Centralforlaget (s. 23-36).
Arv og miljø.

Individets utvikling bestemmes av to faktorer: arv og miljø. Alle individuelle egenskaper er betinget av en eller flere arvefaktorer, som i varierende grad virker influerende på disse egenskapers utfoldelse. Arveanleggenes omformning gjennom ytre innflytelser varierer likeledes. Enkelte anlegg omformes i sterkere grad, andre i svakere. Hvor det gjelder øyefargen, kan en si at det ytre forhold praktisk talt ikke spiller noen rolle for egenskapens utfoldelse. Velger man en egenskap som kroppshøyden, vil en derimot se at den avhenger av ernæringen — skjønt bare innenfor nokså snevre grenser. Forskjellen mellom menneskenes kropsshøyde er i overveiende grad arvelig betinget. Og det samme gjelder andre egenskaper. Vi vet hvilken betydning det har å komme i den rette skole, erverve kunnskaper, inspireres, men også her gjelder det samme: forskjellen mellom menneskenes åndelige nivå er i vesentlig grad arvelig betinget, ikke miljømessig.

Hvor det gjelder dyrene har en aldri vært i tvil om arvens avgjørende betydning. Enhver dyreavler vet og har alltid visst at arv og rase er grunnleggende begreper. Vil han orientere seg om et dyrs beskaffenhet, da spør han etter dyrets avstamning. Han spør ikke om dyret er vokst opp i heldige omgivelser. En vil kanskje innvende at f. eks. en hunds beskaffenhet i høy grad er avhengig av hvorvidt den har fått en god dressur eller ikke. Det stemmer. Tar man en hund av edel rase og gir den en god dressur, vil en få glede av den. Forsøker en det samme med en kjøter, vil gleden straks være atskillig redusert.

Men mennesket er da ikke et dyr vil en innvende. I biologisk henseende til en viss grad. Mennesket har en ganske annen åndelig utvikling, og det har blant annet noe som heter kultur. Men rent biologisk betraktet eksisterer ingen prinsipiell forskjell. Likesom, dyrenes kvalitet er avhengig av stammens kvalitet, så også hos, mennesket. Menneskets egenskaper oppstår ikke som rene tilfeldigheter — de arves. Om øyefargen vet vi at den ikke er oppstått ved ytre innflytelse, men er arvelig betinget, og det samme gjelder, som vi har sett av et foregående kapitel, andre somatiske egenskaper. Både kroppshøyde, skalleproporsjoner og fysiognomiske kjennetegn er i varierende grad arvemessig forutbestemt. Om nærsynthet — en for øvrig forholdsvis uskyldig lidelse — trodde en inntil for ikke så lenge siden at årsaken alene var av ytre natur, såsom misbruk av øynene, dårlig belysning o. l. En fant bl. a. at studenter og andre som leste meget, hyppigere led av nærsynthet enn andre mennesker, og så heri et bevis for at miljøet hadde den største betydning. Imidlertid har en funnet at arveligheten spiller en avgjørende rolle. Der er nedtegnet utallige stamtavler som viser nærsyntheten som slektsegenskap. Videre har undersøkelser godtgjort at mennesker som til og med er temmelig uforsiktige med sine øyne, ikke blir nærsynte dersom det arvede anlegg ikke er til stede, mens på den annen side folk som har det arvede anlegg kan bli nærsynte, selv om de utviser stor forsiktighet.

Særlig tydelig viser arvegangen seg hvor det gjelder defekter som klumpfot og andre anomalier ved ekstremitetene, likeledes ved dvergvekst. Om en rekke sjelelige og åndelige defekter som åndssvakhet og visse former for idioti, vet vi at de går i arv, og vi vet også at normale anlegg følger de samme arvelover. For likesom en åndssvak arver anlegget til å bli åndssvak, kan en om et normalt individ si at det arver anlegget til å bli normalt.

