Rasehygiene (utdrag)/4
Vi har sett at individets kvalitet bestemmes av slektens kvalitet. Grunnlaget for de forskjellige egenskaper, både legemlige og sjelelige, både normale og unormale, både livsbevarende og livsnedbrytende — er fastlagt ved arv.
Dersom menneskeheten deles inn i forskjellige «grupper» alt etter sine arvemessige kvaliteter: f. eks. «begavede», «middels begavede», «mindre begavede» etc. vil antallet innenfor hver enkelt av disse grupper stige eller synke etter som de formerer seg mer eller mindre. En kan også velge andre arvemessige kvaliteter som grunnlag for en slik inndeling. På basis av foretatte beregninger har en fastslått hvor stort barnetall pr. ekteskap en gruppe må ha for å holde antallet ved like. Antallet varierer en del etter som de medvirkende faktorer, dødsprosent og generasjonsvanghet skifter. Tar en hele den siviliserte verden under ett, må der fødes nærmere fire barn pr. ekteskap forat en gruppe skal holde sitt antall konstant. I land hvor dødsprosenten er særlig lav, kan et gjennomsnittstall av nærmere 3 barn pr. ekteskap være tilstrekkelig for vedlikeholdelsen, dog anses dette for å være minimumstallet.
Den tyske sosialhygieniker Grotjahn har oppstilt en fødselsstatistikk for Europa, hvor han trekker opp den såkalte kritiske lavgrense. Fødselstallet må ikke synke under denne grense dersom folkemengden ikke skal avta. I 1913 var Frankrike det eneste land i Europa som stod under denne lavgrense. Etter verdenskrigen har en rekke land fulgt etter, særlig i Nord-vest-Europa, hvor situasjonen etter hvert er blitt så kritisk at en har betegnet f. eks. Sverige som en døende nasjon. For Norges vedkommende uttaler Langeland at situasjonen ifølge tallene for 1936 er den at fruktbarheten er så liten at folketallet på hundre år vil gå ned til det halve hvis ikke en stigning i fruktbarheten inntreffer. Når en betenker hvilke befolkningslag det er som først og fremst innskrenker sitt barnetall, forstår en hvilke farer den kvantitative fødselsnedgang får. Den betyr ikke alene en tallmessig forringelse, men i arvemessig henseende en kvalitativ forringelse.
La oss betrakte forholdet mellom to grupper, A. og B., som til å begynne med er like store, men atskiller seg ved at den ene gruppe får et barn mindre pr. ekteskap enn den annen. La oss anta at færrebarnsgruppen (gr. A.) i gjennomsnitt har tre barn, som alle kommer til forplantning i samme målestokk, mangebarnsgruppen (gr. B.) derimot fire. Vi går enn videre ut fra at generasjonsvarigheten er 33 år og at de to grupper ved det tidspunkt, da vår iakttagelse begynner, som sagt er nøyaktig like store. La oss no se hvordan et folk som er satt sammen, slik vil komme til å se ut 1 tidenes løp.
| Gruppe A | Gruppe B | |||
| Etter | 0 | år | 50 % | 50 % |
| 〃 | 100 | 〃 | 32 % | 68 % |
| 〃 | 200 | 〃 | 17 % | 83 % |
Vi ser med hvilken fart færrebarnsgruppen viker tallmessig fra mangebarnsgruppen. I løpet av få generasjoner har folket en ganske annen sammensetning enn til å begynne med. Der skjer en rask forskyvning av hele folkestoffet til gunst for den mestavlende gruppe.
Det er imidlertid ikke bare det forskjellige antall barn som kommer til forplantning, som kan framkalle en slik forskyvning innen en befolkning. Tenker en seg at det barnetall som forplanter slekten videre, er likt for de to grupper, f. eks. fire barn, men at generasjonsvarigheten er forskjellig, f. eks. i gruppe A. 33 år, i gruppe B. 25 år, så vilde
befolkningens sammensetning i de før angitte tidsrom bli følgende:| Gruppe A | Gruppe B | |||
| Etter | 0 | år | 50 % | 50 % |
| 〃 | 100 | 〃 | 20 % | 80 % |
| 〃 | 200 | 〃 | 6 % | 94 % |
No har i virkeligheten de grupper som har en hurtigere generasjonsfølge i regelen også et større barnetall, hvilket til dels er en følge av den tidligere alder for inngåelse av ekteskap. Hvis altså i gruppe A. gjennomsnittlig tre barn etter 33 år atter kom til forplantning, i gruppe B. derimot fire barn etter 25 år, så vilde befolkningens prosentvise sammensetning etter 100 og 200 år bli følgende:
| Gruppe A | Gruppe B | |||||||
| Etter | 0 | år | 50 | % | 50 | % | ||
| 〃 | 100 | 〃 | 10 | ,5 | % | 89 | ,5 | % |
| 〃 | 200 | 〃 | 1 | ,3 | % | 98 | ,7 | % |
En ser med overbevisende tydelighet hvorledes den gruppe som forplanter seg langsomst og som bare har ett barn mindre enn den annen gruppe i løpet av kort tid reduseres til en liten brøkdel av befolkningen. Det er denne utvikling som truer med å ramme de biologisk høyverdige slekter i våre dager.
