Sorte Ørn/5
1. Skårungen og måsen. rediger
Første gang gutten får lov til å følge med far og de voksne på Lofot- eller Finnmarksfiske kalles han på godt nordlandsk en skårunge. Og det navnet har han etter måsungen. For så lenge måsen er ung og langbeint og redd og bare sitter inne i fjæra og piper uten å våge seg til å prøve vingene sammen med de voksne fuglene, så heter den aldri annet en «skårungen» blant fiskerne.
Inne i landet hadde de vel funnet på noe annet og kalt guttungen kalv og hanekylling og folunge. Men fiskeren der nordpå, han har nå ikke stort andre husdyr enn måsen han — måsen som skriker og uler rundt ørene på ham hele det slitsomme livet hans igjennom.
Fiskeren og måsen er gode kamerater. Det kan mange ganger være forargerlig nok å ligge i båten og høre det evindelige skriket over seg hele natten. Særlig når det ellers går både smått og trått med å få bitt på snøret. Men så kan det også være nesten oppbyggelig å se de store hvite fuglene gli over havflaten en solblank sommernatt, mens de årvåkent speider etter fisk og smådyr nede i vannet. En kan få så gode og fredelige tanker av det, når en sitter der alene ute på store sjøen og kanskje er litt sørgmodig til sinns — det er nesten som å sitte og lytte til en stillferdig sang.
Måsen er nyttig på sin vis, den også, enda den ikke duger noe videre til mat. Det smaker tran av kjøttet fordi den lever bare av fisk. Men den spår været for fiskeren: flyr måsen lavt og urolig, tar en forsiktig høvedsmann seilet inn i tide, for da er ikke uværet langt borte. Og når silda og seien plutselig stimer innover fjorden, er det ingen som varsler folk i land bedre enn den skrikende måsehæren som følger stimen. Egentlig er det vel ikke mer smigrende å hete skårunge enn å bli kalt hanekylling, men for fiskergutten er navnet likevel en garanti for at han nå har nådd sine ønskers høyeste mål: å få være med på fisket. Og navnet skjemmer ingen, har en vismann sagt.
År etter år har smågutten gått nede i naustet og sett på far og de eldre brødrene stelle med fembøringa og gjøre den klar til Lofotfisket over nyttår. Og lengselen etter å få være med vokser seg større fra år til år. Den ligger og lurer i den kjente tjærelukta når bunnplankene blir tjærebredd, den synger i hammerslag og øksehogg, den glinser og glitrer i gul- og grønnmalinga utabords. Ja, utferdstrangen og eventyrlysten blir vekket og får næring her nede i båtnaustet, hvor tranlyktene lyser opp over arbeidsslitte never og værbitte ansikter, over tauverk og tjære, mens vinterstormen uler om nausttaket og piper gjennom de glisne veggplankene. Utenfor er det natt og mørke hele dagen igjennom, solløs vinterdag med stormen beksvart i sjøen. Bitende kaldt kan det være på nesetipp og øreflipp og fingre for den som ikke er stor nok kar til å være med på arbeidet. Men smågutten holder ut der nede dagen lang likevel. Kanskje får han lov til å holde øksehammeren når noen skal slå i en spiker eller være med på å hale tauenden tott. Han møter opp hver gråkald morgen, følger mannfolkene hjem i stua til målene og følger like trutt og trofast med når de skal ned igjen til naustet etter middagshvilen. For det står som et friskt vær omkring naustet, et vær av langferd og fiske og seiling i storsjø — eventyret lokker og drar så tårene ofte pipler fram i øynene på ham når han ligger om kvelden og tenker på at det ennå skal gå år og dag før han blir skårunge!
Og han syns det kunne være så passe på tide at han fikk bli med nå — han har stått så mange vinterdager nede i båtnaustet og fulgt arbeidet, han kjenner hver eneste planke og nagle i fembøringa og vet hva hver taustump skal brukes til. Og mens hammeren og malerkosten går, prater karene seg imellom og drar fram den ene historien etter den andre om farlig seiling, om forlis og redning, om dårlige tider og om storfiske med fisk og blanke kroner like opp til båtripa... Og gutten står der og lytter og lever med — storhavet tårner seg opp omkring ham der inne i naustet, sjøen skummer og sprøyter, kastevinden kommer durende ned gjennom fjellskaret — men han kjenner den karen og vet råd mot de fantestrekene den farer med — opp på skumhvite bølgekammen — og ned igjen i dypgapet, bare stødig på roret og lynsnar med seil og skjøter ... Så tar det slutt med historiene, hammerslagene drønner i båtskroget, og så står han der igjen og fryser og lengter seg inn i det trange, tranosende båthuset. Ja, han syns så sannelig han kunne være fullært nå.
Men hver gang han ymter om sånt, får han bare til svar at han er for liten ennå, at sjøen ikke er for småunger og at noen får være hjemme hos mor og ungene også i de lange månedene hun sitter hjemme uten karfolk i huset.
Men så endelig en dag er tiden inne, og far kommer og sier at i år skal han få være med og ro Lofotfiske.
Da er det en som blir blid! Og mor får det travelt med å sy hyre til den nye skårungen. Mest blir det vel til at hun vender og syr om tøyet etter far og brødrene, men staselig blir han nå likevel med de karvoksne klærne og skaftestøvlene til langt over knærne.