«I en befolkning hvor de aller fleste var døvstumme,» skriver Lenz, «vilde normal hørsel kunne følges som et arvelig anlegg, som vilde imponere folk som en eiendommelig høyere evne til å kunne oppfatte ting en ikke ser, en evne som de færreste vilde kunne danne seg noen forestilling om. Likesom der finnes arvelig åndssvakhet, kan vi med sikkerhet slutte oss til at også normale forstandsanlegg må være arvelig betinget; og da der finnes en rekke forskjellige slags arvelig åndssvakhet, kan vi videre slutte at der til oppbyggingen av den normale forstand trengs en rekke forskjellige arveanlegg, som alle sammen må være til stede, forat der ikke skal oppstå en brist i vedkommende individs forstandsevne. I en befolkning av bare idioter vilde normal begavelse anses som særlig arvelig åndsevne, som riktignok folk flest vilde stå uforstående overfor.»

Den biologiske uvitenhet.

Hvor lite utbredt kunnskapen om arv er, får en et levende inntrykk av ved å studere biografier om berømte menn. Om renessansens mestere Tizian, Rafael, Michelangelo, Leonardo da Vinci, får vi høre hvilken «scuola» de tilhørte, det skrives om deres læreres og venners innflytelse. Skolen er alt, blodet ikke noe. I samme åndedrett som det fortelles at de fremragende begavelser skylder det de ble sin oppdragelse, sine kamerater eller lærere, berettes det at de ofte kjemper seg fram mot sine omgivelser, mot sine foreldres og foresattes vilje. De ble ofte tvunget til et annet kall, men likevel bryter de seg veg, tross miljøet. Ofte får vi også høre hvorledes en eller annen hendelse i deres barndom likesom vakte begavelsen tillive, som f. eks. da lille Wolfgang Mozart satt i kirken en gang som 12 års barn og hørte en konsert og etterpå gikk heim og skrev ned konserten etter hukommelsen. Ved den anledning var det «at Mozarts begavelse ble vakt». Mon det ikke er en naturligere forklaring at Mozart har arvet sin musikalske begavelse, og at det var denne hans medfødte sans for toner som muliggjorde de følelser og stemninger som utløstes hos ham ved nevnte leilighet. En skal ikke underkjenne betydningen av at en rekke av musikkens store har vokst opp i en gunstig musikalsk atmosfære. Men hva biografene glemmer, er at det nettopp er arven som betinger og har skapt denne musikalske atmosfære.

Om Tschaikowsky sis det likefram at «hans begavelse synes ikke å være nedarvet». Om Georg Bizet heter det: «Således kunde der ikke være tale om en sterk arvelig overføring av det musikalske anlegg», og om den spanske musiker Emanuel d’Astorga: «Profesjonelle musikere finner vi hverken blant hans forfedre på Sicilia eller i Spania, men det har heller ikke noe som helst å bety for vårt spørsmål. Sin fremragende musikalske begavelse har Emanuel i et hvert fall ikke arvet av sine forfedre, men han har mottatt den som fri gave fra himmelen.»

Mangelen på biologisk syn preger også for en stor del det pedagogiske arbeid som er utrettet. De store lærere og moralister har nesten uten unntagelse vært opptatt av det miljømessige syn. «Overlat oppdragelsen til meg,» skriver Leibnitz, «og jeg skal i løpet av et århundre omforme Europa.» Ni tiendedeler av alle mennesker er blitt gode eller slette, dugelige eller udugelige for samfunnet ved undervisning eller mangel på undervisning, framhever John Locke, og Helvetius hevder med overbevisning: «Alle mennesker er født like og med de samme evner, all forskjell beror bare på oppdragelsen.»

Den samme innstilling preger også for den største del våre dagers pedagoger om enn i mindre proporsjoner. Skolens lærere innprenter barna miljøets og oppdragelsens betydning, for derved å opprettholde teorien om deres avgjørende betydning for elevenes utvikling.