Den moderne barnebegrensning slik den arter seg i dag, vil etter hvert bevirke en skjebnesvanger forskyvning innen befolkningen. Mer og mer trer de dyktigste mennesker inn i den gruppe som setter få eller ingen barn i verden, og utavles etter hvert av mangebarnsgruppen som omfatter de biologisk mindre verdifulle elementer.
«Jo lavere en klasse står på intelligens-skalaen, desto større bidrag leverer den til folkemengden,» uttaler Popenoe og Johnsen på grunnlag av undersøkelser av fødselshyppigheten i amerikanske storbyer. De intellektuelle grupper i Amerika er enda mindre fruktbare enn de tilsvarende i Europa. Gifte akademikere fra førende amerikanske universiteter har gjennomsnittlig to barn, gifte kvinnelige akademikere ca. 1.5 i gjennomsnitt. — Dessuten er ekteskapshyppigheten blant akademikere så lav, at når en tar gift og ugift under ett, kommer bare ca.
1 barn på hver mannlig uteksaminert akademiker. Professor Cattell har undersøkt familieforholdene hos 440 amerikanske vitenskapsmenn. Fødselshyppigheten var her så lav, at det som han framhever «er innlysende at familien ikke kan holde seg ved like. Hos de undersøkte vitenskapsmenn er det gjennomsnittlige barnetall 1.88, hvorav ca. 12 prosent dør innen de blir voksne. Hvor mange av dem som seinere gifter seg, vet en ikke, men bare 75 prosent av Harward- og Yale-akademikere og bare 50 prosent av de kvinnelige akademikere gifter seg. En vitenskapsmann har i gjennomsnitt ikke så meget som ett barn som når forplantningsdyktig alder. Dersom 75 prosent av hans sønner og sønnesønner gifter seg, og deres familier vedblir å være av samme størrelse, vil 1000 vitenskapsmenn bare få 350 sønnesønner, som gifter seg og fører deres navn og arvelige egenskaper videre. På
kvinnesiden vil utryddelsen foregå enda fortere».I samme retning peker også andre statistiske beregninger. Ifølge Lenz var der i Preussen i året 19 12 pr. inngått ekteskap følgende barnetall:
| 1. | Løsarbeidere | 5.2 |
| 2. | Fabnkkarbeidere håndlangere osv. uten fagutdannelse | 4.1 |
| 3. | Svenner, medhjelpere osv. med fagutdannelse | 2.9 |
| 4. | Teknisk og merkantilt utdannede funksjonærer | 2.5 |
| 5. | Offiserer, høyere embetsmenn, frie erverv | 2.0 |
Som en ser har den siste gruppe, som består av offiserer, høyere embetsmenn og frie erverv, det laveste barnetall. For arbeiderklassens vedkommende, gruppe 3, 2 og 1 ser vi en sterkt stigende tendens i barnetallet etter som utdannelsen og det sosiale nivå synker. Dette siste stemmer overens med en undersøkelse i England av Tredgold. Han skjelner mellom den komplementære arbeiderklasse og den parasitære klasse i samfunnet. Hos de første finner han et gjennomsnittlig barnetall på 3.7, hos de siste 7.5.
En av de første statistikker over differentielle fødselstall ble utarbeidet ved Galtonlaboratonet og vakte berettiget oppsikt. Den viser at der blant de intellektuelle i England fødes 1.6 barn pr. foreldrepar, blant de åndssvake 6.6 og blant de kriminelle 7.
For Amerikas vedkommende har Laughlin ansatt kontingenten av mindreverdige individer til 10 prosent, for Tysklands vedkommende har Lend beregnet følgende tall: Av samtlige individer som fødes innen det tyske rike er eller blir på grunn av arvelige anlegg:
| Åndssvake | ca. | 1 | ,5 | prosent |
| Idioter | » | 0 | ,25 | — |
| Sinnssyke | » | 1 | ,5 | — |
| Epileptikere | » | 0 | ,15 | — |
| Psykopater | Flere | — | ||
| Åndelig ikke fullverdige | ca. | 10 | — | |
| Blinde | » | 0 | ,015 | —
|
| I høi grad åndssvake | » | 0 | ,75 | — |
| Døvstumme | » | 0 | ,025 | — |
| I høi grad tunghørte | » | 0 | ,75 | — |
| Legemlig svake og syke | » | 10 | — |
Dersom det var likegyldig for et samfunns skjebne hva slags mennesker det er som befolker det, behøvde ikke disse kjensgjerninger å forferde oss synderlig. Som forholdet er, maner det oss til den alvorligste ettertanke. Et samfunns dypest sett eneste rikdom er de levende vesener som utgjør det, som styrer det og innretter det og gjør det åndelig rikt eller fattig ved sitt virke.