Rasehygiene (utdrag)/1
Den biologiske forskning bygger på enkle, uomstøtelige fakta. Jo mer man studerer naturen, desto mer vil man finne at den er preget av lovmessighet, sammenheng og likevekt. Alle prosesser står mer eller mindre i kontakt med hverandre, stoffene skifter til nye former og tilbake til de gamle igjen. I alle utgaver har naturen gitt uttrykk for sin skaperkraft, fra de enkleste encellede organismer til de mest kompliserte, og hver dyreart har sin bestemte biologiske misjon, sin levemåte som den er tilpasset, og sin spesielle oppgave å løse i naturens husholdning.
Hvordan har no de forskjellige former opprinnelig utviklet seg? Har de utviklet seg av en og samme stamform eller av forskjellige stamformer? Finnes der i det hele tatt en sammenhengende utvikling innen dyreriket? Og hvordan er det med menneskene, «nedstammer» de direkte fra dyr, eller dreier det seg bare om «beslektede» skapninger? Forskningen kan ikke gi definitivt svar på disse spørsmål, men må nøye seg med å framsette ganske godt underbygde teorier herom.
Den organiske utvikling, evolusjonen, bygger bl. a. på to krefter: Forplantningsdrift og utvalg. Den første fører til tallmessig forøkning, den annen til verdimessig forøkning. Darwin forklarte utviklingen fra lavere til høyere former på den måte, at naturen gjør et utvalg av de beste, mest tilpasningsdyktige individer, og lar de andre mindre tilpasningsdyktige, gå til grunne. Dertil bestod etter Darwins mening en direkte sammenheng og forbindelse mellom kroppssubstansen og arvesubstansen, slik at individenes levemåte hadde en direkte virkning på det arvestoff som førtes videre. Seinere er denne «Lamarckianske» del av Darwinismen forkastet, likesom hele teorien anses utilstrekkelig til forklaring av evolusjonen. Ved plante- og dyreeksperimenter har en påvist at seleksjonen nok har en virkning, men en begrenset virkning. På den annen side har det vært sterkt kritisert at forskerne har begått den grunnfeil å rykke forsøksdyrene ut av sitt naturlige miljø, og således unndra dem selve utviklingens bærende prinsipp: Kampen for tilværelsen.
Kan forskningen peke på mer eller mindre åpenlyse feil ved Darwinismen, kan en ikke si det er lykkes den å sette noe bedre istedenfor og en sitter, tross alle angrep, igjen med en sterk følelse av Darwins udødelighet.
I enhver sammensatt befolkning, som f. eks. det menneskelige
samfunn, spiller utvalget — seleksjonen — en avgjørende rolle. Jo
strengere seleksjon, desto bedre vil arten holde seg.
Dette utvalg blant de beste, mest livsdyktige eksemplarer av arten ble opprinnelig besørget av naturen selv og av menneskene så lenge de handlet i overensstemmelse med den. De første menneskelige «inngrep» skjedde nemlig ikke mot naturen, men tvert om for å hjelpe naturen i sitt arbeid. At de midler som ble anvendt til dette var hardhendte, til dels etter våre begreper grusomme, er en annen sak. Det er et spørsmål om ikke vår tid ved å gå til den motsatte ytterlighet, ved å framelske alt som er svakt og skrøpelig, har begått nye grusomheter som kan måle seg med de gamle i barbari.
En ting er at menneskene har lært å beherske naturen, en annen ting er at denne makt kan misbrukes og har vært misbrukt. Og naturen har reagert. Naturen lar seg ikke ubegrenset «forstyrre i sine sirkler». Mister den først tålmodigheten, kan den hevne seg fryktelig. Enhver utvikling bort fra de naturlige forhold er farlig. Og etter som menneskene gikk fram i sivilisasjon — et begrep som ikke er identisk med kultur — opphørte de opprinnelige, selektoriske faktorer å virke. Dermed var naturens rytme, som hittil hadde rådet, forstyrret, og istedenfor de selektoriske, satte der inn en rekke antiselektoriske prosesser, som fra forskjellige kanter begynte å underminere menneskeslekten. I våre dager har denne utvikling mot naturen nådd sitt høydepunkt.