Imidlertid lærer erfaringen oss hvordan mennesker som er vokst opp i gunstige omgivelser og har vært gjenstand for heldig påvirkning, likevel ikke er blitt noen begavelser, men tvert imot ganske middelmådige, fordi de fra begynnelsen av var dårlig arvelig utrustet, og hvordan omvendt mange tross dårlig miljø har nådd til topps. En kan bare legge merke til hvordan skoleundervisningen virker forskjellig på de forskjellige individer. Enkelte kan ha sitt store utbytte, mens det for andres vedkommende kan være sparsomt bevendt. Hvis det var så at skolen gjorde utslaget, måtte alle elever bli like dyktige.

Forholdet mellom arvede og ervervede egenskaper.

Å anerkjenne arven betyr ikke det samme som å underkjenne betydningen av det ytre forhold. De beste omgivelser er naturligvis ønskelige for ethvert individ, men de vil bare virke innenfor arvestoffets ramme.

Den levende organisme kan sammenliknes med en fotografisk plate, som er blitt eksponert gjennom de to små linser — kimcellene — i hvis brennpunkt — kjernen med sine kromosomer — alle individets kommende egenskaper og tilbøyeligheter finnes konsentrert. Platen er eksponert. Den kommer i livets framkallervæske, som en kaller miljø og oppdragelse. Langsomt svinner det uniforme, hvite belegg, hist og her kommer linjer, konturer, skygger fram, en begynner å ane hva som kommer — platen får fysiognomisk preg. Men så svak er livets framkallervæske, at den i et tidsrom av et helt menneskeliv kun formår å framkalle en brøkdel av det egenskapskompleks platen bærer på. På enkelte steder er væsken svakere, på andre steder sterkere, og en kan ved kunstig fortynning eller konsentrering bidra til å hindre eller framskynde prosessen. Men hva en ikke kan, det er ved kunstige midler å forandre den en gang eksponerte plates opprinnelige karakter, eller å framkalle noe som ikke finnes på platen. En kan anvende raffinert retusjeringskunst, en kan sette platen i glass og ramme, men forandringen vil kun bli tilsynelatende.

Enhver av oss er som en slik ufullstendig framkalt fotografiplate, mer eller mindre retusjert, mer eller mindre i glass og ramme. Vi bærer vårt preg på grunn av de egenskaper som vi legger for dagen, som vi ikke legger for dagen, og som vi tilsynelatende legger for dagen.

Slik står enhver av oss dårligere eller bedre rustet for kampen for tilværelsen, med større eller mindre disposisjon for alle tenkelige egenskaper og tilbøyeligheter. Vi vet at gunstige anlegg fremmes av gunstige omgivelser, likesom en nok undertiden kan bidra til å hindre en uvelkommen egenskaps «utbrudd». Men hva ingen makt i verden kan endre, er disposisjonen som sådan, selve anlegget.

La oss, for å bli klar over dette problem, betrakte en egenskap som «erverves ved øvelse», f. eks. en pianists fingerferdighet. En pianists fingerferdighet er ikke medfødt som sådan. Derimot er der ingen tvil om at disposisjonen til fingerferdigheten arves. En skarp iakttager ser ved første blikk om en hånd har klavertekniske kvalifikasjoner eller ikke, selv om denne hånd aldri har rørt ved et instrument. Hvis no et individ som er i besittelse av en fingermekanisme, hvis anatomisk fysiologiske kvalifikasjoner kan sammenliknes med en Friedmanns eller en Backer-Grøndahls, etter 10 års iherdig øving formår å bringe det tilsvarende langt, heter det: erverver ved øving. Dermed mener en: Pianisten har tilegnet seg og utviklet en ny egenskap, som han ikke før besatt. Og likevel er der ikke skjedd annet enn hva den skarpe iakttager kunde ha fortalt oss for lang tid siden. I virkeligheten har pianisten ikke ervervet seg sin tekniske ferdighet. Han har framkalt den.