Ellers er det rart med det: Nå da det bærer løs for alvor, så kan han midt i all begeistringen få en slags underlig fornemmelse i magen når han kommer til å tenke på båten og sjøen i all slags vær, med hele det dype storhavet under de tynne båtplankene. Og sånn er det kan hende med den fjærkledte skårungen også, når den sitter nede i fjæresteinene og piper. Den sitter der vel med bankende hjerte og underlige fornemmelser den også, enda den skulle være trygg nok for at vingen bærer, selv over storhav og fjerne fjell.
2. Skårungen i byen. rediger
En uke går de og venter på god vind, men så bærer det endelig ut fra båtstøa hjemme. Mor står i fjæra med barna omkring seg, den minste har hun på armen, og det er ikke helt fritt for at hun i smug visker bort en tåre med håndbaken. Dette er den fjerde gutten hun sender fra seg med fembøringa til far. Gud alene vet om hun får ham igjen — ham og alle de andre. Den eldste gutten hennes ble borte det andre året han var med under en svær seilas nord i Finnmark. Og sjøen er som åpne svelget den — like gapende grisk i år som i fjor, vinter etter vinter og vår etter vår. Men det får stå til — og fembøringa med det store barkede råseilet glir for fin bris lenger og lenger ut gjennom fjorden. Til slutt ser hun bare mastetoppen og den røde vimpelfilla over pynten på neset — og så er den også borte.
Ombord, helt akterut ved siden av far og båthuset, sitter skårungen og gumler på avskjedslefsa med sirup på. Mor og hjemmehusene er blitt borte bak neset, og han tygger og svelgjer og svelgjer nok ned både lefse og gråt der han sitter og ser mot det nakne berget som har tatt det siste synet av mor.
Men nå er de ute på fjorden, og snart blir det annet å tenke på enn hjemlengsel og sirupslefse. I den fine nordabrisen kommer båt etter båt stikkende ut fra rydningsflekkene inne langs fjordsiden. Over hele fjorden har fiskerne ligget og ventet på denne gode vinden, ligget der ferdige i åtte dager, og etter hvert som det bærer utover, slutter den ene fembøringa etter den andre seg til følget. Vinden øker på, folkene strekker seil og tar så smått til med å kappseile. Båtene står etter hverandre med svulmende storseil, mens skummet fosser om baugen.
— Jeg mener han Ola Sørstranda sakker akterut enda han har ny båt! sier far og gløtter ned mot den lysegule båten med skinnende nytt seil og blinkende tjæreblank stevn.
— Å, mener den eldste av guttene med kjennerblikk, — han har nok ikke fanget full vind ennå da.
Men skårungen sitter og er trygg på at Ola Sørstranda kan ha så ny fembøring han bare vil — han seiler ikke forbi far likevel.
Og skårungen har rett. Far er førstemann av alle sammen ute i fjordgapet, og da ligger den nye båten til Ola Sørstranda som en lysende prikk langt akterut mellom de andre.
Her ute setter det inn med sjø fra selve havet — digre, plaskende karer som dunker mot båtplankene som tunge skred av vann og skum. Skårungen blir litt blek om nebbet, men han er ikke den som sier noe. Han vil ikke være ved at han er redd, kan en vite, selv om han tar tak i båtripa så knokene hvitner for å holde seg fast. Her går det løs med klo i seilet i selve store dampskipsleia. Gløtt i gløtt ser en Ishavet åpne seg endeløst grått gjennom de skumsprøytende utskjærene. Langt framme i sundet ligger ennå den svarte røyken etter dampskipet som gikk igjennom for en time siden. For hver fjord som åpner seg innover i landet, siger det ut flåte etter flåte med fembøringer og åttringer som svinger sørover i leia og skal til Lofoten. De som kommer fra samme fjord og hjemmestrand holder sammen, og skårungen sitter akterut hos far og har mye å tenke på. Han tenker på at verden er veldig stor og at det er en grom far han har, som kan sitte og kjenne nesten hver eneste båt som stevner utover og nevne navnet på ham som eier den.
Dagen er knapp på denne tiden av året, og snart er både båter og seil, fjordgap og havgløtt, fjell og hus forsvunnet i et bekende mørke. Men seilasen går støtt og sikkert, og far sitter med styrvolen i neven rent som han kunne se gjennom mørket.
— Å jo, det er alltids litt igjen å lære før en blir fullbefaren høvedsmann, tenker skårungen, og han kryper inn i det lune båthuset og sovner med øret like i bølgeskvalpet under puta og båtbunnen.
Neste morgen vekker far ham:
— Nå får du ut, gutt, og se på byen!
Derute lå en helt ny verden og lyste og løftet seg i dagningen. Snødekte fjelltopper strakte seg like opp i himmelen, og under og mellom dem lå blå, åpen sjø. Det så ut som om de var havnet oppe i en veldig gryte, syntes skårungen, og midt i gryta lå en snødekt, flatbølget øy og duvet på vannet som en måse. Men frampå sørenden av øya levde og yrte det i lufta med gråbrun røyk over sorte mastetopper og skorsteiner, over røde hustak og flaggstenger og kirkespir. De sto og strittet i været mest som bladnaken bjørkeskog, syntes han. Fra stranda og ut i det blå sundet gikk det lange mørke steindemninger og pålebrygger. Det var vel gjerne båtstø og sånt noe det, og alle de svære bygningene der inne var vel naust og båthus. For såpass store fikk de vel ha dem her hvor de skulle ta vare på storskuter og dampbåter og enda ha plass igjen til å male og reparere.
