Sorte Ørn/4
For en hundre år siden omtrent gikk det en sterk religiøs vekkelse over de nordligste delene av Norge og Sverige — en vekkelse som særlig grep om seg blant samene. Oppe i Sveriges nordligste prestekall, Karesuando, satt det en prest som hette Læstadius. I mørke og ville prekener tordnet han løs mot myndigheter og statskirke og prester og brakte sameblodet i kok. Og en dag — i femti-årene — kom det til et forferdelig utbrudd oppe i Kautokeino, samebyen i det indre av norsk Finnmark. En flokk med rasende Læstadianere (det ble sekten kalt) rykket inn i landsbyen og slo i hjel handelsmannen og lensmannen med gardstaurer og slaktekniver. Og presten hadde de pisket til døde, hvis ikke prestefruen med fare for sitt eget liv hadde kastet seg imellom og tatt av for piskeslagene inntil hjelpen kom. Det ble satt rett over opprørerne, og et par av dem ble halshogd, andre kom på slaveriet. Men mange av dem gikk fri, fordi dommerne mente man måtte se på dem som vanvittige og utilregnelige mennesker. Blant dem som gikk fri — og av dem var de fleste kvinner — var det en ung samekone ved navn Marja. Og det er om henne vi nå skal få høre litt.
Da rettssaken var over, flyttet Marja ned til kysten med mannen sin, Joan-Elis, som drev fiske til han «blei» på sjøen under stormen i 187—. Begge sønnene deres var med i båten, og borte var de. Så en dag pakket Marja bylten sin og forsvant , inntil hun en sommer plutselig dukket opp nede i kystbyen og solgte reinkjøtt, skaller (samesko) og senetråd, små reinskinnspunger med tunger av rødt ulltøy og gule bånd med dusker i. På høstparten ble hun borte, men så snart bjørka sto grønn og sola skinte ved midnatt, kom hun tilbake.
Slik hadde hun kommet og gått i mange år da jeg traff henne for første gang. Det var samme sommeren som jeg var kommet dit nord. Hun sto inne på kjøkkenet og solgte en halvrein, en ritabæle som samene kaller det. Hun var så stygg at hun nesten ikke var til å se på, liten og inntørket med pjuskete, hvitt hår under lua. Ansiktet lignet en gammel utpresset sitron med to stikkende svarte øyeprikker i. Mens kokkepiken var inne og spurte mor om vi skulle ha kjøttet, satt jeg på kjøkkenbenken og så på henne til jeg ble helt fælen. Hun knepte fingrene sammen og rugget fram og tilbake på kroppen, og det eldgamle fæle ansiktet skar grimaser så en skulle tro det var rene trollkjerringa som sto der. Og så snakket hun halvhøyt med seg selv på sitt eget språk, underlige ord som jeg ikke forsto. — Mor var ikke hjemme, og så kom far ut i stedet. Han hadde nettopp kommet fra retten og hadde ennå ikke fått av seg uniformsjakken med blanke knapper og gull på kragen.
— Nå mor, er det godt det kjøttet du har da?
Men Marja gikk rett i kne på kjøkkengolvet, slo kors for seg og sa:
— Gud velsigne den nye øvrigheiden! og så reiste hun seg opp igjen og ga seg til å prate løs om en hel masse som jeg ikke skjønte, om øvrigheten og Guds straff og innimellom kom det noe som låt som skriftsteder. Og hele tiden silte tårene nedover kinnene på henne. Fort gikk det, så fort som jeg aldri hadde hørt noe menneske snakke.
Kjøttet så bra ut, far tok ritabælen, og Marja neide og bukket seg ut gjennom døra, mens hun gråt og snakket om hverandre.
Siden fikk jeg vite alt som sant var om Finn-Marja, og mer til også. Guttene i byen kunne fortelle meg at hun hadde vært halshogd, men så hadde sameguden hjulpet henne og smurt på hodet hennes igjen med heksesalve. Og så var hun hos den onde om vinteren og på jorden om sommeren. Hun hadde stukket gardstauren gjennom lensmannen i Kautokeino og vridd den rundt inne i magen på ham. Og så hadde hun klort ut øynene på ham før han var riktig død, og dem hadde hun spist mens han selv så på. Jeg trodde ikke så svært mye på dette, inntil jeg fikk vite av far at noe av det var sant. Resten spurte jeg ikke om, men senere tenkte jeg jo mitt om Finn-Marja.