Og således som det er med fingerferdigheten, er det også med andre egenskaper, respektive anleggene til samme. Enkelte anlegg framkalles tidlig, andre seint, enkelte framkalles så å si av seg selv, andre må framkalles kunstig. Om et menneskes synsevne vet vi at den praktisk talt er fullt utviklet fra begynnelsen av og ikke kan «utvikles» eller forøkes ved øving. Om andre mer kompliserte egenskaper — f. eks. de fleste sjelelige egenskaper — vet vi at de framkalles langsomt og etter hvert og i høy grad er avhengig av miljø og øving. Men også disse egenskapers utvikling er begrenset og begrensningen finner en forutbestemt i kimcellenes kromosomer. Det er ikke øving som gjør mester, det er øving som viser mesteren. En fristes til å omskrive Goethes ord: Durch die Übung zeigt sich des Meisters Begrenztheit.

Tvillingforskning.

For en bedømmelse av forholder mellom arv og miljø har tvillingforskningen vært av stor betydning. De eneggede tvillinger har utviklet seg av ett og samme egg. Derav den store likhet, så vel i legemlig som åndelig henseende. De er identiske med hensyn til arveutstyr. De toeggede tvillinger har utviklet seg av to forskjellige egg, og deres arvestoff er ikke mer felles enn hos søsken i alminnelighet.

Hvorvidt et tvillingpar er enegget eller toegget, lar seg avgjøre idet en sammenlikner en rekke arvelige egenskaper hos de to, som i tilfelle av eneggethet nøyaktig vil stemme overens. Ifølge Gunnar Dahlberg er bl. a. følgende overensstemmelser påkrevd for å slå fast eneggethet: «Tvillingene må hva utseende angår likne hverandre inntil forveksling. Ørenes form, fingeravtrykkene og de øvrige kjennemerker må ikke oppvise noen synderlig forskjell.»

Da de eneggede tvillinger har samme arvestoff, kan en si at hvor der finnes forskjell mellom dem, kan denne bare være et resultat av ytre innflytelse: ernæring, skolegang e. l. På den måten får en et bilde av forholdet mellom arv og miljø. Også ved å sammenlikne de eneggede med de toeggede, kan en trekke verdifulle slutninger. Hvis de ytre forhold var avgjørende for individets utvikling, måtte de toeggede likne hverandre like meget som de eneggede (fordi oppdragelsen i begge tilfelle er noenlunde ens for de to «partnere»). Dette har imidlertid vist seg ikke å være tilfelle. Ifølge Newman er de eneggede tvillinger når de vokser opp i de samme omgivelser dobbelt så like som hvis de var toegget.

H. Poll fant at eneggede tvillinger hadde alle anlegg felles, mens toeggede bare hadde halvparten. Weitz uttaler på grunnlag av sine undersøkelser av eneggede tvillinger at «deres sjel, karakter, temperament og begavelse i nesten alle tilfelle var overordentlig like». Som typisk eksempel anfører Weitz en ung student i matematikk og hans tvillingbror. «Begge hadde i begynnelsen av skoletiden like vitnesbyrd, dvs. like karakterer i de samme fag. Seinere viste de noen forskjell i enkelte fag, men hovedkarakterene var like. Hos begge var matematikken det beste fag, og begge interesserte seg til å begynne med for de samme problemer, til tross for at de studerte ved forskjellige høgskoler.» Videre heter det at «de var musikalske og spilte begge fiolin. De foretrakk ikke bare de samme komponister, men også de samme stykker». — «Skjønnlitteraturen derimot hadde ingen av dem sans for, de syntes ikke de hadde noe igjen for å beskjeftige seg med dem og brydde seg ikke om den.»

Den danske sinnsykelæge J. Chr. Smith beretter at av 13 par tvillinger, hvorav den ene var åndssvak, viste det seg i 11 tilfelle at også den annen var åndssvak. Likedan har den tyske sinnsykelæge H. Luxemburger undersøkt tvillinger som led av en bestemt form for sinnsykdom. Av 17 par tvillinger, hvorav den ene var syk, kunde en i 10 tilfelle med sikkerhet konstatere sykdommen hos den annen. I 3 tilfelle var sykdommen «sannsynligvis til stede», og i 4 tilfelle kunde en befrykte at sykdommen vilde bryte ut seinere.

Begavede slekter.

På de forskjelligste begavelsesområder er arv av sjelelige og åndelige verdier konstatert. Vi har slekter med påfallende mange musikalske talenter eller matematiske genier, oppfinnere, politiske begavelser, tekniske talenter, malere, diktere osv.

