Rasehygiene/Ordforklaringer

Jacob Dybwads Forlag, 1938 (s. 290-320).

bookRasehygieneJon Alfred MjøenJacob Dybwads Forlag1938OsloOrdforklaring290-320

Antropologi —
læren om menneskene og deres kjennemerker, særlig rasemessige. De viktigste kjennemerker for rasebeskrivelsen er form og størrelse av de forskjellige deler av legemet, samt farvene på øinene, hår og hud. Antropologiens opgave er ved hjelp av disse kjennetegn å sondre mellem menneskerasene og fastslå deres utbredelse og oprinnelse. Denne forskning er av rent beskrivende art. En nyere, mere biologisk betonet retning beskjeftiger sig også i vesentlig grad med rasenes sjelelige egenskaper og en vurdering av disse. Kan man betegne den beskrivende del av antropologien som den mest eksakte, må man betegne den vurderingsmessige del som den mest betydningsfulle.

Arv av erhvervede egenskaper —
har vært et omstridt spørsmål innen biologien. Man antok tidligere at de egenskaper foreldrene erhverver sig kom avkommet arvemessig tilgode, at f. eks. åndsarbeidernes efterkommere fikk et åndelig «fortrin», kroppsarbeidernes et legemlig «fortrin» etc. Senere er teorien forlatt, bl. a. på grunn av den kjennsgjerning at egenskaper som sådanne ikke arves, bare anlegg. I og med denne adskillelse mellem anlegg og egenskaper blev grunnlaget for arv av erhvervede egenskaper revet bort. (Jvfr. den Lamarckianske lære). Der er også utført tallrike dyre- og planteeksperimenter. Av disse er det ingen som direkte taler for at arv av erhvervede egenskaper finner sted, mens derimot de fleste taler imot.

Er arvemassens upåvirkelighet av almindelig ytre innflytelse, ernæring, klima etc. påvist, finnes der dog visse ytre innflytelser som er så «sterke», at de direkte kan påvirke og fremkalle forandring i arvemassen, f. eks. røntgenstråler (kunstig fremkalte «mutasjoner» hører hertil). I den forstand kan man altså tale om en «erhvervelse av arvelige anlegg». Men det er riktignok noe helt annet enn arv av erhvervede egenskaper.

Arvelære (genetikk) —
læren om overføring av egenskaper d. e. egenskapsanlegg fra foreldre til barn. — For en rekke normale og unormale egenskaper har arvelighetsforskningen kunnet påvise en ganske bestemt regelbundet arvegang, analog med de arvelover man har opstillet på basis av eksperimentelle kryssningsforsøk med planter og dyr. Således finnes der egenskaper som når de forekommer hos en av foreldrene vil optre hos de fleste barn (dominant arvegang), og det finnes egenskaper som foreldre kan overføre på sine barn uten selv å ha hatt disse egenskaper (ressessiv arvegang) og der finnes egenskaper, som når de forekommer hos en av foreldrene, vil optre hos de fleste barn, men i mere eller mindre avsvekket grad, (intermediær arvegang).

Grunnlaget for arveoverføringen danner de såkalte kromosomer (s. d.). Hvorvidt det utenom kromosomene finnes en arveoverføring, f. eks. lokalisert i protoplasmaet, er et åpent spørsmål.

Individets ferdige egenskaper fremgår ikke av arveanleggene alene, idet disse i mere eller mindre grad omformes ved ytre innflytelse. Enkelte anlegg er såvidt «selvstendige» at deres utformning skjer uavhengig av ytre innflytelse. Dette gjelder f. eks. øienfarven. Det gjelder også de fleste legemlige og sjelelige defekter.

Det arvemessige grunnlag er av den største betydning for individets utvikling. Man behøver ikke å underkjenne betydningen av de ytre forhold for det. Alle mennesker bør gis de beste chanser for utviklingen av de forhåndenværende nedarvede muligheter. Men det må betenkes at enn ikke de gunstigste omgivelser eller beste skolegang, kan erstatte de evner og anlegg som skriver sig fra et godt arvestoff, eller opveie de mangler som skriver sig fra et dårlig.

Asymmetri —
brukes i biologien som betegnelse for en uharmonisk legemsbygning, særlig for fysiognomi. En fullkommen symmetri mellem de to ansiktshalvdeler forekommer praktisk talt ikke hos noen. Denne lille asymmetri, som delvis er betinget av en normal utviklingsførskjellighet, kan ved raseblanning forsterkes i en betraktelig grad. Ifølge forskeren Bond er asymmetrisk fysiognomi et karakteristikum for bastarden. Han fremhever endog at hos en bastard kan rasetrekkene holdes adskilte, således at den ene ansiktshalvdel er preget av den ene, og den andre av den annen av foreldrerasene. Han påpeker også at en tilsvarende asymmetri kan gjøre sig gjeldende ved anlegget av de indre organer, f. eks. hjernen. Spørsmålet om asymmetri hos bastarden får derigjennem en utvidet biologisk betydning.

Atavisme —
tilbakeslag. Eiendommelig form for arv, idet der plutselig utvikler sig primitive trekk hos et individ, som peker tilbake på lengst svunne stadier av utviklingen. Overdreven hårvekst på kroppen, forlengelse av halehvirvelen etc. hører til atavistiske trekk. Davenport påpeker atavisme som en mulig årsak til åndssvakhet, idet han trekker visse paralleller mellem den åndssvakes mentalitet og mentaliteten hos tidligere primitivere menneskeraser.

Bastardering —
i egentlig betydning blanding mellem hinannen fjerntstående raser. Bastarden fremtrer som en uensartet, høist «sammensatt» type. Disse sammensetninger varierer sterkt, og de kan være av mere eller mindre ugunstig art. I legemlig henseende er det påvist mange disharmonier, hvilket er innlysende når man tenker på foreldreraser hvis legemlige utstyr er meget forskjellig, f. eks. nordisk og lappisk. Bastarden blir ikke en harmonisk blanding (blend), men en uharmonisk sammensetning. I sjelelig henseende er disharmonien ikke mindre fremtredende. Høist sannsynlig betyr bastarderingen i moralsk henseende en senkning i forhold til begge foreldreraser.

Biologi —
læren om livet. Læren om alle de prosesser som foregår i den levende natur, både hos planter, dyr og mennesker. Naturens skapninger har et høist forskjelligartet preg, men de har en ting til felles: livet. Biologien søker de felles lover livet er underkastet på vår klode.