Nede ved Wegnerkaia lå båten hennes, en gammel gissen skjekte, full av skrot og skrammel og varer og klær. Om natten lå hun i båten med fillene over seg, og av og til rodde hun over til Hansgården og hentet mer når hun hadde sloppet opp for varer. Når vi møtte henne på gata, fór hun alltid av sted med små, springende skritt og snakket med seg selv. Hadde hun ikke kjøttskanken på nakken, holdt hun hendene knyttet over brystet.
Så var det en sommerdag i ferien. En hel skokk av oss hadde vært oppe på fjellet og plukket blåbær og bringebær, og så rodde vi hjem i midnattssol. Vi hadde fått låne den store tollbubåten, den var proppende full av gutter, og vi sang så det ljomet over vannet. Så møtte vi Finn-Marja som kom roende ut fra Wegnerkaia og slet seg fram mot strømmen med ekte kjerringtak: husk opp i været så begge årebladene blinket i sola — og plask ned i vannet så vasspruten sto om henne.
— Nei se hu Finn-Marja så hu ror!
— Hu skvetter helt hit!
— Gi a igjen! Skvett vekk!
Og med årene slengte vi hele bøtter av vann over i båten hennes. Hun kavde og rodde og skottet av og til lynsnart bort på oss, men hun sa ikke en lyd.
— Hils Gamle-Erik når du kommer fram, ropte Anton Bech, og så begynte vi allesammen å overhølje henne med alt det vi visste om henne. Vi skåtet med årene for å holde oss på siden av henne, og så skrek jeg over til henne:
— Vi får nok halshogge deg en gang til, Finn-Marja, og da skal vi nok passe på å holde heksesalven unna.
Marja stridde for harde livet for å komme seg over strømmen og bort fra oss. Men da hun hørte dette, holdt hun opp å ro og nistirret på meg med de små, svarte øynene fulle av skrekk.
— Kæm har sagt dæi den tingen, du?
— Far min, svarte jeg freidig.
— Den nye øvrigheiden? skrek hun forferdet.
Vi drev på med å skrike og skråle etter henne, men det var som hun ikke lenger hørte oss. Hun glemte å ro, og strømmen tok henne og bar henne lenger og lenger bort til hun var som en prikk i det fjerne.
Dagen etter var båten til Finn-Marja borte fra kaia, og vi så ikke mer til den hele den sommeren, enda august så vidt var begynt.
Sommeren tok slutt og ferien med den, og så kom høsten. I november ble sola borte, og vinteren var der, svart og ufyselig, til julen kom og lyste litt opp for en tid. Januar slepte seg av sted, februar kom med ny sol, og i mars var alt jubel og glede med gnistrende skiføre og klare dager, måneskinnskvelder og kjelketurer — og så skulle vi ha påskeferie om åtte dager!
Det ble en påske jeg sent skal glemme, for jamen var det på et hengende hår at jeg ikke satte livet til på langfredagskvelden det året.
Anton Bech, Vilhelm Gabrielsen og jeg hadde avtalt at vi skulle gå den samme turen som adjunkt Svenningsen gikk ifjor: fra Hansgården over fjellet til Stinnelvdalen og tilbake med dampbåten. Vi skulle være borte i tre dager; det skulle klare seg, hvis bare føret holdt.
Så tigget og ba vi våre respektive foreldre om lov, og så slapp de oss av sted skjærtorsdags morgen — og det angret de på.
På Hansgårdstunet tok vi på oss skiene. Føret knirket og sang oppe i lia; magene sto som trommeskinn etter alt vi hadde lagt i oss til frokost, men det bar fort oppover fjellsiden i lange bauter. Vi brukte to og en halv time til topps. Anton Bech hadde klokke, og den gikk riktig — og dessuten var det akkurat den tiden Svenningsen sa han hadde brukt i fjor. Så begynte vi på vidda, som lå og glitret i solskinnet med nakne, gamle furutrær strødd utover.
Vi dro på med lange, sigende skritt side om side, stavene hogg i snøen samtidig og skituppene gled framover til nøyaktig samme linje for hvert eneste tak. Det gjaldt å lange ut for å nå fram til Stangestua før det ble mørkt. Der var Vilhelm Gabrielsen kjent, for han hadde bodd der sammen med familien i nesten en måned i sommerferien i fjor, og der skulle vi ligge den første natten.
