfinelse og fordervethet. På alle områder fikk løse seder og ubeherskethet innpas i Rom. Mest skjebnesvanger var opløsningen av de gamle familiebånd, som tydeligst kom til syne i den stadig tiltagende prostitusjon, i konkubinatsforhold, i kjønnslige perversjoner og utsvevelser av enhver art. Det gamle tuktige og verdige samliv mellem ektefolk vek plassen for en ubeskrivelig villhet og frivolitet. Mens ekteskapet før bare ytterst sjelden blev opløst, hørte ekteskapsbrudd og skilsmisse nu, tross lovene, til dagens orden. Samtidig avtok naturligvis folkets fruktbarhet i en uhyggelig grad. I en rekke lover prøvet staten å opmuntre, ja til slutt å tvinge, borgerne til å formere sig. Allerede de grachiske akerlover tok denne sak op, og senere med stadig større styrke Cæsar og Augustus. Kronen på disse reformforsøk var den såkalte «Lex Julia et Pappia Poppea», som gjorde ekteskap og forplantning til ubetinget borgerplikt. Men hverken løfter eller trusler hjalp mere. Folket gikk med raske skritt sin undergang i møte. Raseblandingen tiltok, de gamle romer-ætter døde ut, og nasjonen hadde ikke annen måte å oprettholde og fornye sig på, enn å frigi treller og gi fremmede borgerrett. Efter hvad Tacitus beretter bestod folket av nesten bare frigivne, og i hæren fantes ikke ekte romere undtagen i høiere stillinger. Til slutt fortrengte de fremmede de mindre fruktbare romer-ætlinger fullstendig, og dermed er Roms saga endt.

Germanerne.

Germanerne er romernes arvtagere i historien. De første skrevne vidnesbyrd vi har om dem stammer fra en romersk forfatter i imperiets forfallstid: Tacitus. I hans berømte bok Germania leser vi skildringer av germanernes slektsliv og slektspleie.

Germanernes berøring med romerne innskrenker sig ikke til at de gjennem århundrer kriget med dem for så i sen tid å bosette sig på romersk grunn og anta romersk kultur. Der er i det siste bragt bevis for at romerne i forhistorisk tid gikk i lære hos germanerne. Især var det, som den kjente historiker har vist, på bygningskunstens område at romerne mottok viktige impulser fra germanerne. Sine festninger og voller, sine skanser og borger var det særlig de hadde de nordlige stammer å takke for. Eller skulde forholdet være et helt annet? Kan det tenkes at den påfallende overensstemmelse mellem romersk og germansk bygningsskikk må føres tilbake til det oprinnelige indogermanske (eller som man idag vilde si: nordiske) raseslektskap? Dette spørsmål reiser sig også i en helt annen sammenheng, nemlig i forbindelse med de to kulturkretsers sociale organisasjon i gammel tid. Og her får vi positivt svar. Den patriarkalske gentilforfatning hos de gamle germanere er, som Ihering sier, «så umiskjennelig identisk med det gammelromerske husherredømme, at man deri må se en levning av det oprinnelige rettsfellesskap hos de indogermanske folk». Felles rett er felles rot. De gamle romere og de gamle germanere er skudd av samme tre. Det billede som Tacitus gir av germansk slektsliv gjelder sikkert i alt vesentlig også for det oprinnelige romerske bondesamfund. Vi gjengir det her som et vidnesbyrd om de krefter som løftet Rom op til verdensriket i oldtiden, som løftet germanerne op på Roms trone i mellemalderen og i den nyere tid, og som kan løfte oss idag op til byggere og herskere av et nytt, fremtidig rike.

Der er et strengt ekteskap, og i intet fortjener deres karakter mere ros. Det er nesten de eneste av alle barbarfolk som nøier sig med en hustru, undtatt noen få som ikke av ukyskhet, men for sin adelige slekts skyld inngår flere giftermål. Bruden har ingen medgift til sin husbond, derimot brudgommen til bruden, foreldre og slekt tar imot gavene — som ikke er bestemt til kvinners lyst eller pynt, men består i kveg, en sadlet hest, skjold, spyd og sverd. Med slike gaver mottas hun som hustru, hun selv overrekker til gjengjeld et stykke våpen til sin ektemann. Dette betyr for dem det sterkeste bånd, en hemmelighetsfull vielse, en trolovelse for gudene. For at kvinnen ikke skal tro at hun er utenfor mannens tapperhet og krigslykken får hun ved bryllupet et valgsprog som sier at hun skal dele mannens nød og fare og bære både fredens og slagets dag sammen med ham. Til dette manes hun av tyren under åket, den sadlede hest og våpengavene. Ektefellene lever i fast tukt, uten å fristes av forføriske skuespill eller ophissede selskaper. Skrifthemmeligheten kjenner hverken mann eller kvinner til. Ekteskapsbrudd kan telles hos disse folk. Å begrense barnetallet eller drepe et nyfødt barn avskyr de. Gode seder gjelder for dem mere enn gode lover annet steds. Nakent vokser barnet op til den legemsbygning vi forbauses over. Moren skyver ikke sitt barn over på barnepiker eller ammer, men nærer det ved sitt bryst. Den lille herresønn skjelnes ikke fra den lille trellesønn, de nyter den samme ømhet i opdragelsen, holder til blandt de samme husdyr og i samme sølen, inntil årene skiller de frie ut, og deres gjerninger viser hvem de er. Sent og med friske sansers ild kommer de unge til samleie. Kraft parrer sig med modenhet, og foreldrenes kraft lever op igjen i barnene. Søstersønner står i samme rang hos onkel som hos far, men arvtagere er sønnene; testamenter er ukjent. Hvor sønner mangler, tilfaller arven først brødre, derpå fettere, onkler. Jo flere nære og fjerne slektninger jo mere velsignet er alderdommen.