Soria Moria
Just her må byen ha et filmens slott,
og navnet ikke være Torshaug kort og godt,
men Soria Moria — fjernt og stjerneblått!
Fra glansen i øst og vest for solens gull
og mann i månens blanke smilehull
tas lyset inn med filmens tryllerull!
Og det skal senke sine stråler her,
at vi må være eventyret nær
iblandt når dagens byrde blir for svær.
For disse strålene er verdens eget lys!
— og fattet sitter vi og ser det, uten gys,
at hele jorden kommer reisende til bys.
Den ganske jord med sletter, berg og hav,
fra ørkenen med strutsene i trav
til vidda der en renflokk beiter lav…
Bestandig skiftende fra sted til sted,
fra tid til tid, går filmen som et skred
i unge sinn og river drømmen med.
Fra Metropolis' babelsbygg mot sky
til tømmerkoja under granens ly,
nomadens telt, kasernen i vår by…
Og gjennem menneskenes rare liv —
fra slagsmål mellem mann og mann på kniv
til ydmyg elskov mellom sinn som unge siv.
Og hele menskehetens lange gang,
snart smått og tungt, men snart i forte sprang,
snart spredt, snart fylket om en merkestang.
Og alle tider går oss flimrende forbi
fra før vår klode hadde vei og sti — —
— — Så rikt et eventyr kan filmen gi!
— — — — — —
Ja, Soria Moria. Øst for alle ting
og rett i vest der Melkeveien gjør en sving —
men lettest når man det med Sagene ring!
Litt utenfor folkeskikken, ja!
Men ellers ligger det da ganske bra!
Og alt skal heller ikke Centrum ha.
Just her i øst hvor mangt er grått i grått
kan trenges slikt et fagert drømmens slott,
men ei til lyst og ei til glemsel blott.
Iaften da her lukter kristenblod
fra digre troll som sikkerlig må bo
i sogn langt vest for Bentsebro
bør leiligheten nyttes til et ord:
— Vi også elsker byen, hvor vi bor,
og den skal også her bli smukk og stor!
Og det skal Soria Moria hjelpe til.
Vår skjønnhetstrang skal i dets lyse spill
bli smidd til våben, slik som jern i ild.
Vi ser jo litt til livet her og der,
har vinduer til gata noen hver —
men vinduet til eventyret det er her!