Nedover bar det mer for strømmen i bysundet enn for den vesle vinden som så vidt fikk seilet til å svulme. Og far viste ham moloer og brygger — det var båtstøene hans — og pakkbuer og skipsverft — som han hadde trodd var båtnaust — og han forklarte ham hvad de ble brukt til. Snart gled de forbi pynten på moloen og inn mellom skipsskrog og båter som lå forankret tett i tett som en flåte. Det var et øredøvende spetakkel der inne; kjettinger raslet og hvinte mens det ble losset og lastet, og folk vrimlet ombord og på land som fluer på kumøkk, skrek og ropte, heiste og halte og dro for salte livet alle sammen.
— Hva var det for noe med dem?
— Å — sånn er det støtt på byhavna om hverdagene, gutt. Det er så mange sammen på en flekk med arbeidet sitt at det blir mye mer bråk og ståk enn hjemme.
Etter mange vanskeligheter og mye spetakkel lå fembøringa endelig vel fortøyd ved siden av alle de andre båtene som var underveis til Lofoten og som også hadde kommet innom byen for å ruste seg med proviant og børnskap[1]. Alt dette kunne vært både morsomt og rart, syntes skårungen, hvis det ikke hadde vært for byfolkene og de andre fremmede båtkarene som skulle hjelpe til med dregg og fangline. Han sto og så seg riktig harm på dem, skårungen, fordi de så lite lystret far og gjorde som han ville; et par av dem skjelte ham til og med ut for bondetosk og «dót».[2] Og da far ble sint og ga dem de vondordene de fortjente, satte de bare hendene i siden og lo så det sang mellom pakkbuene!
— Men sånn er det vel i byen.
Utpå formiddagen var de endelig ferdige. Jolla kom ut, og de rodde i land to og to, skårungen først med far. På brygga var det tett med folk og vanskelig å komme fram for håndkjerrer og hestelass og folk som skrek av veien. Men de kom seg da gjennom pakkhusene og opp i byen hvor det var mer rom og plass, enda det var fullt nok både av hester og folk, der også. Det sto hus ved hus i tette rader på begge sider av gata, øverst med vinduene fulle av fine blomster bak hvite gardiner og nederst med svære ruter som lot en se all slags skinnende rikdom innenfor; folk gikk ut og inn gjennom dører som hadde klokker, og en kunne se at det sto pakkende fullt med folk der inne. Men far bare gikk rett på — så rent for fort — og de kom ut på en åpen plass med kirken midt på, høy som et fjell og med en skranglende messingfløy oppe i spiret. Så dreide de inn i en ny gate, større enn den første, og så lang at en ikke kunne se enden på den. Her skulle far inn til en kjøpmann, og skårungen ble igjen utenfor.
Jo, det var mye å se på i byen. Det gikk rent rundt for skårungen når han tenkte på alt det han skulle ha sett fra seg før de fór sørover igjen. Han fikk begynne nå med det samme, og så ga han seg til å studere butikkvinduene. Det huset far hadde gått inn i, hadde fire svære blanke ruter nederst. Over døra hang det en stor plate med noen veldig digre bokstaver på — skårungen kikket opp og stavet seg først til «Hilmar». Hilmar sto det, og det var rart, for det hette han også. Men etter det sto det jo noe annet, og det var «Lehne», og det passet ikke på skårungen som jo hette Hilmar Jonssen Kalfjordbotnen. Lehne!? Det var nå merkverdig også hva byfolk kunne hete. Han visste om en kar som hette Peter Dass — men han var jo prest og sto i leseboka hjemme.
Han drev fra vindu til vindu. I noen var det all slags mat, store grønne bær i klaser, noen gule og runde epler som skårungen aldri hadde sett maken til før, store og små esker med kulørte merkelapper og ryper og harer, som hang i karmene og dryppet blod av skuddsårene. I andre vinduer var det klær, luer og skinnfeller og slikt, og så kom det et vindu med bare bøker, og så mange bøker at skårungen måtte spekulere på hvem som skulle lese alle de bøkene. Og over dem hang det bilder av folk, og under bildene sto det noe som han prøvde å lese.
Som han sto slik og stavet, hørte han hyl og skrik bak seg, og i det samme han snudde seg, smalt en snøball i buksebaken hans så det svidde i kjøttet. Det var en flokk med gutter, i fine klær og med bøker under armen, så han skjønte de kom fra skolen. Da den ene snøballen hadde truffet så godt, så ville de vel prøve om de kunne være like heldige med den neste — og snart sto skårungen i et regn av snøballer og skrikende hånsord. Til slutt stakk han i å tute og ba at de skulle la ham være i fred. Men da ble det leven! De satte i noen ville hyl og sendte over ham en skur med snøballer, så det svidde i hele hans syndige kropp.