Puh! jamen ble det varmt under skjerfet og lua! Snart måtte vi løse på skjerfet og skyve lua bak i nakken alle tre. Men hvile skulle vi ikke før klokka til Anton var tolv. Få, men gode, lange hvilepauser, hadde Svenningsen sagt.
— Hvor mye er den nå?
— Elleve!
Det begynte så smått — bare litt — å verke over kneet og i lårmusklene. Det var liksom de begynte å knute seg sammen. Men trett! Ikke snakk om!
— Hvor mye er klokka, du Anton?
— Kvart over elleve.
Taushet.
— Du Anton, er du sikker på at du stilte klokka di riktig etter bankklokka i dagmorges? I går gikk den gærnt.
— For fort, ja. Men jeg stilte den i morges.
— Lurer på om den saktner litt, jeg?
— Noe videre pålitelig er den visst ikke.
— Tøys, urmakeren sa enda at han garanterte den, sa han. — Og du kan jo selv tenke deg ti rubis — halvkronometer.
Så gikk vi; men det varte svært kort før Anton selv med klokka i hånden myndig erklærte at nå var den tolv. Ingen av oss så etter.
Og så hvilte vi og spiste fru Gabrielsens pannekaker. Mors skulle vi ha i morgen, og fru Bechs fine knakkpølser lå i en tom blikkboks og var reserveproviant for den tredje dagen — om vi skulle bruke lengre tid enn beregnet.
Vi hadde tatt av oss skiene og satt på dem, og jamen sto ikke varmen som røyk av hendene på oss da vi fikk av oss vottene.
Nå — vi satt til vi frøs, og så på’n igjen!
— Fært så mett en blir av sånne pannekaker. Jeg klatte ikke flere enn seks, sa Anton forundret.
— Jeg, sju.
— Bare fem her, men de var så digre så.
— Det er ikke verdt vi spiser så mye neste gang, tok Anton til orde da vi var kommet litt bortover — det er ikke sunt når en skal gå. Anton var den klokeste og dessuten et halvt år eldre enn oss andre. Så vi var enige. Det tok også litt tid før bena riktig fant igjen takten; men sannelig nådde vi ikke fram til Stangestua til klokka halv åtte. Og enda hadde vi hvilt ni ganger etter klokka tolv! Og Svenningsen hadde bare brukt halvannen time mindre enn oss.
Andreas på Stangestua syntes nå også det var fint levert og sa at vi var «gromme karer» som orket den lange veien.
Men jeg skal si det smakte godt å strekke seg under sauefellen oppe på loftet, alle tre i en seng. Det var ikke snakk om å trette og kjegle om plassen som alltid ellers, og lopper og annet merket vi nå slett ikke noe til. De røde prikkene som klødde da vi våknet neste morgen, det var nok bare sånt som kom av at vi hadde gått så langt det, erklærte Anton. Nei, Andreas Stangestua var nok ikke den som holdt lopper!
— Døk e nok go tel nokke ta kvert døk, kara, sa Andreas da vi kom ned på kjøkkenet, — bå tel å gå og tel å sove, meine eg.
Klokka var nemlig ti!
Fløtemelk og lefser er frokost god nok, skulle jeg mene, og da Andreas attpå til ikke ville ha en øre hverken for losji eller mat, så kan en nok vite vi sa pent farvel.
— Akte døk no bære at døk finne vegjen rett, formante han oss da vi sto ute på tråkka og spente på oss skiene.
— Å, mente Vilhelm, den skulle jeg vel kunne kjenne fra i sommer.
— De e no vintervegjen no da, ser du, Kvilhelm. Men hell døk tel starkaste vegjen, så e døk på Grindstad øver middag vel, tænkje eg, slik som døk fær fort.
Himmelen var ikke så klar som i går, sola trengte ikke gjennom skydekket. Og det var bra, for så skar det ikke sånn i øynene.
Kort fortalt: mens vi satt og hvilte og spiste middag, tok det til å snø — og dermed begynte hele elendigheta.
