Rasehygiene (utdrag)/2
Den menneskelige biologis viktigste grunnsetning er at menneskeheten ikke er en enhetlig skapning, men delt opp i en mengde grupper, som fysisk og psykisk er forskjellig fra hverandre: Rasene. Den gamle rasjonalistiske idé om «mennesket» som et vesen med bestemte kjennetegn oppløstes da antropologien kom og fortalte at dette menneske i virkeligheten ikke fins. Mennesket har spesielle kjennetegn — vi kaller dem rasetrekk — det er enten mørkhudet, lyshudet eller gulhudet, det er enten mørkøyd eller lysøyd, eller noe midt imellom.
Menneskeslekten er satt sammen av grupper som er mer eller mindre ulik hverandre, men som hver for seg har ensartet preg og som bevarer denne ensartethet i rasetrekkene så lenge forplantningen skjer innen gruppens enemerker. Rasetrekkene er nettopp et uttrykk for arv, idet de betegner de grenser som de renrasede individers egenskaper varierer innenfor. Gjennomsnittsverdiene av de forskjellige egenskapers variasjonsbredde gir et uttrykk for rasens karakteristiske egenskaper. Idet avkommet ifølge Mendels lov arver sine anlegg gjennom begge foreldre, vil også barnas egenskaper variere mellom de samme grenser som er betinget av foreldrenes rasemessige beskaffenhet. Er foreldrene av samme rase, blir avkommet altså også ensartet, eller renraset. Er foreldrene derimot av forskjellig rase, vil det oppstå en arvelig uensartethet, en raseblanding.
En hører ofte anført mot raseteorien at det å dele inn menneskene i klasser etter deres rasemessige anlegg er et inngrep i menneskerettighetene, som ikke bør tåles. Så lenge det dreier seg om rent inferiøre menneskeslag i Afrika eller Australia innrømmes kanskje en slags raseforskjell, men ikke hvor det gjelder f. eks. europeerne. Enkelte går så langt i sin fanatisme at de sier som etnologen Friedrich Müller: «Rase er svindel».
Årsaken til en slik holdning er ikke vanskelig å forstå. Det er gått politikk i rasespørsmålet, og en har trukket den nærliggende slutning at det er raseforskningen som er skyld i det. Det er imidlertid en helt feilaktig slutning. Raseantagonismens rot stikker langt dypere og den rekker lengre bakover i tiden. Den eksisterte hos alle gamle kulturfolk, hos egypterne, grekerne etc. — altså på et tidspunkt som ligger noen tusen år før rasebiologien som vitenskap ble grunnlagt.
De viktigste egenskaper for rasebeskrivelsen og raseinndelingen er øyefarge og hårfarge, dernest hudfarge, neseform og øyestilling, leppenes form og andre fysiognomiske kjennetegn, legemshøyde, skalleform og ansiktsform. For mange andre egenskapers vedkommende er den genotypiske og fenotypiske betingethet ikke klarlagt, som hvor det gjelder forskjellige kroppsproporsjoner, detaljer ved skalleform, muskler, tannformasjon e. l . Men de førstnevnte egenskaper er fullt ut tilstrekkelig til påvisning av at der fins tydelig, skarpt atskilte og arvede forskjelligheter mellom menneskene, som deler dem i grupper, raser. Ved blanding kan grensene delvis viskes ut, og over enkelte deler av jorden er der oppstått befolkninger som danner overgangsformer fra den ene rase til den annen. Men like fullt består skillet mellom de forskjellige raser, skarpt avgrenset.
Rase-egenskapene kan betraktes på flere måter. En ting er å analysere dem, beskrive dem, kartlegge dem. En annen ting er å bedømme egenskapene etter deres effektivitet, deres yte-evne i det miljø de utvikler seg. En systematisk inndeling av rasenes egenskaper etter form og størrelse har sin store betydning, men tilstrekkelig er denne inndeling ikke. Egenskapene må prøves på deres betydning for individ og gruppe m. a. o. betraktes biologisk. Raseforskningen benytter seg av begge slags erkjennelser, både anatomiske og biologiske.