Et godt eksempel på arv av åndsverdier er den store engelske Darwin-slekt, som teller en rekke begavelser og fremragende begavelser, med de to lysende genier Charles Darwin og Francis Galton i spissen. Deres felles bestefar, Erasmus Darwin var en fremragende naturforsker, som dog ble miskjent av sin samtid.

Charles Darwin som giftet seg med sin kusine Emma Wedgewood, hadde fire landskjente sønner: Georg Darwin, en kjent astronom og professor i Cambridge, Francis Darwin, fremragende botaniker, Leonard Darwin, en av grunnleggerne av den internasjonale evgeniske organisasjon og Horace Darwin, fremragende ingeniør.

I alt er Darwin-familien et lysende eksempel på en stor og kulturbærende familie, hvis innsats i engelsk åndsliv og vitenskap har vært betydningsfull. (I Darwin-slekten forekommer for øvrig en rekke fetter- og kusine-giftermål, som viser at inngifte ikke er skadelig, men gunstig, så lenge det dreier seg om en høyverdig slekt, fri for resessive arvelidelser.)

Av den berømte sveitsiske matematikerfamlie Bernoulli framgikk åtte eller kanskje ni betydelige begavelser. Det var flere av disse hvis arvede begavelse utviklet seg «på tross av» omgivelsene. To av dem startet som jurister, en som kjøpmann og en som biolog. Men til tross for dette endte også disse fire som professorer i matematikk og fysikk.

En utpreget matematikerfamilie er den norske slekten Guldberg. Foruten en rekke utøvende matematikere, hvoriblant flere har verdens kjente navn, sporer en i nesten alle grener av slekten utpregede anlegg og interesse for matematikk. Både i Norge og Sverige finner vi for øvrig mange begavede slekter, f. eks. Munch-slekten som på en rekke områder har fostret kjente menn, og Holmgren-slekten i Sverige hvis kulturelle innsats og betydning er alminnelig anerkjent.

Påfallende er begavelsens arvegang i den tyske malerfamilie Tischbein. De undersøkte «stamforeldre» var en bakermester i Kassel og hans hustru, datter av en urmaker. De levde omkring slutten av det 18. århundre. Ikke mindre enn fem av ekteparets syv sønner ble malere, en ble kunsthåndverker og en mekaniker. Men også de to døtre bar tydelig på det arvede talent. Blant deres barn finnes fem malere og to fremragende tekniske begavelser. — Alt i alt finner vi blant ca. 44 personer i de tre første kunstnergenerasjoner tyve malere og seks teknikere, henholdsvis kunsthåndverkere. Blant niogtyve mannlige etterkommere finner vi altså femogtyve med kunstnerisk talent — omtrent 90 prosent.

En annen egenskap som også hyppig opptrer som familieegenskap er den musikalske begavelse. En av de mest berømte er Bach-slekten med en lang rekke fremragende begavelser, deriblant 17 komponister. Andre musikalske slekter er Mozart og Weber, Brahms, Schubert og mange andre. Beethovens far var sanger, hans bestefar, Ludwig, komponist. Bizets far var musiker, det samme gjelder Mozart og komponisten Cherubini. Johann Strauss (operettekomponisten), Joseph Strauss og Eduard Strauss var alle tre sønner av Johann Strauss (den eldre). Av norske musikerslekter kan nevnes Nordraak, Nissen-Lie, Backer-Lunde-Grøndahl, Cleve, Flagstad o. a.

Kongeniale slekter.

Som vi i et seinere avsnitt skal komme nærmere inn på, har slektskulturen hos en rekke gamle kulturfolk vært av grunnleggende betydning for disse folks utvikling og beståen. En finner hos de fleste av dem en rekke bestemmelser som tar sikte på å holde slektskvaliteten ved like. Vi ser da også hvordan en lang rekke av historiens førende menn hos disse folk er framgått ved dette utvalg blant de beste slekter — som kongeniale forbindelser. Vi finner den samme generative etikk hos kineserne, indierne, egypterne, inkaene og vi finner den hos våre egne forfedre, vikingene.