Da la han på sprang, aldeles vettskremt, sanset ikke at han rente den gale veien og bort fra far — bare kilte på det forteste sjøstøvlene kunne bære ham — nedover gata, forbi folk og hester og hele tiden med gutteflokken etter seg. Til slutt snublet han og falt. Guttene kom etter som halsende bikkjer og kastet seg over ham, og da overmannet redselen han fullstendig. Han satte i et skrik, et brøl av skrekk, så høyt at folk på gata stanset. En pen kar med gull rundt lua dukket opp, og i neste øyeblikk var alle guttene som blåst bort. Han hjalp skårungen på bena igjen, fikk rede på hvem han var og hva som var i veien og at han ville til far som var inne i et hus hvor det bodde en mann som hette Hilmar Lehne.
Mannen med gull rundt lua tok skårungen i hånden og gikk oppover gata med ham. Da de hadde gått en stund, så de far stå og se seg om utenfor en dør. Og han så passelig forskrekket ut da han fikk se skårungen komme i så fint følge! Mannen fortalte hva som hadde hendt og gikk sin vei.
— Du er en tosk, sa far, du får hive igjen når byguttene hiver på deg. Slå bare fra deg du, så lar de deg nok være i fred.
Så gikk de sammen til et sted hvor de møtte de andre og fikk slik fin middagsmat. Og alle sammen lo og gjorde narr av skårungen, fordi byguttene hadde skremt vettet av ham.
Om ettermiddagen gikk far rundt i byen sammen med alle sønnene, skårungen også, og gjorde innkjøp, og hvor de kom, ble de godt mottatt. Skårungen fikk se seg om så mye han ønsket inne i butikkene, for praten gikk og det tok sin tid med handelen. Han glodde og kikket både høyt og lavt og fant ut at ingen i hele verden kunne ha det så fint som butikksvennen — tenk å kunne spise så mange svisker og rosiner som en bare orket! Men etter hvert begynte han å bli litt lei av alle disse butikkene — og ute på gata hadde de tent alle lykter og lys og lampene i vinduene. Ja, det var rent som et eventyr med alle disse lysene! Og så ba han far om han kunne få vente utenfor da de kom til den neste butikken. Og det fikk han, men han måtte passe seg så byguttene ikke skremte vettet av ham.
Skårungen sto utenfor og så på den travle trafikken, som dukket opp fra mørket, kom inn i lyskretsen fra gatelyktene og på nytt ble borte i mørket. Han sto og drømte seg rent bort i dette virvaret. Men han kom til seg selv igjen hver gang det kom en gutt forbi, særlig når de var flere i følge. Han kvakk til, bet tennene sammen, knyttet nevene inne i vottene og sto ferdig til å slå fra seg. Men de gikk forbi ham uten så mye som å se på ham. Og det var fillete gutter og fine, plystrende fornøyde gutter, og det var noen som dro seg langsomt av sted og slepte på store kurver eller kjelker med ved og annet.
Så kom det en flokk med halvvoksne fine fyrer; de gikk med små sorte stivhatter og hansker og hadde følge med omtrent like mange jenter. Jentene trippet kortskjørtet og med mye snakk og knis ved siden av guttene. Skårungen sto og måpte rent fortapt ved synet av så mange fine jenter på en gang. Og de smilte så det skinte i tennene under lykteskjæret, og øynene strålte som lampebluss.
— Ha deg vekk! fikk han plutselig sammen med en kraftig dytt fra en av de guttene som gikk ytterst.
Som et lyn fór votten og knyttneven i været og rett inn i magen på den lange byslasken, så han mistet balansen og holdt på å rive over ende piken ved siden av seg. Hun satte i et lite skrik, og bygutten fløy rett i synet på skårungen:
— Ypper du, din bondefaen!
Og hansker og votter smalt mot hverandre. Bygutten var smidig og snar, men skårungen hadde ikke for ingenting rodd småsnekke og vedbåt i hjemmefjorden siden han var en neve stor, og han var tung på labben og sterk som en liten bjønn. De andre slo ring omkring dem mens jentene kaklet forferdet, og da skårungen endelig med et velrettet slag sendte sin motstander på hodet ned i en snøfonn med en nese som det dryppet og rant blod av, da oppløftet alle jentene et samlet hyl så det ljomet i gata. Folk hadde stimlet sammen i store flokker, alle spurte og skrek, og skårungen sto midt inne i flokken med gråten i halsen, redd og fortvilet, men ferdig til å klemme på igjen, ja om så var mot hele folkemassen. En mann med gull på lua trengte seg fram gjennom mengden. Han var ikke så fin som den mannen skårungen hadde støtt på om formiddagen; han hadde rød nese og så riktig sint og morsk ut da han spurte:
— Å er detta for spetakkel i gata?
— Jo, kom det kjapt fra en av byguttene, her kommer vi fredelig nedover gata sammen med noen damer, og så blir vi plutselig overfalt av den derre tølperen der som nesten har slått Kristian Haasted helseløs. Og vi kom bare fredelig gående nedover gata — —
Kristian Haasted hadde reist seg opp og sto og tørret blodet av ansiktet sitt med lommetørkleet. Og halvt jamrende, halvt myndig sa han:
— Ja, Pedersen, De får ta med Dem den fyren bort på rådstua med en gang, så kan politimesteren få snakke litt med ham. Sånn pøbel av en dótgutt!