I de fleste samfunn lever der flere raser side om side med hverandre.
I Amerika f. eks. er den mest iøynefallende raseforskjell den mellom
hvite og negrer. Mindre kjent er det at, den såkalte «hvite» rase i
virkeligheten omfatter en flerhet av forskjellige arvegrupper som hver
for seg utgjør en egen rase. Antropologien skjelner mellom 5 à 6
uensartede men mer beslektede «hvite» raser. På samme måte består den
såkalte «gule» rase og den «svarte» rase hver for seg av en rekke
raseelementer. Bryn skjelner for den gule rases vedkommende mellom den _crop.jpg)
_crop.jpg)
prekinesiske eller tibetanske rase, de premongolske og den japanske
rase. For den svarte rases vedkommende kan det tydelig skjelnes mellom
de egentlig afrikanske negrer omkring det midtre, og dvergrasene
(pygmeene) i det sørlige Afrika. Hottentotter og buskmenn hører
til disse siste, de mest primitive nolevende raser på jorden. Kjente
raser for øvrig er den dravidske rase, den forasiatiske, den orientalske,
den hamittiske (etiopiske) rase, mens en rekke betegnelser som
«semittisk»[1], «kaukasisk», «indogermansk» o. l. er unøyaktige
samlingsbegreper. Her spiller andre momenter inn av språklig eller
nasjonal karakter. Rasetilhørighet må ikke forveksles hverken med
språkfellesskap, felles religion eller nasjonalitet. Disse tre elementer
finnes i Europa bare unntagelsesvis i forening, som f. eks. hos de
skandinaviske nasjoner.
Enhver som har reist gjennom Frankrike fra nord mot sør vil ha merket hvordan rasebildet forandrer seg tross felles nasjonalitet, hvordan i nord de lyse, høyvokste typer finnes relativt hyppig representert, mens antallet av små mørke typer tiltar mot sør. I Nord-Frankrike er det den nordiske rase, i sør den mediterrane, henholdsvis den alpine, som trer relativt sterkest fram.
«På min siste reise gjennom Belgia og alle deler av Frankrike,» sier Henry Fairfield Osborn, «hadde jeg et sterkt inntrykk av hvor liten innflytelse ensartede omgivelser gjennom flere tusen år, og ensartet oppdragelse gjennom tusen år har vært i stand til å utøve på de tre fra hinannen avvikende raser, som utgjør Frankrikes befolkning: Den mediterrane, den alpine og den nordiske.»
Et eksempel på hvordan rasemessigheten og språklige begreper kan blandes sammen, er den såkalte «keltiske» rase, en betegnelse som er blitt brukt om folkestammer av både nordisk, mediterran og alpin opprinnelse. En kan i høyden tale om et keltisk språk og en keltisk kultur. Noen keltisk rase finnes ikke.
Betegnelsen den «hvite» rase, som ofte brukes, omfatter i virkeligheten en rekke forskjellige raseelementer, likeledes den «latinske» rase, som er et språksamfunn, eller endog den «italienske» rase: o. l. som ikke er uttrykk for rase, men nasjonalitet. Meget utbredt er betegnelser som den «germanske» og den «slaviske» rase. Heller ikke her dreier det seg om rase, men om folkeslag, sammensatt av forskjellige rasemessige bestanddeler. Dette gjelder i enda høyere grad betegnelsen den «romanske» rase som omfatter en tilfeldig samling av raser.