Under studiet av de gamle sagaer oppdager vi hvorledes slekts-tanken er det sentrale i menneskets bevissthet, og hvordan individene alltid ble betraktet som skudd på sin stamme. Island danner et ypperlig biologisk eksempel på et samfunn som i vesentlig grad ble grunnlagt og holdt oppe ved noen forholdsvis få, men selekte slekter. Det var høvdingeslekter som utvandret til landet da de ikke vilde underkaste seg de forandrede politiske forhold i Norge. Det er ikke å undres over at islendingene ble bekjent som et sterkt og arvesunt folk, og at det utviklet seg en kultur som en ikke skulde tiltrodd et så lite og avsidesboende folk. Den islandske diktning hører således til den ypperste i Norden.

Island danner ikke. noe enestående eksempel. Den sterke slektstradisjon holdt seg gjennom lange tider hos en rekke folk. Enno i middelalderen og begynnelsen av den nyere tid ser vi at håndverkerlauget utgjorde en utvalgt klasse, hvorav det utgikk en rekke kjente menn. Malere som Rembrandt, van Dyck, Dürer, Holbein billedhoggere og arkitekter som Brunelleschi, Canova, Donatello, Ghiberti, diktere som Hans Sachs, Walther v. d. Vogelweide, filosofer som Kant, Rousseau, Bohme o. m. a. framgikk alle fra håndverkerlauget.

En storstilet slektsutvelgelse finner en også i vårt eget land inntil for 100 år siden. Den er kanskje en av historiens interessanteste biologiske erfaringer. Et enestående biologisk eksperiment kan det kalles og lærerikt ikke minst fordi det under våre forhold var så begrenset og oversiktlig. Det var en utvelgelse av kongeniale bondeslekter som fant sted i forbindelse med den begynnende universitetsutdannelse. Det foregikk her en flerdobbelt seleksjon, hvis virkninger en fikk erfare gjennom det nittende århundres mange fremragende menn på kunstens område og i sosial henseende.

Det var ensbetydende med en økonomisk kraftanstrengelse både for foreldre og samfunn å sende en sønn eller slektning fra bygden til hovedstadens universitet, og enda mer til det felles dansk-norske universitet i København. Dette skjedde ved bygdens samlede anstrengelse, når den evnerikeste var utvalgt. Det ble en bygdebegivenhet når en slik mann drog av sted. Selvfølgelig skulde han studere teologi, da prestene var småkonger i bygden. Når han kom heim, kunde han velge en hustru fra bygdens beste slekt. Fra de to utvalgte slekter utsprang så praktisk talt alle de store menn som Norge hadde fra midten av det forrige århundre. I dette århundre var våre tre mest berømte matematikere prestesønner: Nils Henrik Abel, Sophus Lie og Cato Guldberg. Prestesønner var likeledes våre to mest begavede historikere, P. A. Munch og I. E. Sars, foruten andre betydelige historikere som Gustav Storm, L. K. Daae og L. L. Daae. Av språkmenn var Johan Storm prestesønn og Sophus Bugge dattersønn av en prest. Av zoologer og botanikere var den eldre Blytt sønn av en prest, likeledes Hansteen og G. O. Sars, og den sistnevntes far, Michael Sars, selv en lang tid prest. Av diktere var fire av de største prestebarn: Henrik Wergeland og hans søster Camilla Collett, Welhaven og Bjørnstjerne Bjørnson. Av andre diktere var A. Munch, I. B. Bull og Gabriel Scott prestesønner, mens Jørgen Moe og Landstad selv var prester. Alexander Kielland var dattersønn av en prest.

Som Collin ganske riktig gjør oppmerksom på: «Det ble skikk at prester giftet seg innen andre prestefamilier, hvorved der oppstod en likefram rasedannelse. Der fortelles om hele «prestedynastier». Når hertil føyes at prestegårdene som regel var meget barnerike og i det hele gav en gunstig grobunn for velbegavede barn samt forholdsvis høy adgang til utdannelse av gode evner, vil en se at de norske prestegårder gjennom flere århundrer — og det nettopp den nynorske gjenreisnings århundrer — kunde spille med forholdsvis mange lodder i det fødselslotteri hvor geniet og geniale verker er de høyeste gevinster.»