Fra en mere beskjeden plass har biologien i løpet av de siste årtier utviklet sig til den viktigste av alle vitenskapsgrener. Ved siden av sitt virkefelt på det naturvitenskapelige område: botanikk, zoologi, antropologi, raselære, arvelære, embryologi, endokrinologi, konstitusjonsforskning etc. — har biologien grepet over på andre felter og danner idag et nytt grunnlag også for de humanistiske disipliner: historieforskning, sprogforskning og annen kulturell forskning. — Hos mennesket har man ved siden av den beskrivende biologi mer og mer vendt sig mot den anvendte biologi, d. v. s. en vurdering av individenes og folkenes biologiske beskaffenhet. Man har tatt vitenskapen i livets tjeneste.

Blastoftori —
kimødeleggelse. Teori om at kimstoffet kan ødelegges ved visse gifte eller ved infeksjon (f. eks. alkohol, syfilis). August Forel som i særlig grad har beskjeftiget sig med dette spørsmål, sier at kimforgiftningen kan ytre sig på den måte at barna blir idioter, epileptikere, dverger, psykopater etc. Alle forgiftninger som rammer kimstoffet kan fremkalle blastoftorisk utartning, som truer en eller flere påfølgende generasjoner med ødeleggelse. Teorien er dog meget omstridt.

Darwinisme —
desendensteorien eller avstamningslæren, opkalt efter Darwin: Hans sinnrike teori om artenes evne til å fullkommengjøre sig gjennem kampen for tilværelsen. Darwin forklarte utviklingen fra lavere til høiere former på den måte, at naturen gjør et utvalg av de beste, mest tilpasningsdyktige individer, og lar de andre, mindre tilpasningsdyktige gå til grunne. Dertil bestod efter Darwins mening en direkte sammenheng og forbindelse mellem kroppssubstansen og arvesubstansen slik at individenes levemåte hadde en direkte virkning på det arvestoff som førtes videre. Senere er denne «Lamarckianske» del av Darwinismen forkastet, likesom hele teorien ansees utilstrekkelig til forklaring av evolusjonen. Ved plante- og dyreeksperimenter har man påvist at seleksjonen nok har en virkning, men en begrenset virkning, og at dermed grunnlaget for Darwins lære falt bort. På den annen side har det vært sterkt kritisert, bl. a. av vår avdøde landsmann Erling Winsnes, at forskerne har begått den grunnfeil som består i å rykke forsøksdyrene ut av sitt naturlige miljø, og således undra dem selve utviklingens bærende prinsipp: kampen for tilværelsen.

Kan forskningen påpeke mer eller mindre åpenlyse feil ved Darwinismen, kan man ikke si det er lykkes den å sette noe bedre i steden, og man sitter tross all kritikk igjen med en sterk følelse av Darwins udødelighet.

Decentralisasjon —
bestrebelser for å spre befolkningen utover, istedet for at den skal hope sig op i storbyer. Man mener at storbyen i biologisk henseende virker uheldig, og det er dem som hevder at når dens fordervelige innflytelse går op for menneskeheten, vil byene utslettes, og plogen gå over asfalten. Folk bør i alle tilfelle gis anledning til å erhverve sig et stykke jord, og det bør på forskjellige måter sørges for at befolkningen knyttes til landdistriktene, istedetfor at de som nu er henvist til å søke inn mot byen. M. a. o. kampen for decentralisasjon må tas op i sin helhet idet det må gå hånd i hånd med en decentralisering av kulturlivet.

Degenerasjon —
(avartning) et hyppig misforstått men ikke desto mindre berettiget begrep. Man kan skjelne mellem individenes degenerasjon, og slektenes degenerasjon. Hyppig er dog individenes degenerasjon en mer eller mindre direkte følge av et dårlig arvestoff. For slektenes vedkommende henger degenerasjonen sammen med de kontraselektoriske faktorer (s. d.).

Dominerende arvegang —
d. e. overføring av anlegg som er sterkere enn — «dominerer» over — tilsvarende vikende (ressessive) anlegg. Eksempel på dominerende arvegang: overføring av anlegget for brune øine hos mennesket. Hvis anlegget for brune øine fra den ene av foreldrene, støter sammen med anlegget for blå øine fra den andre av foreldrene, får efterkommeren — tross det blandede anlegg — brune øine.

Epilepsi —
fallesyke. Ytrer sig i almindelighet med anfall av bevistløshet og krampe. Sykdommen kan være fremkalt ved ytre skade, men er i regelen arvelig betinget.

Familiepolitikk —
de eugeniske bestrebelser på å sikre familiens eksistens. Man vil i økonomisk henseende sette de ubemidlede i stand til å føde flere barn, såfremt det dreier sig om biologisk høiverdige familier. Skatte- og lønnslovgivningen må omlegges til gunst for de barnerike familier, som føder samfundet høiverdige barn. Tiltakene på dette område er ennu for små til å ha noen praktisk betydning. En ordning av familiepolitikken efter biologiske prinsipper, ansees av mange som den viktigste reform innen den positive rasehygiene.

Farveblindhet —
Manglende evne til å kunne skjelne mellem forskjellige farver. Farveblindheten kan enten være total: manglende evne til å skjelne farver overhodet, eller delvis: Manglende evne til å skjelne enkelte farvepar, f. eks. rødt og grønt, (dette er den hyppigste form for farveblindhet). — At det dreier sig om en arvelig egenskap har forskningen forlengst påvist. Og det eiendommelige er at denne mangel viser sin hyppigste forekomst hos menn. Forklaringen ligger deri at anlegget til farveblindhet er bundet til det såkalte kjønnskromosom, som mannen bare har ett av, mens kvinnen har to. Mannen behøver altså bare å arve anlegget til farveblindhet fra en side, mens kvinnen må ar ve det fra begge sider, forat den skal tre frem.

Fenotypisk —
fremtoningsmessig. Man taler om et individs fenotype, d. v. s. hans fremtoningspreg (i motsetning til et individs genotype, hans arvepreg). Det var Weismann som første gang trakk en skarp grense mellem individets genotype og fenotype, altså mellem et individs anlegg og dets egenskaper. Mens arveanleggene føres videre i direkte linje fra slektsledd til slektsledd, er selve organismen for øvrig og dens egenskaper ifølge Weismann bare å opfatte som et i og for sig uvedkommende «vedheng» som ikke står i noen direkte kontakt med efterkommernes beskaffenhet og deres egenskaper.

Folkeslag —

Folkeslag er en samlingsbetegnelse for menneskegrupper med visse fellestrekk. Disse kan være av forskjellig art, sproglige, religiøse, nasjonale. Betegnelsen er brukt på en rekke folk som har optrådt i historien, som f. eks. hunnerne, goterne, vandalerne, maurerne, teutonerne, kelterne. Alment brukte betegnelser som germaner, slaver, romaner hører inn under samme kategori.