En viss sammenheng mellom rase og språk, rase og religion etc. eksisterer dog. Opprinnelig har språklig fellesskap utvilsomt vært uttrykk for rasemessig fellesskap, til dels gjelder det samme nasjonalitet og religion. Den dag i dag kan en gå ut fra at folk som bekjenner seg til den muhammedanske tro har en annen rasemessig sammensetning enn de folkeslag som bekjenner seg til den kristne. Folk som taler engelsk har en annen sammensetning enn folk som taler italiensk etc. Sammenhengen rase—språk, rase—religion, var dog betinget av en viss isolasjon og oppløstes etter hvert som denne opphørte. Med det sterkt økede mellomfolkelige samkvem er de språklige grenser totalt sprengt. Engelsk er i dag ikke noe uttrykk for noen bestemt rase, det tales over hele jorden av de forskjelligste raser. Uttrykket «engelsk» rase, som fellesbetegnelse for alle engelsktalende folk, hører ingen steds heime. At det derimot finnes en engelsk type, framstått gjennom århundrer av de 3 germanske stammer, som utgjør Englands befolkning, er hevet over tvil. Dette har Charles Darwin ment når han bruker uttrykket «engelsk rase». Det samme fenomen treffes også på andre steder. En kan utvilsomt snakke om en «svensk» type, en «fransk» type etc.
I Europa kan en regne med 6 forskjellige raser: Den nordiske, den mediterrane (vestiske), den alpine (østiske), den dinariske, den østbaltiske og den daliske. Enkelte forskere holder på at det er færre, idet noen av rasene ikke regnes som selvstendige. Noen holder til og med bare på tre hovedgrupper: Den nordiske, den alpine og den mediterrane, idet de øvrige regnes som beslektede avarter eller underarter av disse. Etter sin geografiske utbredelse kan en tale om en eller to nordvesteuropéiske raser: Den nordiske og den daliske, to mellom- og søreuropéiske raser: Den alpine og mediterrane, en mellom- og sørøsteuropéisk rase: Den dinariske og en østeuropeisk: Den østbaltiske. For øvrig finnes alle disse raser spredt rundt om i Europa og utgjør tilsammen — dog i høyst forskjellige prosentual sammensetning — de européiske nasjoners befolkning.
Mest iøynefallende hos den nordiske og også den daliske er kroppshøyden og de lyse farger. Mens selve kroppsbygningen hos den nordiske er slank og smekker, er den hos den daliske bred og tungvokst. I det hele tatt er det daliske menneske, hva bygning og form angår, en bred og massiv utgave av det nordiske. (For øvrig henvises til arbeider av Lundborg, Bryn, Schremer, Günther o. a.) — Den mediterrane og den alpine rase er begge av små og mørke typer, men også her trer en liknende forskjell fram: Den mediterrane er slank og smekker bygd med lang og smal hodeskalle, hvorimot alpineren er mer rund og plump med flat neserot og rund skalle. Av liknende utseende som alpineren er den østbaltiske type, dog med den forskjell at fargene er lyse. — Endelig er det dinariske menneske høyvokst som det nordiske, men fargene er mørke og hodeskallen kort.
I Europa finnes også et innslag av fremmede ikke-européiske raser: Arabere, semitter, negride og mongoloide elementer, for-asiater, sigøynere. Innslagene er særlig tydelige i det sørlige og sørøstlige Europa, og avtar mot vest og nord. I Nord-vest-Europa finner en den minst blandede befolkning. I det nordlige Skandinavia finnes et ikke ubetydelig innslag av såkalte samer eller lapper, et mongoloid folkeslag. De er korte av vekst, med korte, brede skaller, framstående kinnbein, mørke farger. Deres utseende og anlegg er meget forskjellig fra de nordiske. For nærmere studium av disse rasers antropologiske kjennemerker henvises til arbeider fra H. Lundborg, H. F. K. Günther, E. Fischer o. a.
De forskjellige raser har naturligvis også i større eller mindre grad blandet seg med hverandre, noe vi skal komme nærmere inn på i avsnittet om raseblanding. Ofte gjør flere raser seg gjeldende hos ett og samme individ.