Vi hadde likevel bestemt oss for at vi skulle ta knakkpølsene i dag; så ble det litt forandring, og dessuten så ble vi så tørste av pannekaker. Vi måtte også spare på drikkevarene våre, for det tok på å gå sånne dagsturer, så vi hadde drukket av melken til Anton hele veien. Og mette ble vi, og et ork var det å begynne å røre på bena igjen. — Og så begynte Vilhelm å klage over gnagsår på hælen!
Det snødde stilt og tett, og framover gled vi seigt og taust. Vilhelm sakket akterut i ett kjør, og vi måtte vente på ham.
— Å, det verker så jævli!
Vi prøvde å doktorere på ham og tok av ham skallen på det ene benet. Men han bare frøs og ynket seg, og ikke hjalp det noe det vi foretok oss heller.
Sannelig om det var noe videre oppmuntrende å høre på den klagesangen der akterut. Og når han ikke klaget, spurte han om vi ikke snart var på Grindstad.
Klokka ble to, og Vilhelm bar seg verre og verre. Vi andre avvekslende oppmuntret ham, brukte kjeft på ham og trøstet ham: nå var vi snart framme, og på Grindstad kunne vi få hest ned til Stinnelvdalen hvis han ikke orket å gå i morgen. Men vi begynte etter hvert å miste motet vi også, og plutselig så slengte han seg rett ned i snøen.
— Nei, nei, la meg bare ligge!
Ikke snakk om å få ham videre! Der sto vi og så bekymret på hverandre, Anton og jeg, med snøen i tjukke lag på luene og vann som silrant over ansiktet og ned under skjerf og jakkekrager. Vilhelm hadde lagt seg ende ned og bare stønnet.
— Vi kan jo ikke la ham ligge her, han fryser i hjel.
Vi ba og vi truet, men ingenting hjalp. Til slutt tok vi fatt i ham og stablet de sørgelige rester av Vilhelm på bena igjen, la armene hans over skuldrene våre og slepte ham av sted en stund. Så kviknet han til litt og gikk uten støtte, men klaget gjorde han hele tiden. Det snødde tettere og tettere, det var bare så vidt vi skimtet vinterveien foran oss.
— Nei du, dette går ikke lenger, erklærte Anton bestemt, da Vilhelm satte seg igjen og ville hvile. — Du får klemme på og gå i forveien og se å få hit Nils Grindstad med slede, så skal jeg prøve å holde ham på bena. Er du trett?
— Å nei.
Og jeg strammet meg opp, bet tennene sammen og langet ut. Snart døde stemmene til de to andre bort i snøføyka bak meg, og jeg var alene. Jeg gikk og gikk, og når trettheten rent overveldet meg, hvilte jeg stående og klemte så på igjen. Hvor mange timer jeg gikk sånn, vet jeg ikke. Men jeg har aldri i mitt liv vært så dødsens trett som da jeg plutselig oppdaget at jeg slett ikke fulgte veien, men bare gikk etter to ensomme skispor. Det hadde holdt opp å snø, himmelen klarnet for fullmånen, og i det grønnbleke månelyset øynet jeg ikke annet enn vidde omkring meg på alle kanter og langt borte noen store skogholt. Ikke tegn til hus eller menneskeliv, bare disse to enslige sporene etter meg og foran meg og min egen skygge i snøen. Det var så stille at det liksom suste omkring meg, og kaldt, isnende kaldt, i ansiktet og om leggene. Så gikk jeg litt igjen; best å følge sporene, et steds måtte de føre fram. Men så slo det meg som en angst at det kunne jo være sporene etter en jeger som hadde gått hjem ned på veien — jeg kunne jo ikke vite hvilken vei sporene gikk! Så snudde jeg og sprang på så det verket i alle ledd. Jeg var knusktørr i munnen og spiste snø så det isnet i tennene.
Sporene strakte seg langt, langt, endeløst langt foran meg, og bena verket. Jeg sprang og sprang til jeg gikk på hodet og ikke orket å reise meg igjen.
Å — det var godt å ligge, godt å hvile — bare litt, en ørliten stund! Og kaldt var det heller ikke, — bare bløtt og lunt — og så godt som det var å hvile. — Det fór gjennom meg et par ganger, men svakt som i en drøm, at jeg måtte ikke bli liggende her, for da frøs jeg i hjel. Men — å, så godt det var å hvi-le — — —
Midt imellom drøm og våken tilstand merket jeg at jeg gled framover. Jeg lå på ryggen, det suste og skrapte like ved øret mitt, snøen hadde jeg tett opp til ansiktet, det glinste og glitret i den som i diamanter. Så stanset det.