Ofte forveksles disse begreper med begrepet rase. De fleste folkeslag utgjør imidlertid ikke noen rasemessig enhet. Både hunnerne, goterne, maurerne, kelterne var rasemessig meget sammensatt, skjønt som regel en bestemt rase var fremherskende. Hunnerne var overveiende mongolsk preget, maurerne semittiskhammittisk, goterne nordisk, kelterne sannsynligvis også nordisk. Mere enhetlig er vandalene, teutonerne og kimbrerne, som alle var av overveiende nordisk blod.

I våre skolebøker lærer vi ennu om de tre «hovedraser» i Europa: Germaner, romaner og slaver. Vi lærer om hvordan germanerne bor øst for Rhinen, mens romanerne befolker den vestlige side. I begge tilfeller dreier det sig om folkeslag sammensatt av minst 3—4 forskjellige raseelementer, bl. a. nordiske, mediterrane, alpine og mindre deler av mere fjerntstående raser. Hos germanerne er det nordiske innslag sterkest, hos romanerne det mediterrane. Heller ikke betegnelsen «slaver» danner noen antropologisk ensartet befolkningsgruppe. Mest fremtredende er det østbaltiske element, men der finnes i dem også tydelige innslag av de øvrige europeiske raser. Mot øst finnes også et tydelig mongoloid innslag hos de slaviske folk.

Folkesykdommer —
fellesbetegnelse for endel meget utbredte sykdommer av alvorlig karakter. De almindeligste er tuberkulosen og kjønnssykdommene. En tidligere meget utbredt folkesykdom var spedalskheten, som det er lykkes å utrydde, ikke minst ved et omfattende forebyggende arbeide. Likesom de spedalske anstalter efterhånden blev stående tomme, og blev tatt i bruk i andre øiemed, bør det også være vårt mål å utrydde tuberkulosen og kjønnssykdommene. At kjønnssykdommene praktisk talt kan utryddes har vist sig ved det forebyggende arbeide som er utført bl. a. i Sverige. I løpet av få år sank antallet av nye tilfelle ned til et minimum. Hvorvidt tuberkulosen kan reduseres i samme grad er et åpent spørsmål. Det beste, kanskje det eneste effektive middel, er her å verne om det friske menneske og styrke dets sundhet.

Fylogenese —
slektsutvikling. Den organiske naturprosess, som fra livets begynnelse har ført til utviklingen av de utallige former av organismer: Stamme, rase, art (se ontogenese).

Fødselsnedgangen —
Man skjelner mellem kvantitativ og kvalitativ fødselsnedgang. De to former henger dog i noen grad sammen, idet en viss rimelig kvantitet danner forutsetningen for god kvalitet. I løpet av de siste ti-år er fødselstallene i Europa, særlig for Nordvest- Europas vedkommende, sunket ganske betraktelig. I Norge med over en fjerdedel. I de store og mange av de mindre byer dør det nu flere enn det fødes. Den tyske socialhygieniker Grotjahn har opstillet en kritisk lavgrense for kulturstatenes fødselstall, nemlig 20 pr. tusen. Mens i 1913 Frankrike var det eneste land i Europa som hadde et fødselstall under den kritiske lavgrense, gjelder det samme i våre dager hele Nordvest-Europa med Sverige i spissen.

Kvalitativ fødselsnedgang (se kontraseleksjon).

Genealogi —
slektsforskning. Foregår bl. a. ved nedtegnelsen av forskjellige slektstavler: Stamtavler, anetavler, ettetavler, slektskapstavler, slektstavle, arvetavle. Fra historisk synsvinkel har det særlig interesse å føre slekten langt bakover f. eks. til en enkelt stamfar, som bærer slektsnavnet. For en biologisk betraktning gir stamtavlen bare et tilfeldig utsnitt av slekten. Jo lengere bakover i generasjonene man går, desto flere «stamfedre» og «stammødre» vil man finne som står i samme arvemessige forhold til efterslekten. Et mere fullstendig billede gir anetavlen som omfatter alle forfedre i direkte linje bakover. Mest fullstendig er ettetavlen som fra et bestemt tidspunkt omfatter samtlige efterkommere innenfor slekten, både i direkte linjer og sidelinjer.

Heterose —
eiendommelig optredende fenomen hos førstegenerasjonsbastarder, som består deri at bastarden blir større enn begge foreldreraser. Heterose er likeledes iakttatt ved dyre- og plante-bastardering.

Heterozygot —
sammensatt av forskjelligartede arveanlegg. Et individ som arver anlegget for blå øine gjennem den ene, og anlegget for brune øine gjennem den andre av foreldrene, er m. h. t. anlegg for øienfarve heterozygot. (Motsetning: homozygot, s. d.)

Homozygot —
sammensatt av ensartede arveanlegg. Individer som bare er sammensatt av sådanne ensartede anlegg, finnes praktisk talt ikke. Man taler derfor vanligvis om homozygoti m. h. t. de enkelte egenskaper resp. anlegg. (Motsetning: heterozygoti.)

Hæmofili —
blødersykdom, manglende evne til utskillelse av blødningsstansende fermenter. Selv små sår kan føre til store blodtap hos bløderne. En tannuttrekning er en livsfarlig operasjon. Bløderne opnår derfor i regelen ingen høi alder. Sykdommen er arvelig og følger den såkalte kjønnsbundne arvegang (s. d.).

Immunitet —
uimottagelighet. Som regel brukt i forbindelse med uimottagelighet for sykdommer. Immunitet beror på utvikling av motstandsstoffer. Dette skjer ved lengere tids påvirkning av det skadelige stoff (gift, basiller). Man antar at det er cellenes fosfatider som er virksomme ved immuniseringsprosessen, idet disse forbinder sig med bakteriegiftene under dannelse av antistoffer.

Immunitet eller mangel på immunitet er ofte arvelig betinget.

Indeks —
brukes i antropologien i forbindelse med visse kroppspropor sjoner: Ansiktsindeks, skalleindeks etc. For sistnevntes vedkommende får man indeksen ved å beregne hvor mange prosent skallebredden utgjør av skallelengden. Jo lavere skalleindeks desto lengere (smalere) hode, jo høiere skalleindeks, desto kortere (bredere) hode. Man skjelner mellem tre skalleformer:

Dolicho-cefal (langskaller, indeks ca. 75 eller lavere).

Brachy-cefal (kortskaller, indeks vel 80 eller over det) og

Meso-cefal (mellemskaller, hvis indeks Ugger mellem de to ovennevnte).