Enkelte forfattere som har vært oppmerksomme på presteheimenes kulturelle betydning har gitt den framstilling at det var selve prestestillingen, selve miljøet som var begavelsens utspring. Det er ikke riktig. Hvis det var tilfellet, hvorfor skaper så ikke de tusen presteheimer i dag det samme antall begavelser?

Det var slektsdyrkelsen og slektsutvelgelsen som hadde den generative kraft til å skape geniene. No er slektsdyrkelsen ved å dø ut, og erstattet av en villedende likhetslære som innprentes den oppvoksende ungdom. Men kilden til en frambringelse av nye store begavelser er enno ikke uttørket. De biologisk verdifulle slekter finner vi enno i vår tid — og vi finner dem særlig blant våre bønder. Det skulde ikke være umulig, hvis slektsdyrkelsen igjen kom i hevd, at en ny stolt rekke av begavede menn kunde stå fram og føre kulturverdiene videre.

Bondestanden.

Den nordiske rase var opprinnelig en rase av bønder. Hvor de kom førte de åkerbruk med seg. På sine vandringer søkte de alltid etter ny jord, og streifet ikke uavlatelig omkring som nomadefolk, da deres dyrking av jorda var basert på en fast bopel. Germanernes bevegelse i Europa er ikke alene å forstå som erobringstokter, men som en stadig søken etter bedre jord. Deres hensikt var ikke som nomadefolkenes å undertvinge befolkningen og utnytte denne. I historien ser vi således flere ganger hvorledes germanerne kunde ha tilintetgjort sine motstandere, men deres mål var å finne fast fot for sine stammer og dyrke jorda.

Således har gjennom alle tider den jorddyrkende befolkning, dannet grunnlaget for den nordiske rases samfunn: Fra bondestanden har kongehuset og adelen utviklet seg, og bøndenes høvdinger var gjennom hele vår gamle historie folkets førere. Da våre ypperste slekter ble utryddet under borgerkrigen og svartedauens herjinger, gikk vårt førerskap til grunne, men hos vår bondestand levde folkekraften videre og viste at den kunde bære ny frukt, selv etter fire hundre års undertrykkelse. De skapende krefter var gjennom våre bønder gått i arv fram til notisen. Bondestanden hadde vist seg å være vår beste kilde til biologisk fornyelse.

Det er heller ikke så rart når en betenker hvordan slektskulturen har vært knyttet til bondegården. Det er kommet fram i og med at bøndene har kjempet for at gården skulde vedbli å være i slektens eie. Det er klart at hvis dette skulde ha noen mening måtte slekten selv bevares. Derfor har slektsfølelsen hos bondestanden utviklet seg sterkere enn hos noen annen befolkningsgruppe. Alt hva en bonde ser omkring seg er arv fra tidligere slektledd, og han vet at hvis han gjør sin plikt i sitt arbeid, gjør han også sin plikt mot de kommende slektledd. «Han leser i sine omgivelser en billedrik tegning av eget og forfedres verk,» skriver Lundborg.

Det er derfor med en viss engstelse en ser at mange bondeslekter i den seinere tid trues av å gå biologisk tilbake. Dette kan delvis komme av at mens det tidligere var foreldrene som bestemte hvem arvesønnen skulde gifte seg med — og vi må anta etter slektsmessige hensyn — foregår det no mer tilfeldig, med gjennomgående mindre hensyn til slektens erfaringer, hvilket kan resultere i at et individ av mindre god slekt blir mor for de kommende arvtakere av gården.