Han snudde seg hånlig mot skårungen, som gauv løs på ham igjen, men Pedersen halte ham tilbake:
— Vil du gi deg, din slyngel, og la vær å slå sønn til fogden midt på gata!
— Han slo først, svarte skårungen med en trassig bevegelse og kom seg ut av Pedersens myndige grep.
— Han ljuger, sa bygutten, og alle de andre støttet ham. Mengden omkring vokste stadig; Pedersen sto litt og tenkte seg om og så sa han:
— Ja, dere får bli med på stasjon begge to, så får vi se å greie det ut.
Skårungen ville ikke bli med ham, og Pedersen tok tak i armen hans og halte av sted med ham. Mengden fulgte etter. Da skårungen skjønte han satt fast, ble han redd, og så oppløftet han et veldig hyl:
— Far!
Ut av butikkdøra kom far og brødrene; skårungen skrek på hjelp, og far og brødrene brøt seg vei gjennom folkemassen og stanset Pedersen.
— Slipp gutten min og det straks! Han har ikke noe med politiet å gjøre.
— Er De far til gutten, så får De bli med meg bort på stasjon.
— Jeg har ikke noe der borte å gjøre, og gutten enda mindre. Kom med ham!
Og far slet i gutten på den ene siden, og konstabelen holdt igjen på den andre. Da brødrene ville hjelpe til, ropte Pedersen:
— Hei, folkens, noen får komme og hjelpe politiet.
Og det meldte seg straks en tre-fire karer som grep inn og ville holde far unna. De føk på hverandre, og Pedersen skrek:
— Det er stor straff for å gjøre motstand mot politiet. Jeg skal ha med meg gutten, hører De ikke?
Men far ga seg ikke, og Pedersen måtte få en til å løpe opp til rådstua og sende bud på en konstabel til og helst politimesteren selv!
Mennene hadde overtaket — over far og brødrene. Skårungen sto midt oppe i slagsmålet, innimellom alle bena og under alle armene som gikk som møllehjul. Alle sammen dro i gutten, men til slutt glemte de ham helt bort, så han sto fri og løs. Og akkurat da Pedersen grep tak i armene til far, hoppet skårungen opp på ryggen hans og halte ham bakover, så de røk i gata begge to.
I samme øyeblikk vek mengden til side for to menn med gull på luene.
— Hva er nå dette for noe leven? spurte en myndig stemme.
Pedersen prøvde å kravle seg opp, men skårungen tviholdt på ham bakfra, så det tok sin tid før han kom seg på bena:
— Herr politimester, sa han mens han pustet og stønnet som en hvalross, — voldsom motstand mot politiet. Disse folkene —
— Nå, avbrøt politimesteren ham, — marsj opp på politistasjonen alle sammen.
Og hele følget dro av sted med mesteren i spissen, nedover gata, opp en lang bakke og endelig fram til et stort, mørkt hus med lys i et par av vinduene. Her gikk de inn, opp noen trapper og inn i et stort, varmt rom med mye lys. Politimesteren fikk av seg frakken og satte seg på en stol borte ved bordet.
Pedersen fortalte hva han hadde sett og opplevd.
— Kom fram, gutt, sa politimesteren.
Skårungen fram til bordet.
— Men kjære, det er jo min venn fra i morges, — var det ikke deg jeg fulgte til Hilmar Lehne?
— Jo, sa far, som kom fram i lyset, det er samme gutten, og politimesteren skal ha takk om De vil hjelpe ham ut av knipa denne gangen også, for jamen blir det verre om både politi og voksne folk skal legge seg etter gutten.
Skårungen stammet så fram sin historie om slagsmålet og endte med å si:
— Og så hadde far sagt at jeg ikke skulle bry folk med å hjelpe meg. Jeg fikk se til å klare meg selv, sa han. Men så kom den karen — han pekte på Pedersen — og ham kunne jeg ikke greie. Og så ville far hjelpe til, men så kom det så mange atte! Hadde det ikke vært så mange av dem, så skulle vi klart oss selv og ikke brydd politimesteren.
Politimesteren hadde vondt for å la være å smile og sa til Pedersen:
— Før fram Kristian Haasted.
Men Kristian Haasted var ikke med.
— Men snille Dem, Pedersen, dette har De ikke mye ære av. Først lager De en masse bråk fordi om noen guttunger slåss, og så har De ikke engang anstifteren med Dem. Gå og hent ham, De treffer ham nok hjemme hos byfogden.
Pedersen gikk. Mens de ventet, forklarte politimesteren far og brødrene at de ikke under noen omstendigheter måtte sette seg opp mot politiet. De skulle bare fulgt med straks og tatt gutten med seg bort på stasjonen.
— Ja, mente far, — jeg syns nå det var stor synd og skam at gutten skulle opp på stasjonen. Og vi visste ikke åssen politimesteren var.
Nå kom Kristian Haasted med en diger, hoven og blårød nese.
— Nå, sa politimesteren, jeg ser du har fått din bekomst. Det er bra for deg at denne gutten her har gitt nesa di det den fortjente, ellers hadde jeg måttet ta meg av ryggstykkene dine. Du kan gå hjem, min venn, og hilse faren din og si at den nesa har du fått fordi du var flåkjeftet og hoven. Adjø med deg.