Infantilisme
utviklingshemning. Den «infantile» blir stående på et barnslig trin m. h. t. utseende, kjønnslig utvikling og mentale egenskaper. Energien, både legemlig og åndelig, er sterkt redusert. Infantilisme er i regelen arvelig betinget, og må søke sin forklaring i den indre sekretoriske virksomhet.

Innavl.
Den motsatte prosess av raseblanding. Mens raseblanding bidrar til å spre ensrettede arveanleggg utover, bidrar innavlen til å samle dem sammen. Der opstår en «forsterkning» av rasens eller slektens egenskaper, hvis gunstige eller ugunstige virkning avhenger av disse egenskapers kvalitet. Man kjenner uheldige eksempler på innavl (inngifte) hos mennesker, idet skjulte arvelidelser springer frem. Hvor slekten er fri for skjulte arvelidelser, vil ugunstige følger ikke vise sig.

Finnes der f. eks. i slekten arveanlegg for åndssvakhet og andre sjelelige mangler, vil disse anlegg ved inngifte kunne springe frem og resultere i livsudyktige efterkommere. Finnes der tilsvarende positive anlegg, legemlige ferdigheter eller begavelser og skapende evner, vil også disse ved inngifte forøkes og utløses og føre til tilsvarende gledelige resultater.

Kastrasjon —
en operasjon ved hvilken kjønnskjertlene — testiklene hos mannen, ovariene hos kvinnen — fjernes. Operasjonen er å betrakte som en amputasjon som i våre dage vesentlig utføres på medisinske indikasjoner. Helt til slutten av forrige århundre blev hyppig forbrytere, haremsvoktere, fanger, slaver etc. kastrert. Det er godtgjort at individet i åndelig og legemlig henseende ofte skades overordentlig ved en slik operasjon. Kastrasjon er også foreslått som middel til å uskadeliggjøre sedelighetsforbrytere. (Se også sterilisasjon.)

Kjertler —
De dyriske og menneskelige organer står alle i en innbyrdes vekselvirkning, som inciterer og regulerer deres funksjoner. Foruten ved den nervøse korrelasjon bevirkes dette hovedsaklig ved en kjemisk korrelasjon, formidlet ved blodomløpet. De virksomme substanser utskilles fra kjertler, som da de ikke har noen synlig utfør selsgang, betegnes som kjertler med indre sekresjon. Deres sekreter kalles «hormoner». Mange av disse hormonproduserende kjertler er — som vist ved operativ fjernelse — livsviktige. Som eksempler kan nevnes binyrene, hypofysen, skjoldbruskkjert len etc. som hver øver en bestemmende innflytelse ikke bare på legemets vekst og dannelse, men også den sjelelige ontogenese. Da konstitusjonen er arvelig betinget, må også de inkretoriske organer og deres egenart, deres specifike biokjemisme, være arvelig betinget. At dette er et problem av ganske overordentlig rekkevidde, er især innlysende, når man tenker på de følger det kan få, hvor det gjelder blanding mellem fjerntstående raser. Kanskje bastardens sjelelige ubalancerthet finner sin forklaring her.

Kjønnsbestemmelse —
Som kjent er kroppen bygget op av celler. Hver celle inneholder en kjerne, en cellekjerne. I denne cellekjerne befinner sig små stoffpartikler, de såkalte kromosomer (s. d.) som er bærere av arvemassen. Hos mennesket er antallet av kromosomer i hver celle 48.

Imidlertid finnes der to slags celler, kroppsceller og kjønnsceller. Ethvert nytt individ opstår ved sammensmeltning mellem to kjønnsceller, den mannlige sedcelle og den kvinnelige eggcelle. Disse celler, sedcellen og eggcellen, har ikke det samme kromosomtall som kroppscellene, ellers vilde der ved sammen smeltningen skje en fordobling av antallet. Ved den for kjønnscellemodningen forutgående reduksjondeling har naturen sørget for at kjønnscellene inneholder halvparten så mange kromosomer som kroppscellene, altså 24. Det nye individ mottar altså 24 kromosomer fra hver av foreldrenes kjønnsceller. Dets 48 kromosomer består av 24 kromosompar, hvis ene part stammer fra moren, den andre fra faren.

Imidlertid finnes det en undtagelse fra denne regel, nemlig de såkalte kjønnskromosomer, som bare hos kvinnen er tilstede som to homologe partnere, mens de hos mannen forekommer som to ulike partnere. Kjønnskromosomene betegnes hos kvinnen med XX, hos mannen med XV.

Mens eggcellen altid inneholder et X-kromosom, inneholder kun halvparten av sædcellene X-kromosomet, den annen halvpart Y-kromosomet. Smelter eggcellen sammen med en sædcelle med Y blir det en gutt, smelter den sammen med en sædcelle med X blir det en pike.

Kjønnsbunden arv
kalles overføring av arveanlegg som er knyttet til kjønnskromosomet. Som vi ovenfor så (se kjønnsbestemmelse) har det «kvinnelig» befruktede egg hos mennesker to, det «mannlig» befruktede bare ett kjønnskromosom (plus Y-kromosomet). Hvor anlegg knyttet til kjønnskromosomet hos kvinnen må være til stede i dobbelt dose for å springe frem, behøver dette anlegg hos mannen bare være til stede i enkelt dose for å springe frem. Følgelig vil den slags kjønnsbundne egenskaper optre meget hyppigere hos mannen enn hos kvinnen. Da enn videre det mannlig befruktede egg alltid har sitt ene X-kromosom fra moren (fordi egget dersom det får et X-kromosom fra faren blir kvinnelig befruktet) vil den kjønnsbundne arv alltid foregå fra mor til sønn, fra far til datter.

Kjønnsceller
er de celler som besidder den underbare evne å gi oprinnelsen til et nytt individ, idet dette skjer ved sammensmeltningen av den mannlige kjønnscelle spermien, og den kvinnelige, eggcellen. — Allerede på et meget tidlig trin i fosterutviklingen (under celledifferensieringen) optrer kjønnscellene. De finnes oprinnelig rundt om i fosteret, men samles efterhvert på kjønnslisten, hvis midtre parti gir oprinnelsen til kjønnskjertlene, testiklene hos mannen, ovariet hos kvinnen. Mens den hos kvinnen beholder sin plass i bukhulen, synker den hos mannen under den senere utvikling og ender i en utløper (pungen). — Kjønnscellene undergår i kjertlene forskjellige utviklingsperioder. De oprinnelige urkjønnsceller gjennemgår først en formeringsperiode, hvorved deres antall økes. Dernest en reduksjonsdeling hvorved kromosomene fordeles, slik at kromosomtallet hos kjønnscellene bare blir det halve av kroppscellenes. Og til sist en modningsperiode, hvorved de ferdige kjønnsceller fremstår.