En føler seg fristet til å spørre om det er selve framskrittene på de forskjellige områder: Medisinen, kjemien, fysikken, økonomien, teknikken, pedagogikken, som er årsak til dette. Vel neppe. Kirurgiens seire, oppdagelsen av sykdomsvekkerne og framskrittene på individualhygienens og folkehygienens område skulde tvert om ha redusert antallet av syke og samfunnsudyktige i en betraktelig grad. Sikkerlig er også megen nød blitt lindret, mange sykdommer helbredet og epidemier bekjempet, boligene er blitt mer menneskeverdige, levestandarden hevet etc. Det er ikke sivilisasjonens mangfoldige og utvilsomme fordeler det er tale om. Det betenkelige er at fordelene har sine skyggesider, at framskrittene har ført med seg mangler av til dels meget alvorlig karakter.
I sin iver for å avhjelpe lidelser og nød har menneskene kommet i skade for å øke elendigheten. Istedenfor å redusere antallet av livsudyktige, er menneskene kommet i skade for å øke antallet, likesom kontingenten av forbrytere, åndssvake, morone etc. ikke er sunket, men steget. Tross de ypperlige midler som er skaffet til vege, de tekniske metoder, de vitenskapelige nyoppdagelser, er det ikke lykkes menneskeheten å nå lenger i helse og kraft, ja kanskje ikke engang i menneskelykke.
Man var ikke oppmerksom på det enkle faktum at de sosiale og hygieniske framskritt ved siden av sim utvilsomme berettigelse innebar en biologisk fare, i form av en «unaturlig» beskyttelse av det svake. Dertil kom andre kontra-selektoriske prosesser: Industrialiseringen, desimeringen av landbefolkningen, den kvalitative barnebegrensning, kvinnens emansipering og flukt fra heimen — alt sammen en fare for slektens biologiske beståen og et angrep på det gode arvestoff.
Slik gikk det for seg at samtidig som utviklingen gikk framover, ble menneskeheten selv stående stille, eller gikk endog tilbake. Etter å ha samlet erfaringer gjennom tusener av år, erfaringer om hvordan slekten best bevares mot forfall, og hvordan livet bør anlegges for å oppnå den største grad av sunnhet og styrke — kom menneskene en dag så langt at de syntes de ikke hadde bruk for denne visdom lenger. Det var da de begynte å anlegge byer, og grunnlegge skoler, det var da de stablet visdommen sammen i lærebøker og dermed lot den gli ut av bevisstheten.
Menneskene — kvalitativt sett — har ikke greid å følge med i sivilisasjonens rivende utvikling, fordi sivilisasjonen fornekter selve grunnlaget for framgangen: De sunne, livsdyktige slekter. Uminnelige tiders erfaringer gikk tapt da menneskene i sitt overmot trodde å kunne heve seg over naturens sammenheng, da det biologiske syn ble erstattet av det intellektuelle, da visdommen ble erstattet av — vitenskapen.
Man vil innvende at menneskeheten ikke plutselig kan søke tilbake i sin utvikling og kopiere forgangne tiders livsforhold. Utviklingen går alltid videre, peker framover. Og vi kan med de framskritt som en gang har funnet sted, ikke oppta i ufri etterlikning de gamles seder og skikker og deres levemåte i sin helhet. Men hva vi kan og må gjøre, det er å anerkjenne forfedrenes grunnsyn i mange livsviktige spørsmål, et grunnsyn som møysommelig er bygd gjennom generasjoners erfaringer og skuffelser, og som gjelder i dag like fullt, tross alle framskritt og all sivilisasjon.
I og med den biologiske forskning som no er i gang, har vår tid funnet en naturvitenskapelig bekreftelse av de gamles visdom. Denne visdom ført ut i sine praktiske konsekvenser kan betinge en oppgang for menneskeheten som den før ikke har drømt om.