Rasespørsmålet står og faller ikke med de rene, hundre prosents typer. Også hos blandingstypene kan rasefysiognomiet tre fram. En må ikke nødvendigvis ha blå øyne og lyst hår for å være nordisk, selv om disse trekk egentlig hører med til utstyret. Også med mørke øyne og brunt hår kan en være overveiende nordisk — hvis det øvrige rasepreg peker i den retning. Ja, selv om de fleste synlige trekk skulde være unordiske, kan en like fullt virke nordisk, hvis fysiognomiet — ansiktsuttrykket — er nordisk. Et skarpt blikk kan her undertiden fortelle oss mer om en manns rasetilhørighet enn de antropologiske mål. Det hender endog at de enkelte trekk og helhetsbildet står i strid med hinannen, så å si peker i retning av hver sin rase. Et eksempel på dette er Beethoven, hos hvem de enkelte målbare trekk er alpine, mens helhetsbildet i overveiende grad virker nordisk.
Et individ kan i varierende grad ha sitt indre preg fra den ene rase og de ytre egenskaper fra en annen, likesom de forskjellige kombinasjonsmuligheter foreligger både for det legemlige og sjelelige utstyr. Men det faktum at rasen ikke er ren, må ikke tolkes derhen at rasen er uten betydning. Det som preger blandingstypen, bastarden, er jo nettopp hans rasemessige egenskaper, selv om disse er av høyst sammensatt beskaffenhet.
Vi kjenner den karakteristiske bastardtype, hvis motstridende egenskaper gjør ham til en ofte holdningsløs, men ikke uinteressant type. I sin ytre framtreden er han ikke sjelden elskverdig, livlig, lett påvirkelig, et øyeblikksmenneske. Å bekymre seg for framtiden er ikke hans styrke. Heller ikke noen overdreven hang til å holde seg til sannheten. Når han lyver, er det ofte av en slags forekommenhet, og når han bestjeler sin beste venn mener han ikke noe vondt med det. Hans sjelelige struktur er uten sammenheng, «der bor to sjeler i hans bryst». Fantasien løper av med fornuften, driften er sterkere enn hemningen — hans karakter er labil, preget av mangel på balanse.
Som enkeltvesen har bastarden mange fordeler: originalitet, fantasi, vennlighet. Ofte kan han være en sympatisk, meget avholdt type. Men som samfunnsvesen er han forkastelig. Han har vanskelig for å tilpasse seg ordnede forhold. Mange løsgjengere, tiggere, forbrytere, prostituerte, er bastarder. I samfunnsmessig henseende betyr de et avgjort minus.
Skjønt bastarden kan ha enkelte gode egenskaper, vil en sammensetning av disse egenskaper som regel vise et ugunstig helhetsbilde. Davenport peker på hvordan mulattene i Nord-Amerika kan kombinere i seg den hvite manns ærgjerrighet og intelligens med manglende evne til å realisere denne ærgjerrighet. Resultatet blir en åndelig utilfredsstilt, uharmonisk blandingstype. Et treffende bilde av hvordan blandingen fører sammen de forskjellige anlegg i et utall av kombinasjonsmuligheter gir Martin P. N. Nilsson. Han oppsummerer: «anlegg som før ikke trådte fram, utvikler seg og gjør blandingsproduktet broket og uberegnelig. Den rasemessige og personlige ensartethet løses opp og forstyrres. Individer, framgått av blandingen mister sin psykiske balanse og representerer ingen bestemt type. De følger ingen fast linje, men vakler mellom sammenhengsløse og motstrebende arveanlegg. De er ofte i besittelse av høy intelligens, men den moralske karakter mangler. Bastard-befolkninger har dårlig rykte. Om blandingsfolk f. eks. som levantinere, mestiser, zamboer etc. vet en hvilken dyp motvilje der hersker mot dem. Undertiden heter det at bastardenes dårlige rykte og moralske mindreverdighet skyldes et ugunstig miljø, som disse individer vokser opp i. Dette standpunkt inneholder en viss sannhet, men omfatter bare tingenes overflate. Selve grunnlaget for personligheten er undergravd ved krysningens ødeleggende virkning. Det grunnleggende onde blir bare forverret gjennom de ytre omstendigheter.»