Konduktor —
bærer av skjulte (ressesive) arveanlegg. Dersom et individ overfører anlegget for en egenskap som han selv ikke er i besiddelse av, er han konduktor for dette anlegg. Typisk eksempel er overføringen av anlegget for «hemofili» (blødersykdom) gjennem kvinnelige konduktorer, mens kvinnene selv så å si aldri har denne sykdom.

Konstitusjon —
betegnelse for den almene befatning organismen befinner sig i, særlig med henblikk på levedyktighet og motstandskraft mot sykdommer. Man skjelner mellem forskjellige arvelig betingede konstitusjonstyper: den astheniske type, den atletiske type etc. En god konstitusjon synes mere basert på et heldig samvirke av de forskjellige egenskaper og funksjoner, enn på utviklingen av spesielle anlegg.

'Kontraseleksjon —
kalles det forhold som er opstått i mange moderne samfund og som består deri at forplantningsopgaven i stigende grad overtas av de biologisk mindre verdifulle elementer. Statistiske undersøkelser har godtgjort at barnetallet avtar med stigende intelligens og stigende samfundsdyktighet. Kontraseleksjonen viser sig ikke bare deri at de øverste klasser har de laveste barnetall, men også derved at de øverste lag innen hver klasse viser en stigende tendens til barnebegrensning. Ved siden av en socialt betinget fødselsdifferanse, d. v. s. at de økonomisk best stilte begrenser sitt barnetall, finner vi fremfor alt en biologisk forringelse av folkekvaliteten — det er dette som er kontr aseleksjonens fare.

'Korrelasjon —
vekselvirkning. Brukes i biologien som uttrykk for hyppig sammentreff av egenskaper, f. eks. hos foreldre og barn. Hyppighetsgraden kan beregnes og uttrykkes ved den såkaltekorrelasjonskoeffisient, som er større eller mindre eftersom hyppighetsgraden for den samtidige optreden av de undersøkte egenskaper er større eller mindre. Velger man egenskaper som blå øine og lyst hår, vil man finne en merkbar påviselig korrelasjon hos det enkelte individ, så vel som hos individet i forhold til foreldrene. Det samme gjelder andre egenskaper som i mere eller mindre grad hører sammen, og hvis arvegang i mer eller mindre grad lar sig påvise.

Kromosomer —
små legemer som befinner sig i cellekjernen og har form av rette og brukne staver, punkter o. lign. De danner tilsammen kromosomnettet — det stofflige grunnlag for arveanleggene. Kromosomene optrer — med få undtagelser — alltid parvis, men er i antall meget vekslende hos de forskjellige arter. Mennesket har 48 (hvilket også en bestemt apeart har). Man regner at anleggene er festet til bestemte steder på kromosomene, i bestemt rekkefølge.

Kromosomene kan lett farves. Ved almindelig cellefarvning (hematoksylin-eosin) farves kromosomnettet sterkt blått. Navnet skyldes denne egenskap (idet det kommer av kroma — farve).

Lamarckisme —
opkalt efter den franske naturforsker Lamarck, som grunnla sin teori om artenes utvikling på den antagelse at arv av erhvervede egenskaper finner sted. Ved bruk og ikke-bruk av de forskjellige organer, blev efter hans mening efterkommernes arvemessige kvalitet influert, slik at trening og flittig bruk av et bestemt organ hos efterkommerne alt fra begynnelsen av, altså ved arv, var bedre utrustet, mens en mangel på trening, en ikke-bruk av organet, bevirket en tilsvarende mangelfull utrustning av samme organ hos efterkommerne. Giraffens lange hals fikk derigjennem sin forklaring: ved at dyrene gjennem lang tid hadde strakt halsen efter høithengende blader o. l. slik at foreldrenes strekking av halsen kom avkommet arvemessig til gode.

Denne opfatning, som Lamarck fortolket er forkastet av videnskapen. Der finner overhodet ikke sted noen arv av egenskaper fra foreldre til barn, men kun av anlegg. I og med denne adskillelse av anlegg og egenskaper som to vesensforskjellige ting, blev grunnlaget for den lamarckistiske teori rykket bort. Noen direkte arv av erhvervede egenskaper finner ikke sted.

Letalfaktorer —
arvefaktorer som fremkaller en for tidlig død. Kan forekomme ved fordobling av mindre arvelige defekter, f. eks. ved innavl. Ved et fetter-kusine ekteskap hvor begge hadde arvet «et ledd for lite» på en finger, utgjorde dette anlegg ved å fordobles en letalfaktor idet avkommet fikk et fullstendig ødelagt skjelett.

Mendelske arvelove —
opkalt efter augustinermunken Gregor Mendel, som med sine planteeksperimenter har levert beviset for at arven foregår i overensstemmelse med bestemte arvelover. Mendel blev i sin tid ansett som en «raring» av autoriteter hvis navn forlengst er gått i glemmeboken.

Kvintessensen av de Mendelske arvelover, som ikke gjelder planter alene, men også dyr og mennesker, er at individet arver halvparten av sine anlegg gjennem den ene og halvparten gjennem den andre av foreldreindividene. Enn videre at disse anlegg ikke «smelter sammen» hos det nye individ, men vedblir å bestå ved siden av hverandre for atter å skille lag, spaltes i neste slektledd.

Et tilfeldig valgt dyreeksperiment vil best illustrere forholdet. Ved krysning mellem to kaniner av ren, men forskjellig rase, en farvet og en hvit — vil avkommet arve anlegget for farvet skinn fra den ene og anlegget for hvitt skinn fra den andre av foreldrene. Samtlige disse vil imidlertid — tross det blandede anlegg — ha farvet skinn, fordi dette anlegg er «sterkere» — dominerer over — det annet.

Ved møte mellem to sådanne igjen, vil den hvite farve springe frem igjen hos en ganske bestemt prosentsats (25 pct.) av avkommet.

Den hvite pelsfarve hos det ene utgangsindivid er altså ikke forsvunnet, men har bare «hoppet over» et ledd og dukker atter frem hos nevnte 25 prosent av «barnebarna».

Den arvemessige forklaring er følgende:

Betegner vi anlegget for farvet skinn med bokstavet F, anlegget for hvitt med det tilsvarende lille bokstav f, — da er arveformlen for det ene utgangsindivid, det farvede F F, mens arveformelen for det andre, det hvite, er ff. Ved krysning mellem disse to vil samtlige efterkommere arve anlegget F fra den ene og f fra den annen, og deres arveformel bli Ff (at samtlige disse tross det blandede anlegg har farvet skinn, kommer som sagt av at dette anlegg er sterkere enn det annet).