Skårungen fikk en blank tiøre av politimesteren, alle sammen sa adjø og gikk.
Men far fulgte gutten sin like ned til båten. Det var best han holdt seg der, for oppe i byen rotet han seg bare opp i noe.
Tiøringa kjøpte skårungen sukker for, og det spiste han opp om kvelden, mens han satt alene nede i fembøringa og ventet på de andre.
Ilden lyste i kokeovnen akter i rommet, og skårungen passet kaffekjelen, mens han holdt nattevakt ombord. Mørkt og svart var det på alle kanter, bortsett fra de røde lysningene i båtene og de gule mololyktene.
Men pakkhusene og byen bakom lå som et eneste stort, svart troll som skårungen hadde fått nok av for denne gangen. Han hadde nå ikke gitt seg da, og når han tenkte på den hovne nesa til sønn til byfogden, så var det nesten som å få for en ny tiøring med sukker.
Det siste han merket seg før han sovnet på vakta, var nordadraget i lufta.
— Så får vi medvind og kommer av sted i morgen likevel!
3. Slikt kan hende på sjøen. rediger
Da dagen lettet med stiv kuling fra nord, sto hele Lofotflåten ut sundet — det var som en svaneflokk av svære seil — rundt byneset, over fjordgapet og inn i Rystrømmen.
Været var fint, farvannet rent og tiden ombord gikk rolig og hyggelig. Den enkle seilføringa var det ikke mye bry med, og selv om ikke plassen på en fembøring er så svært stor, så kan nå fiskeren ha det både lunt og koselig i de ukene han bor ombord. Inne i huset akterut er det soveplass for fire—fem mann, og de skifter med å sove og arbeide. Skårungen har matstellet ombord og tar av og til sin tørn forut ved fallet han også.
Praten går, og det er nok å lære for den som har ørene med seg. Det er mye spøk og moro blant folkene, og skinner humøret riktig fint, synger de viser og sanger, de som kan. Så er det alltid en eller annen som kjenner sagn og eventyr om draugen oppe ved Finnmarkskysten og finntrollet oppe i fjellet, eller det kan være sannferdige fortellinger om seiling og handelsferder i gamle tider og i dag.
Aldri syns skårungen det er så hyggelig som pa, og han gjør sitt beste han også, åpner matskrinet og deler ut lefser og mysost til dampende heit kaffe i vinterkulda.
Men som den ene godværsdagen etter den andre kommer og går, begynner skårungen å lengte etter eventyr og storhandlinger. Hjemme har han gått og drømt om ordentlig storseilas med fare for forlis, med berging og dåd — og i stedet seiler de dagen lang med seilet fullt av fin bris aktenfra. Han kunne like godt seilt med skjekte i hjemmefjorden. Og innimellom brenner han av lyst til å få vise hva han duger til! ...
Ikke gikk det stort bedre med ham etterat de var kommet fram til Lofothavet heller. Da de første dagene var gått, begynte skårungen å kjede seg. Da hadde han sett seg mett på det myldrende livet i været, der båtene lå side om side så langt øyet rakk og de små rorbuene eller losjihusene var fulle som maurtuer av folk. Mest måtte han sitte hjemme i rorbua og koke og gjøre rent, mens de voksne var på utror ute på fiskeplassene. Om morgenen sto hele flåten utover som en veldig fugleflokk for å trekke inn garn og liner — og når den siste av de mange hundre båtene var forsvunnet bak skjæret, sto skårungen igjen med tårer i øynene og vendte mismodig tilbake til grytene.
Det verste var at det var sånt dårlig fiske i år. Dårligere og dårligere ble humøret på far og brødrene for hver eneste kveld de kom hjem med nesten tom båt. Den vesle fisken som var, var attpå til så dårlig og mager at de nesten ikke ville gi noen penger for den på kjøpefartøyene sørfra.
Så hendte det en dag at far skulle prøve å sende en slump fisk opp til handelsmannen i Storpollen for kanskje å få litt bedre betaling — iallfall fikk han vel litt varer for den der oppe. Nå var det ikke større fangsten enn at far slo den sammen med naboens og fikk den av sted med ham, da han også skulle til Storpollen med fisk. Så skulle Hilmar, skårungen, bli med Hans Gamvik — naboen — for å hjelpe til med fisken til far, så Hans Gamvik ikke skulle ha for mye bryderi med den.
De seilte av sted tidlig på mørke morgenkvisten, og i båten var bare Hans Gamvik selv og skårungen. De hadde lånt seg en liten skjekte for denne turen. Det sto en tung, dyster sønnakuling inn fra Vestfjorden — med litt snødrev som danset i den grå, vasskalde lufta.
— Han blir nok storm i dag, mente Hans Gamvik. Og det var nesten det eneste som ble sagt i de tre timene seilasen varte til Storpollen. Vinden økte og kom kastevis i svære rosser, og skårungen slet med skjøtet og fallet. Hans Gamvik var en tverr, gammel kar, som ble sint om skårungen av og til ikke orket å holde eller hale.