Den biologiske forskning lærer oss at all kultur i sin dypeste grunn
er et organisk anliggende, at kunsten, filosofien og diktningen blir
verdiløse, hvis de mennesker som skal nyttiggjøre seg disse ting går
til grunne. Kultur er ikke ruiner eller historiske dokumenter, men
en levende kraft som fødes og dør med dens skapende elementer. En
sier at kulturverdiene lever videre, javel, men i kraft av hva? Bare
i kraft av nye, levende menneskesinn. Det kan ikke nytte at verdiene
er skapt, hvis de ikke leves, hvis ikke idealene virkeliggjøres.
Kulturen bæres som regel av et bestemt folk eller av bestemte raser. Hvis man en dag fant på å ta negerbarn og oppdra dem nøyaktig slik som vi er vant til med våre barn, da vilde den neste generasjon tale vårt språk, forføye over vår viten, overta vår levemåte, bare ikke vår kultur.
Forutsetningen for kulturens beståen er en arvesunn slekt og et tilstrekkelig barneantall. Her som i naturen for øvrig gjelder de samme lover om barnetall og utvalg. Det kan ikke nytte å betrakte menneskene som en unntagelse fra naturens regel. Det kan heller ikke nytte å erstatte et eventuelt dårlig arvestoff med gode omgivelser. De beste forhold er naturligvis ønskelige for ethvert individ, men vil bare virke innenfor arvestoffets ramme. Dårlige arveanlegg kan ikke utryddes ved de mest ideelle omgivelser.
Å sørge for at individer som en gang er kommet til verden gis de beste sjangser til utfoldelse, og lærer at de ikke må forsynde seg mot helselærens aller elementæreste krav — det er hygienens oppgave. Å sørge for at kommende generasjoner fødes med så gode arvemessige muligheter som mulig, det er rasehygienens oppgave. Hygienen og rasehygienen må arbeide hånd i hånd, noe som hittil dessverre har skjedd i altfor liten grad. For begge gjelder at det forebyggende moment må settes først, og at det gjelder å bevare det friske menneske.
Rasehygienen er en bevegelse som har støtt på sterk kritikk og
motstand, særlig innen visse intellektuelle kretser, som bekjemper rasehygienen
med den samme fanatisme som de beskylder rasehygienen for å ha.
Bl. a. har man bebreidet rasehygienen at den står og faller med vurderingen. Hvem er den «ideelle» type? Hvem er det som skal forplante slekten? Imidlertid er det ikke rasehygienens oppgave å framavle noen standardiserte normaltyper. At rasehygienen vil fremme de arvesunne slekter og redusere de arvesyke, er ikke det samme som å utpeke en bestemt «avlstype». En har også villet innvende at det er vanskelig å trekke noe skarpt skille mellom høyverdig og mindreverdig. Selvsagt er dette vanskelig, likesom det ofte kan være vanskelig å trekke noen eksakt grense mellom «normal» og «unormal». Alt dette kan dog ikke forhindre at der finnes normale og unormale mennesker, likesom der finnes utvilsomt høyverdige og utvilsomt lavverdige typer.
Det er også blitt anført at rasehygienen betyr et kunstig inngrep i naturens orden. Det er å stille saken på hodet. Rasehygienen vil tvert om hindre de kunstige inngrep. Eller rettere sagt, den vil hindre at de kunstige inngrep får altfor skjebnesvangre følger for samfunnet. Det er ikke rasehygienens mening å stille seg i vegen for framskrittet og bekjempe humanitet eller barmhjertighet. Selv det skrøpeligste liv bør beskyttes, men under den forutsetning at skrøpeligheten ikke må føres videre over til nye slektledd. Har den humane tidsalder lært oss at ikke noe liv er så verdiløst at det ikke bør beskyttes, så har rasehygienen lært oss noe nytt: Å skjelne mellom retten til å leve og retten til å gi liv.