Ved møte mellem to sådanne F f-individer er følgende fire mulig heter til stede:

Efterkommerne ar ver anlegget F fra begge foreldrene. Deres ar veformel blir F F (25 prosent).

Efterkommerne arver anlegget Ffra den ene ogffra den annen eller
De arver anlegget f fra den ene og F fra den annen av foreldrene. I begge sistnevnte tilfeller blir deres ar veformel F f (henholdvis f F) (50 prosent).

Efterkommerne arver anlegget f fra begge foreldrene. Deres arveformel blir f f (25 prosent). Hos disse 25 prosent er det at den hvite pelsfarve «springer frem» igjen.

Ikke all Mendelsk arvegang foregår efter så enkle tallmessige forhold, de fleste egenskaper som «mendler» overføres på en ganske annen komplicert måte. De fleste egenskaper beror ikke på ett, men på flere anlegg, og man vil få de forskjelligste tallforhold, som ofte ved første blikk kunde synes å tyde på at arvegangen ikke er underlagt samme lovmessighet.

Moron —
betegnelse for avkom av åndsvak og normal. Mens de åndssvake utgjør en ringe prosentsats av befolkningen, er antallet av de morone meget stort. Ofte er de morone tilsynelatende normale, deres intelligens viser sig ofte å være i orden, men deres følelsesliv er alltid mere eller mindre defekt. På grunn av sin lave intelligens vil den åndssvake som regel bare være skadelig som slektsvesen. Den morone er farlig både som slektsvesen og som enkeltvesen. Mange forbrytere, løsgjengere og prostituerte tilhører den morone type. De fyller våre fengsler og asyler, og betyr den største fare for samfundet — både i moralsk, i økonomisk og biologisk henseende.

Mutasjon —
arvesprang, spontant optredende forandring av arvestoffet. Hvordan forandringen foregår vet man intet om med bestemthet. Ved dyreforsøk har man fremkalt kunstige mutasjoner ved sterk ytre påvirkning, f. eks. røntgenbestrdling, store temperaturforandringer etc. Særlig bemerkelsesverdige er de forsøk som har vært utført av Morgan med bananfluer (drosofila). Ved påvirkning av kimstoffet på de forskjelligste måter er det fremkalt en rekke mutasjoner, hvorav de fleste dog er ugunstige.

Om betydningen av de Morganske forsøk har det vært delte meninger. Selve den mikroskopiske utforskning av kromosomene, m. lokalisering av de forskjellige gener og anlegg er gjennemført med stort klarsyn. De praktiske konsekvenser av forsøkene kan det dog i høi grad reises tvil om. Det har vært sterkt kritisert, bl. a. av Erling Winsnes at dyrene er trukket ut av sitt naturlige miljø og derved fullstendig undratt naturens muligheter for mutasjon. Ikke uten ironi omtaler Winsnes denne «innesperring av små fluer i gitterskap, knappenålsstikk i egget, tvangsparring av ulike arter, skytning med onde stråler i kjærlighetsøieblikket» etc. Og enda litt mere ironisk konkluderer han med at det var Morgan «som viste oss veien vi måtte gå for å løse rasens og arvens gåte».

Myoklonusepilepsi —
en egen form for epilepsi, som efter all sannsynlighet er arvelig. Lundborg konstaterte hos en svensk slekt, den såkalte Blekingefamilie, en rekke tilfeller av myoklonusepilepsi, fremkommet ved innavl mellem blodbeslektede foreldre. Patientene blir mere eller mindre hjelpeløse og må skyves i rullestol. Man regner med at Blekingefamilien i sykepenger, anstaltbehandling etc. har kostet den svenske stat ca. 5 millioner kroner.

Ny-Malthusianismen —
en bevegelse som bygger på den malthusianske lære om at næringstilførselen ikke kan holde skritt med folkeøkningen. Malthus sier i sin bok: «Antar man at den nuværende befolkning beløper sig til et tusen millioner, da vil menneskehetens formering foregå i følgende forhold: 1, 2, 4, 8, 16, etc. mens næringsmidlene kun vil øke i forholdet 1, 2, 3, 4, etc. Om to hundre år vil forholdet mellem befolkningen og næringsmidlene være 256:9 og om tre hundre år 4096:13, og det er nesten umulig overhodet å beregne den forskjell som kommer til å bestå om 2000 år.» Såvidt den Malthusianske spådom, som på en underlig måte må sies å være innhentet av begivenhetenes gang. For moderne kulturnasjoner med et sterkt synkende fødselstall passer spådommen iallfall dårlig.

Nærsynthet (myopi) —
Det menneskelige øie er innrettet efter samme prinsipp som et fotografiapparat. Begge er forsynt med en linse som lyset brytes gjennem, — pupillen i øiet, som kan utvide sig og trekke sig sammen alt eftersom lysstyrken varierer, motsvarer «blenderen» i fotografiapparatet, og netthinnen bakerst i øiet motsvarer fotografiapparatets lysømfindtlige plate. — Forat synsbilledet skal bli skarpt er det nødvendig at det brytes slik at det faller akkurat på netthinnen. Dette skjer på den måte at linsen foran i øiet krummer sig mere eller mindre eftersom øiet skal innstilles på «nærbilleder» eller «fjernbilleder». Nu finnes det imidlertid mennesker, hvis linse allerede i «hvilestilling» er såvidt krummet at den så å si bare er innstillet på nærbilleder. Ved betraktning av fjernbilleder kan linsen ikke «slappes» i fornøden grad, og resultatet er at billedet faller foran netthinnen, hvorved det blir mere eller mindre uklart. Mennesker med denne synsfeil kalles nærsynte. (Nærsynthet kan også komme av at øieaksen er for lang hvilket likeledes bevirker at billedet faller «foran» netthinnen.) I lang tid trodde man at årsaken til nærsynthet var av rent ytre natur, såsom overdrevent «nærarbeide», dårlig belysning etc. Imidlertid har man funnet at også arveligheten spiller en fremtredende rolle. Det er nedtegnet tallrike familietavler som viser nærsyntheten som slektsegenskap.

Ontogenese —
individets utvikling. De forandringer individet gjennemgår fra eggcellens befruktning til individets død. (Ifølge Haeckels biogentiske grunnlov danner ontogenesen en kort gjentagelse av fylogenesen, s. d.) Man kan skjelne mellem fire stadier: For det første celleformeringen, idet det befruktede egg ved en rekke celledelinger utvikles til en mengde celler. Dernest celledifferentieringen, idet forskjellige cellegrupper omdanner sig til cellevev, hver med sin spesielle funksjon. Et videre skritt er cellevevenes omdannelse til organer, og endelig utviklingen av et organisk hele, hvori de forskjellige organers funksjoner innordnes en felles livsplan — individet.