— Far din skulle nok helst latt deg bli hjemme enda et år, mente han en gang i stort sinne, fordi skårungen hadde latt skjøtet fly ut av hendene på seg, — annen nytte har han vel ikke av deg heller enn at du eter opp de vesle skillingene en kan tjene i år!
Skårungen var både redd og sint og tviholdt og halte så han ikke slapp skjøtet oftere.
Endelig var de fremme i det andre været. Der var det folketomt i husene og båtløst på havnen, for det var ikke noe fiskeinnsig i Storpollen det året. Det var lyse dagen med solgløtt gjennom det svarte skydrevet som jagde nordover i ustanselig velt for sønnaværet. Oppe hos handelsmannen ble Hans Gamvik og skårungen budt sitteplass i butikken, og handelsmannen kjøpte fisken. Så ble den telt opp, Hans Gamviks og fars hver for seg, og så ble de budt dram på handelen. Skårungen drakk ikke, men Hans Gamvik han drakk både to og tre ganger. Og da han ikke kunne vente å få mer brennevin, så kjøpte han seg en flaske og drakk dram etter dram med butikksvennen, etterat handelsmannen hadde gått inn på kontoret.
Da det nå lakket over middag og vel så det, begynte skårungen å ymte om hjemtur. Men det lot ikke til at Hans Gamvik tenkte på den ennå; han syntes vel han satt godt der han satt. Han hadde tent pipa og hadde ennå mye igjen på flaska. Så kjøpte han brød og kveiterekling av fineste sort til middagsmat og trakterte skårungen med. Selv kjøpte han seg også en flaske øl til maten.
Utenfor økte været. Alt i ett var skårungen ute for å kikke på det og se etter båten, og for hver gang fikk han mer og mer lyst på hjemturen. Det mørknet fort, og nå blåste det så fjorden lå blåsvart og bølgene tok til å toppe seg med lysende skumskavler. Men Hans Gamvik satt plantet på sildetønna i butikken. En times tid etter middag sov Hans Gamvik på tønna. Handelsmannen selv kom ut med pengene for fisken.
— Er han full nå, Hans? spurte handelsmannen.
— Å ja, det er nok ikke fritt, svarte butikksvennen.
Det sank i skårungen; han ble redd og stakk nesten i å gråte — for åssen skulle det gå med hjemturen nå — —?
— Det er kanskje best du selv tar pengene til far din, sa handelsmannen, — eller skal Hans Gamvik ta hele slumpen?
— Nei takk, jeg tar dem heller selv, mente skårungen og knyttet dem inn i tørklesnippen sin.
— Det blir nok ingen hjemreise med dere i dag, sa handelsmannen, — så full som han er!
— Tror dere ikke vi kunne få ham ned i båten likevel? spurte skårungen.
— Å nei — det er nok ikke å tenke på, sånt vær som det er nå. Han kan ikke greie hverken ror eller seil i dag!
Så ble skårungen sittende inne i butikken. De tente parafinlampene, og av og til kom det noen inn for å kjøpe. Ettermiddagen slepte seg av sted. Stormen utenfor tok i tunge tak i husveggen, og skårungen satt og tenkte på om far kanskje var redd for ham og ventet på pengene — — —
Som han satt slik — Hans Gamvik satt fremdeles oppe på tønna og snorket — gikk døra opp, og inn kom en mann farende med sjødrevet silende av sydvesten, ansiktet og oljehyren:
— Nå står tosken i pollen så tett som veggen! ropte han.
Handelsmannen kom ut, butikksvennen glemte boka han leste i, og selv Hans Gamvik småvåknet borte på tønna.
— Hva er det du sier? spurte handelsmannen.
— Jo, nå er fisken her, sa mannen, — og mange sig har jeg sett i mine dager, men dette må nå være ett av de største.
Det gikk en trapp fra butikken og opp til værelsene ovenpå, og der dukket det opp to kvinnfolk, en gammel og en ung:
— Far, skrek den unge, — Ola Martin sier at fisken står i pollen!
— Storsig! ropte den gamle, som ikke fløy så fort og som bare hadde rukket halve trappa ned.
— Javisst, står ikke Enok akkurat her og forteller det! Mor, hent en dram til Enok!
Den gamle gikk og kom igjen med glass og flaske. Enok drakk og fortalte åssen han fra hjemmeplassen sin ute i pollen hadde fått øye på siget.
— Nå gjelder det bare om å få sendt bud til folk så vi får stengt, sa handelsmannen, — her er jo hverken folk eller båter.
— Ja, vi får vente til det lysner i morgen, for været står så hardt på her nå.
— Det er synd og skam sånn som folk har ventet på fisken i år, sa handelsmannen. — Jaja, er det ikke sig i de andre værene, så blir det mange nok om budet her og lite på hver.
— Ja, om ikke noen får rede på at det er fisk her og kan komme seg i vei før de andre.
— Bare noen båter til foruten våre egne her i hjemmefjorden, sa handelsmannen, — så kunne vi stenge sammen og ta det hele! Det ville det bli penger av, Enok!
Skårungen hørte ikke mer. Han hadde lyttet til samtalen, sett bort på Hans Gamvik som hadde sovnet igjen, og skjønt at her var det ikke annen hjelp å få enn den han ga seg selv. Nå var han utenfor. Vinden drev sjøskummet opp i ansiktet hans nede i båtfjæra. Han sto en stund og lydde til rossene og lurte på hvor vinden kom fra. Jo, det var samme vindretningen som i formiddag. Den hadde de måttet krysse opp mot — nå måtte det være lensevind like til været og far.