Eugen Fischer gjør oppmerksom på at bastardene av europeerne — framfor alt av nordeuropéisk avstamning — og negrer har mindre yteevne ved anstrengelser og er mindre motstandsdyktige ved blodtap, sykdommer etc. Allerede i 1913 uttaler han i sin bok om Rehobother-bastardene: «Enhver blanding mellom européiske folk og mindreverdige raser — og at negrer, hottentotter og mange andre er mindreverdige kan ingen bestride — har uten unntagelse vært fulgt av åndelig og kulturell tilbakegang.» I samme retning peker undersøkelser av Low, Pullen Burry, Sapper, Gentz og andre. Sapper påviser hos Mellom-Amerikas mestiser særlig deres ringe utholdenhet, påfallende mangel på energi og deres upålitelighet og løgnaktighet i forretningsanliggender. Samme resultater beretter Gentz om fra Sørvest-Afrika, hvor krysningsprodukter av europeere og fargede kvinner av alle raser danner en heterogen masse av «brautende, anmassende, upålitelige og uærlige bastarder».
Lægen og evgenikeren Renato Kehl sammenfatter sine erfaringer slik: «Krysningen mellom hinannen fjerntstående raser virker forstyrrende på den naturlige utvikling og bidrar neppe til å høyne folkenes nivå. De som måtte innta det motsatte standpunkt savner enhver vitenskapelig begrunnelse for denne påstand. Fra evgenisk synsvinkel er jeg en motstander av all blanding mellom raser, det vil si hvor det gjelder individer av hvit rase overfor negrer, indianere og de gule. Blandingstyper tåler ikke sammenlikning, med de relativt rene raser. Bare et feilaktig grunnsyn kan hevde deres likeverdighet eller endog overlegenhet.»
Meget sterkt betoner forskeren Agasis rasekrysningens uheldige innflytelse: «Den som tviler på at rasekrysning er av det onde,» sier han, «og av misforstått menneskekjærlighet vil rive alle skranker mellom rasene ned, han behøver bare å komme til Brasil. Han kan simpelthen ikke benekte den skade som skjer ved rasenes sammensmeltning, som her er sterkere enn i noe annet land på jorden, og tilintetgjør de beste egenskaper hos de hvite, negrene og indianerne, mens en ubestemmelig bastardtype uten legemlig og åndelig energi blir tilbake.»
Ved krysningen arver avkommet ikke en «blanding» av foreldrerasenes egenskaper, men enkelte egenskaper eller egenskapskomplekser fra den ene og enkelte fra den annen rase. Dette er det springende punkt ved bastarderingsproblemet og åpner muligheten for mer eller mindre ugunstige kombinasjoner. Jo mer foreldrerasene fjerner seg fra hverandre, desto mer «sammensatt» blir bastarden, som en mosaikk av forskjelligartede anlegg.
Hos dyr og planter og hos menneskene før i tiden ble de ugunstige nykombinasjoner for størstedelen ryddet ut ved seleksjon — i dag holdes de kunstig ved like. Det er bastarderingsproblemets skjebne svangre moment.
Det er så langt fra tilfelle at raseblandingen skaper en ensartet mellomtype — en «blend» — at den tvert om skaper en stadig mer mangfoldig og broket forskjelligartethet innen befolkningen. Drømmen om at en stor kosmopolitisk rase, en jevn likeartet mennesketype vil oppstå, når en gang alle jordens raser og folk får blandet seg med hverandre er en for mange tiltalende illusjon, men dessverre et stort bedrag. En slik gjennomført blodblanding vilde tvert imot forårsake en indre ulikhet — en uhyggelig variasjonsbredde av alle somatiske og mentale egenskaper som menneskeheten neppe var tjent med.
- ↑ Se 1. 16 og 17.