Pangeneseteori —
arvelighetshypotese opstillet av Darwin. Darwin mente at der fra legemets celler løsrives små korn, som sprer sig over hele organismen og til slutt samles i kjønnscellene, hvorved de overføres på avkommet og således bringer dette til å utvikle sig i overensstemmelse med morsorganismen. Man øiner muligheten for arv av erhvervede egenskaper, og i det hele må teorien i denne sin utformning sies å være forlatt. En annen sak er det at en videre utvikling uten noen som helst forbindelse mellem kroppsceller og kjønnsceller, forekommer helt meningsløs. Mon ikke Darwin har sett dypere enn mangen moderne kromosomforsker på dette punkt.

Polygami —
flerkoneri. I tidligere tider var flerkoneri almindelig forekommende. Så forkastelig man måtte synes at denne form for ekteskap er, har den hatt sin store betydning hvor det gjaldt bevarelsen av en sund og sterk slekt. Istedenfor at hver mann, uansett arvemessig kvalitet hadde en kone, blev det tillatt de sterkeste og best utrustede å ha flere av dem. Deres gode arvestoff fikk anledning til å overføres på et uforholdsmessig stort antall efterkommere. — Polygami er i våre dage forbudt ved lov i alle kulturstater og forekommer bare leilighetsvis hos folkeslag av mere primitiv art.

Psykoanalyse —
moderne sjelevitenskap innført ved Freud. Freud hevder at lyst eller ulystbetonede oplevelser og drømmer, ved å fortrenges og avsettes i underbevisstheten, kan forårsake hysteriske reaksjoner, og at man ved analyse kan klarlegge årsaken, og komme ondet til livs. Som metode til å trenge dypere inn i sjelelivet, er psykoanalysen sikkerlig av stor betydning. Med hensyn til de terapeutiske metoder, har disse et begrenset virkefelt. Psykoanalysen undervurderer eller glemmer en viktig ting, nemlig arvens betydning for de sjelelige lidelser. Både hvor det gjelder de alvorlige lidelser og de lettere former, de såkalte psykopatiske lidelser og hysteri, vet man at arven spiller inn. En psykoanalytiker kan ved å overbevise hysterikeren om at hans lidelser er utsprunget av underbevisste ønsker o. l. fjerne selve symptomene, men hvad han ikke kan opnå, er å fjerne selve det hysteriske anlegg, arveanlegget.

Rase —
kaller man en gruppe mennesker som utmerker sig ved siden av andre menneskegrupper ved spesielle kjennetegn og som ved gruppemessig innavl får efterkommere av samme kvalitet. Ved krysning med utenforstående elementer sprenges de rasemessige kjennetegn fra hverandre og kan føre til utryddelse av den oprinnelige rase.

En slik raseforvandling kan foregå mere eller mindre langsomt, den kan være mere eller mindre fullstendig og mere eller mindre gunstig. Det later til at for plutselige eller for store forandringer ikke er heldig for rasens levedyktighet, biologisk sett.

Rasehygiene —
eugenik — slektshygiene. Begrepet rasehygiene blev første gang innført av Ploetz, i slutten av forrige århundre. Rasehygienens opgave er å utforske og regulere de krefter som fører til menneskeslektens opgang eller nedgang. Mens individualhygienen beskytter individet som sådant, ser rasehygienen individet som slektsvesen, og tar sine forholdsregler ut fra det. De individuelle hensyn og hensynet til slekten kan ofte falle sammen, men står ofte i strid med hinannen. Arbeider individualhygienen under det motto at intet individ er så forkomment at det ikke fortjener vår beskyttelse og omsorg, har rasehygienen til gjengjeld innført noe helt nytt: at man må skjelne mellem retten til å leve og retten til å gi liv.

Rasekrysning —
Ved krysningen arver avkommet ikke en «blanding» av foreldrerasenes egenskaper, men enkelte egenskaper eller egenskapskomplekser fra den ene og enkelte fra den annen rase. Dette er det springende punkt ved bastarderingsproblemet og åpner muligheten for mere eller mindre ugunstige kombinasjoner. Jo mere foreldre rasene fjerner sig fra hverandre, desto mere «sammensatt» blir bastarden, som en mosaikk av forskjelligartede anlegg.

Hos dyr og planter og hos menneskene før i tiden blev de ugunstige nykombinasjoner for størstedelen utryddet ved seleksjon — idag holdes de kunstig ved like. Det er bastarderingsproblemets skjebnesvangre moment.

Ikke ugunstig synes blandingen å være hvor det dreier sig om nær beslektede raser. Utvilsomt har krysningen mellem nordisk og mediterran, nordisk og alpin frembragt kulturskapende elementer som innavl innen den rene rase ikke vilde kunnet tilveiebringe. Særlig kunstneriske anlegg, fantasi og skapende evne synes å bli stimulert ved blandingen.

Hvor det gjelder blandingen mellem fjerntstående raser, er de fleste ledende forskere enige om en kvalitetsforringelse, uheldige nykombinasjoner, sjelelig ubalansert etc.

Ressessiv arvegang —
d. e. overføring av arveanlegg som er «svakere» enn det tilsvarende «sterkere» (dominante) anlegg. Eksempel på resessiv arvegang er overføring av anlegget for blå øine hos menneskene. Efterkommerne efter et rent blåøiet og et rent brunøiet individ vil uten undtagelse få brune øine tross det blandede anlegg. Det er et spørsmål om ikke de fleste arveanlegg hos menneskene følger den ressessive arvegang. Det gjelder f. eks. disposisjon for mange sykdommer, likeledes anlegget for visse former for åndssvakhet, sinnssykdom etc.

Segregasjon —
avsondring av individer i arbeidsanstalter. Fremgangsmåten har leilighetsvis vært foreslått i forskjellige land i Amerika, Tyskland, også i Norge. Segregasjon kan komme i betraktning for individer som ikke er i stand til å klare sig ved egen hjelp, men bør særlig anvendes overfor individer som er farlige for sine omgivelser. Den nuværende form for «sikring» utover straffetiden, kan opfattes som en slags «segregasjon», men synes dog å komme for lite til anvendelse.