At en sikring av bondestanden også vil ha sin store ernæringspolitiske betydning, er innlysende, da jordbruket er vår grunnleggende næringsveg. Men det dreier seg ikke bare om et agrarpolitisk spørsmål, men om et spørsmål av livsviktig betydning for hele folkeorganisasjonen. Kontakten mellom jord og folk må sikres: en størst mulig del av befolkningen må knyttes til jorda. For industribefolkningens del kan det skje ved en delvis tilknytning — i form av hagebruk i utkanten av storbyene. Ved siden av det må den egentlige landbefolknings eksistens trygges. Det er en av rasehygienens viktigste, ja, kanskje den viktigste av alle rasehygiemske oppgaver overhodet.

Det er godtgjort at befolkningen innenfor en, hvilken som helst storby vilde gå tilbake og dø hvis den ble overlatt til seg selv — og at grunnen til at så ikke skjer er at den tilføres fornyet livskraft fra landdistriktene i form av et stadig tilsig av nye mennesker. Statistiske beregninger fra Berlin viser at byen i løpet av 150 år vilde bli praktisk talt mennesketom, hvis ikke dette tilsig eksisterte. Det foregår her en stadig biologisk utskiftning, et sluk av folkekraft som alene kan fornyes ved en livskraftig landbefolkning. Men også denne kilde er i dag truet av undergang. I Frankrike har bondebefolkningen alt gjennom flere generasjoner vært barnefattigere enn den øvrige del, og den samme tendens gjør seg gjeldende i andre land.

En slik forskyvning av folkesammensetningen kan få skjebesvangre følger. Et folk som har mistet kontakten med sin jord, har mistet kontakten med det levende liv og går sin undergang i møte. Det er en av historiens enkleste kjensgjerninger. «Landbruket er den høyeste av alle kunster,» sier Fredrik den store, «uten landbruk fantes der ingen kjøpmenn, diktere og filosofer.» Bondegården — det er nasjonens livscelle.

Hva angår den praktiske løsning av spørsmålet, gjelder det først og fremst å lette bøndenes levevilkår, slik at de høyverdige slekter kan formere seg sterkest. Dette skulde ikke være så vanskelig å gjennomføre når en betenker at en stor barneflokk finner de gunstigst mulige omgivelser på landet. Det engstelige spørsmål om familiefaren kan sørge for barnas ernæring, eksisterer ikke. «For bonden er barna ingen belastning, men en velkommen avlastning ved arbeidet.» (B. K. Schulz.)

Virkningen av de landlige omgivelser er naturligvis ikke alle like gunstige, men de fleste av dem er det. De er allsidige og tvinger kroppen til full utfoldelse av de fysiske evner. Mange slags farer av fysiologisk, biologisk og moralsk art som truer storbyen, er landbefolkningen for en stor del fritatt for.

Kampen for å redusere det store sluk av folkekraft som storbyen representerer og i størst mulig grad å desentralisere befolkningen er satt i gang i flere kulturland verden over, bl. a. i Tyskland, hvor W. Darre satte seg i spissen for en ny «bondepolitikk» (Siedlungs-politik). I en rekke omfattende verker har Darre utviklet jordbrukets historie fra biologisk syn og påvist dets betydning for ethvert levedyktig folk, og da ikke minst for den nordiske rase, hvis livsbetingelse alltid har vært direkte knyttet til jorda og hvis egenskaper alene derved har nådd sin rette utfoldelse. Da de tyske bønder forlot sin jord og drog inn til byene, mistet de selve grunnlaget for sin eksistens og deres før så tallrike barneflokker forsvant etter hvert. Det er no i Tyskland opprettet arvegårder, hvor bare de beste elementer gis adgang til jorda (med «beste elementer» forstås her folk som stammer fra en sunn og sterk slekt). For å sikre seg at bonden blir på gården, finnes der bestemmelser som går ut på at gården bare kan belastes i meget begrenset målestokk etc.

Bondestanden har til alle tider dannet grunnlaget for kulturen. Eller som forskeren Rechenbach sier: Bondestanden, er ikke en stand blant andre, men folkets livskilde. Alle våre forfedre var bønder. Den jorddyrkende befolkning er vår egentlige rot. Uten rot kan, treet ikke leve og bære frukter. Derfor kan vi heller ikke unnvære bondestanden.