Rasehygiene/Ledesetninger
De biologiske lover gjelder ikke bare planter og dyr, men også menneskene.
Den franske revolusjons slagord om likheten er en av grunnstenene for miljøteorien. Påstanden om at menneskene fra fødselen av er like, et «Tabula Rasa» som først formes eller «beskrives» av livet, er et av de dogmer biologien har avlivet. Naturen kjenner ikke likhet. Jo høiere en art står i utvikling, desto mere uensartet er dens individer.
En anerkjennelse av arven betyr ikke en underkjennelse av miljøet. Alle individer bør skaffes de beste omgivelser. Men vi må lære at miljøet ikke kan erstatte de evner som skriver sig fra et godt, eller opveie de mangler som skriver sig fra et dårlig arvestoff.
Den Malthusianske lære om at økningen av eksistensmidlene ikke holder skritt med folkeøkningen, er et dogme som er avlivet. Samtidig som eksistensmulighetene de siste årtier er mangedoblet, har folketallet i kulturstatene ikke engang fordoblet sig.
Overbefolkning må ikke forveksles med stor folketetthet. Folketettheten er et uttrykk for antall individer pr. kvadratkilometer. At overbefolkning inntrer når dette antall overstiger en viss grense, er et gammelt dogme, idet denne grense er avhengig av landets og befolkningens kvalitet. Enkelte lands rikdom er likefrem betinget av en stor folketetthet, mens andre land med langt færre individer pr. kvadratkilometer kan være overbefolket. Et mål på overbefolkning har man hatt i utvandringen som for flere lands vedkommende har vist sig omvendt proporsjonal med folketettheten.
Et hyppig anført dogme er at fødselbegrensningen har økonomiske årsaker. Det omvendte er tilfelle. De økonomisk best stillede befolkningslag viser det laveste barnetall. Barnetallet er ikke avhengig av hvor mange barn man har råd til å opdrette, men hvor megen luksus man vil omgi sig selv og sine barn med.
Teorien om at mange barn gir dårligere kvalitet, er en falsk lære. Man hadde funnet ved undersøkelser at gjennemsnittsbegavelsen hos første og andre barn lå høiere enn gjennemsnittsbegavelsen hos de senere. Beregningen hadde imidlertid en rent teoretisk feil, idet de biologisk mest høiverdige familier har færrest barn. Påvisningen av dette tok bort den eneste tilsynelatende vitenskapelige støtte for teorien om de senere barns ringere kvalitet. Til overmål kan nevnes at en lang rekke av fremstående begavelser har vært blandt de sistfødte i en stor barneflokk.
Innavl er en prosess hvorved der opstår en «forsterkning» av rasens eller slektens egenskaper. En gunstig eller ugunstig virkning av innavl avhenger av disse egenskapers kvalitet. Men innavlen i sig selv er ikke skadelig. Det er et dogme som vitenskapen har avlivet.
Historien må skrives om. Man har glemt den viktigste faktor — den biologiske.
Eksamener som eneste verdimåler for evner og kunnskaper er et dogme skolen selv har dosert i sine bestrebelser på å utdanne pugghester istedenfor karakterer. Istedenfor å pugge andres tanker, må elevene lære å bruke sine egne. En stor statsmann i vår tid skal ha uttalt som et paradoks: «Landsmenn, det skal fra nu av ikke være noen hindring for en mann som søker et offentlig embede, at han har eksamen.»
Vinderen Laboratoriets undersøkelser av sjelelige egenskapers arvegang har stadfestet, at disse forholder sig analogt med arvegangen for legemlige egenskaper. Likeledes har de stadfestet at det ikke er foreldrenes egenskaper man arver, men slektens.
Den funne overensstemmelse av begavelsesgraden hos barn og besteforeldre, barn og sidelinjer, tilbakeviser det gamle dogme om at likheten skyldes miljøfaktorer.
Vårt kriminalvesen må omlegges efter det grunnprinsipp: Vi skal ikke behandle forbrytelsen, men forbryteren.
Mange av biologiens viktigste erkjennelser betyr en vitenskapelig bekreftelse av våre forfedres erfaringer. Den kjensgjerning at man ikke arver sine foreldres, men slektens egenskaper, finner et pregnant uttrykk i et eldgammelt norsk ordsprog: Du ska ikkje gifta deg med ei gjente som er den einaste «fine» gjenta i si ætt.
Både for hygienen og rasehygienen gjelder at det forebyggende moment må settes først og at det gjelder å bevare det friske menneske, Lærer hygienen oss at intet liv er så verdiløst at det ikke trenger vår omsorg, har rasehygienen lært oss noe helt nytt: Å skjelne mellem retten til å leve og retten til å gi liv.
Bondegården er nasjonens livscelle.