Seleksjon —
utvalg. Overalt i naturen og ellers hvor det lever en gruppe av individer, vil de ytre forhold bevirke at der skjer et utvalg blandt de individer som fortrinsvis kommer til forplantning, og således i høiere grad enn andre fører sitt arvestoff videre. En slik seleksjon kan være mere eller mindre naturlig, mere eller mindre kunstig. I den fri natur eller hos primitive menneskesamfund, foregår seleksjonen efter biologisk sett naturlige prinsipper. I et moderne samfund er den naturlige seleksjon praktisk talt helt satt ut av spillet, og i steden har forholdene bevirket et motutvalg som er alt annet enn naturlig. (Se kontraseleksjon.)

Sinssykdommer —
sammenfattende betegnelse for alvorligere forstyrrelser av sjelslivet. Man pleier å skjelne mellem de egentlige sinnssykdommer og åndssvakhet, som utgjør den laveste form for sinnssykdommer og mere består i en mangel av åndsevner, enn en feilaktig utvikling av samme. Almindelig kjente former for åndssvakhet er idioti, som betegner en så lav grad av åndsutvikling at angjeldende praktisk talt ikke kan brukes til nyttig arbeide. En mindre grad av åndssvakhet finner man hos de imbecile.

Blandt de egentlige sinnssykdommer er dementia præcox eller schizofreni, den hyppigst forekommende. Sykdommen bryter gjerne ut omkring 20-årsalderen, men ofte også senere. Der intreffer vidtgående forstyrrelser av de sjelelige funksjoner, med anfall av raseri eller sløvhet, hallucinasjoner, fikse idéer. Undertiden utvikles også en mer eller mindre grad av åndssvakhet. Ved en annen form for sinnssykdom, paranoia, kan symptomene i noen grad minne om dementia præcox, dog med den forskjell at vannvidsidéene her er forbundet med større klarhet i tenkingen for øvrig. Til de utpregede former for sinnssykdommer, kommer de lettere former, de såkalte psykopatier, som er relativt meget utbredt, og hvorav der finnes alle overgangsformer til de helt normale. Som årsak til de forskjellige former for sinnssykdommer står arveligheten i første rekke.

Sterilisasjon —
ufruktbargjørelse av laverestående folkelementer. Der må skjelnes mellem kastrasjon (fjernelse av kjønnskjertlene) og den almindelige form for sterilisering, som består i en gjennemskjæring av sedlederen hos mannen (vasektomi) og egglederen hos kvinnen (salpingektomi).

Kastrasjonen tilsikter en dobbelt virkning, ufruktbargjørelse samt nedsettelse av vedkommendes seksualdrift (f. eks. hos sedelighetsforbrytere), de øvrige former for sterilisering ophever ikke kjønnsdriften, og tilsikter å sette forplantningsevnen ut av funksjon.

Lov om adgang til sterilisering av psykisk abnorme og andre former for mindreverdighet er gjennemført i Danmark, Tyskland, Sverige, Norge, Finnland og en rekke amerikanske stater. Mest ytterliggående er sterilisasjonsloven gjennemført i Tyskland.

Symbiose —
samliv mellem levevesener basert på felles nytte. Man påtreffer dette fenomen på mange felter i naturen innen plante- og dyreverdenen.

Til en viss grad kan man si at det menneskelige samfund er bygget på symbiosens prinsipp, idet fellesnytten fremgår ved samarbeid mellem de enkelte individer. I overført betydning kan man tale om en symbiose mellem et individs forskjellige virksomheter, idet det felles utbytte blir større enn summen av de enkelte virksomheters resultat. En bestrebelse i retning av erhvervsmessig symbiose, er å skaffe industriarbeideren anledning til ved siden av sitt yrke å drive et lite land- eller havebruk.

Telegoni —
lærd betegnelse for en mindre lærd, men meget utbredt opfatning om ødeleggelse av livmoren ved bastardering. Man mener at livmoren hos en fin dyrerase, hvis dyret en gang har vært paret med en kjøter, blir ødelagt for eftertiden slik at også senere individer som vokser op i livmoren blir ødelagt, selv om de er renraset. Det sier sig selv at antagelsen savner biologisk grunnlag og beror på en overtro. Til all overflod er det anstillet en rekke dyreforsøk, som klart og tydelig har avlivet den eiendommelige teori. Man kan i høiden påvise en anotomisk forstyrrelse, men noen arvemessig betydning kan denne ikke tilskrives.

Tilpasningsevne —
er de levende veseners evne til å kunne innrette sig hensiktsmessig efter de ytre forhold. Den er en livsviktig betingelse for såvel planter, dyr og mennesker i tilværelsens omskiftelser, og har som følge derav vært en sterkt medvirkende faktor under utformningen og omforeningen av artenes egenskaper. Forandringen kan sees som en dyktiggjørelse i kampen for tilværelsen, idet der alltid utvikles egenskaper som har større nytteeffekt i de nye omgivelser. Man må anta at også arveanleggene influeres av tilpasningen, slik at egenskapene manifesterer sig som artsegenskaper. Når f. eks. mamutten som levet på tundraen var hårklædd, mens dens efterkommere i våre dager, som lever i tropene, mangler hårbeklædning, må dette betraktes som en tilpasning til de ytre forhold, i dette tilfelle klimaet. — Når man i daglig tale snakker om menneskenes tilpasningsevne, gjelder dette oftest de psykiske forhold og kan opfattes som en evne til å endre sin innstilling eller tilvenne sig andre livsforhold.

Tvillinger —
Man skjelner mellem eneggede og toeggede tvillinger. De første har utviklet sig av ett og samme befruktede egg og er identiske med hensyn til arvestoff. De sistnevnte har utviklet sig av forskjellige egg og deres arvemessige likhet er ikke større enn hos søsken i almindelighet.

For arvelighetsforskningen er tvillingproblemet av største betydning. Av særlig interesse er det å sammenligne eneggede og toeggede tvillinger. For begges vedkommende gjelder at de ytre livsforhold, utdannelse etc. er temmelig ensartet. En forskjell mellem eneggede og toeggede tvillinger må ha sin forklaring i de arvemessige forhold. Når eneggede tvillinger viser en større overensstemmelse så vel i legemlig som i åndelig henseende, har dette sin forklaring i arven.

Variasjon —
forandring. I biologien den mer eller mindre gradvise avvikelse fra en middelverdi. Er avvikelsene store, taler man om en stor variasjonsbredde. Avvikelsene kan skyldes indre, arvelig betingede årsaker og ytre, miljømessige. Man kan skjelne mellem genotypiske variasjoner (enten opstått ved direkte forandring av arvemassen, mutasjon, eller opstått ved den særegne kombinasjon av anlegg fra de to foreldreraser: mixo-variasjon) og fenotypiske variasjoner (d. e. endringer av individet som er forårsaket ved ytre påvirkning og som ikke går i arv).