— Kor e det med dæi?
Jeg våknet helt og oppdaget et kvinnfolk over meg. Jeg lå tullet inn i noen varme klær oppe på mine egne ski, og jeg skjønte at hun hadde bundet sammen tuppene på skiene mine og trukket av sted med meg på den måten.
Jeg prøvde å komme meg opp, men klarte det ikke. Dels orket jeg ikke å røre meg, dels var jeg bundet fast med et bånd som var festet til tåhettene på skiene. Hun løste opp båndet og hjalp meg på bena.
— Kom inn i gammen med mæ, so pli det vel live i dæi.
Hun førte meg gjennom et svart hull og inn i et enda svartere med noe som lå og glødet midt inne i mørket. Så strøk hun av en fyrstikk, tente en slags lampe, en skål med veke i, og så oppdaget jeg som gjennom en tåke at det var — Finn-Marja.
Jeg orket hverken å tenke eller snakke eller røre på meg, og jeg ble liggende i reinskinnet som hun hadde tullet om meg. Men jeg så alt hun gjorde og følte en slags halvklar redsel — var jeg i helvete nå? Jeg så at hun pustet til glørne og fikk dem til å flamme opp, og så satte hun over en gryte. Jeg følte at hun smurte inn kinnene mine med fett som hun tok fra lampeskåla. Jeg drakk også gloende varm reinmelk av en trebolle som hun holdt opp for munnen min. Men det var som jeg drømte likevel, og like etter at den varme melken liksom hadde strømmet gjennom meg, sovnet jeg helt.
Resten av historien har jeg fra far. Hjemme var de blitt ute av seg av skrekk da Vilhelm og Anton kom hjem med dampbåten og fortalte at jeg var forsvunnet på fjellet. De selv var blitt funnet av Nils Grindstad, som også hadde sendt ut folk for å lete etter meg. Far dro straks over til Hansgården og videre innover fjellet i slede med Andreas Stangestua bakpå og Anton oppi for å vise vei. Da møtte de Finn-Marja som gikk og trakk på en kjelke.
Far stanset henne for å spørre henne ut, men hun kastet seg på kne i snøen som sist.
— God dage, du Guds øvrigheide!
— God dag, mor, svarte far — det var nok ikke så mye kraft igjen i stemmen hans.
— Her komme æ me søn din. Du tar han vel sjelve no, æ trur.
— Ja — der lå gutten og sov søtelig på kjelken til Finn-Marja — det var nok ikke noen tvil om det. Så løftet de meg varsomt opp i sleden for ikke å vekke meg, og det ble både glede og gråt på begge de to voksne mennene. For ikke å snakke om Anton, som skal ha tutet noe ganske forferdelig — hvilket han siden benektet på det bestemteste.
Men Finn-Marja lå på kne i veikanten med hendene foldet over brystet og hun hverken så eller hørte, så det ut til.
Endelig var alt i orden, og så vendte far seg til Marja:
— Er det du som har reddet gutten?
Marja bare rugget på seg og så bønnlig opp på far.
— Du får reise deg og fortelle meg hvor du har funnet ham, for hvis du har reddet gutten min — —
— Snille, goe, velsigna øvrigheida, du må no vel ikkje ta livet mitt for min ungdoms tårligheide! Sa ikkje Jesus til kvinnen som syndede: Heller ikke jeg fordøme dæi! Og snille goe øvrigheide, e ha græde i mange åre for de som gale var i min ungdom. —
Finn-Marja ble plasert i sleden og ført til byen og inn på kjøkkenet til mor — inn i stua ville hun nå slett ikke — og her fortalte hun så godt hun kunne om hvordan hun hadde funnet den halvdøde gutten i snøen oppe på ville fjellet. Siden satte de fram for henne det beste de kunne oppdrive, og godt stell fikk hun alltid siden på kjøkkenet hos mor. Men til fjells ville hun igjen, hva som enn ble budt henne. Hun kom til byen utpå sommerparten og forsvant igjen om høsten, og det fortsatte hun med til hun døde noen år senere.