Han strevde hardt med å få loss fanglina, og det bølget og bar seg inne i ham så hjertet hamret. Han var ikke redd, det var bare det at nå var selve eventyret her. Han skulle bringe bud til far før natten om siget i Storpollen og gjøre far rik!
Han fikk løs båten, reiste masten og knyttet to rev i seilet før han satte ut. Så fikk han rorpinnen på roret, og alt var i orden.
Så skjøv han fra i halvmørket. I samme sekund ble seilet fylt, og båten sto utover som en dans. Inne i fjorden var vannet passelig smult, og skårungen satt med styrvolen i neven og kjente seg både sterk og stolt, mens båten fór framover med ham lik et levende vingedyr som han hadde makt over. Hei! her var gutt som skulle vise han var kar for mer enn å ete opp nistematen for far sin.
Ute i fjordgapet fikk han imidlertid annet å tenke på. Her sto hele havet på, så seilet blaffet slapt mellom bølgebergene, og den vesle skjekta danset rundt på skumtoppene som et nøtteskall. Seilskjøtet røk opp i festet og slo vilt i stormen, han kavet og slet for å få det inn igjen. Han måtte slippe roret, og båten la seg på tvers og tok inn sjø så den ble halvfylt — så fikk han endelig festet skjøtet og måtte øse med den ene hånden, mens bølgeslagene nesten slo styrvolen ut av den andre.
Han var gjennomvåt av svette og gjennomvåt av sjøskvett og satt med bena i vann til langt oppover leggene.
For kort tid siden hadde han følt seg som herre over dette vingedyret, nå fór det fram så han hverken kunne stanse eller sanse.
Men fram gikk det gjennom stormdrønn og bølgebrak, opp mot nakne himmelrommet og ned mot svarte sjøgrava. Og midt i alt strevet og all redselen stirret skårungen inn etter landet om babord — han håpet han ville kjenne seg igjen. Det var nå ikke så greitt etter bare å ha seilt der en eneste gang i formiddag, og skrekken vokste: om han nå seilte rett inn i fjellet — eller ut på ville havet! Alt i ett glimtet det i et vinduslys fra en av stuene inne i fjæra, og han for forbi, svett og silvåt og med armer som var som mørbanket. Og redd var han, reddere og reddere! Og bølgene slo om ham og etter ham som brølende villdyr.
Han måtte holde opp å øse for å ta tak i roret med begge nevene. Så lenge han øste, hadde han holdt styr på tankene sine på en måte, men nå slapp skrekken til for alvor. Bare han hadde ventet til Hans Gamvik hadde sovet ut! Eller fått med seg en fra handelsmannen! Han kom nok aldri helskinnet fram til far! Fikk nok ikke se ham mer, kom vel heller ikke nordover til hjemmefjorden og mor!
Imens fór skjekta av sted i susende fart. Et øyeblikk syntes han at han skimtet en hel klynge lys bak de svarte holmene på babord baug. Han drev roret over og sto ned mot steinene hvor sjøsprøyten sto høyt til værs som snøføyk.
I måneskinnet så han en åpning mellom to holmer. Det var nok ikke innseilingen til været, men det fikk ikke hjelpe — innenfor måtte det iallfall være smult vann. Dette orket han ikke lenger!
Sanseløs og nesten lammet av fortvilelse og redsel fikk han drevet båten inn mellom holmene. Det var et trangt løp, og bølgene slo og sprøytet mellom fjellsidene i en forferdelig, øredøvende skumrøyk — —
Angsten tok ham, han satte i et vilt skrik, slapp rorstangen og kastet seg forut i båten. Bølgen tok båten og bar den gjennom skum og sprøyt, løftet den så høyt at den nesten fór gjennom lufta, og med et brak landet den langt inne i fjæra mellom to steiner. Der knakk den tvers av og ble liggende.
Skårungen lå som svimeslått. Han følte at noen løftet ham opp, han hørte stemmer og merket at noen sto og lyste på ham. Så ble han båret av sted, han kjente han kom i hus og ble lagt varsomt og forsiktig i en seng.
Da slo han øynene halvveis opp og så far stå bøyd over ham med en lampe.
— Gud trøste oss — dette lever han ikke over! Gud trøste oss — — —
En av brødrene kom bort til senga og begynte å trekke den våte trøya av ham. Skårungen tok med hånden borti lomma og hvisket:
— Her er pengene — for fisken.
— Han snakker, far, han snakker! sa broren.
— Hilmar, kan du snakke til oss? spurte far.
— Far, det er sig — storsig i Storpollen.
— Å, Herregud, var det det du hadde sånn bråhast med —
— Det er nok det de — har villet melde fra, sa broren igjen.
— Far! hvisket skårungen, — du må skynde deg før de andre. Du blir rik, sa handelsmannen — —
— Å nei, å nei, dette blir det nok liten rikdom av. Assen er det med deg, gutt?
— Jeg har — bare — slått meg — litt.
— Kan du kjenne om du har slått i stykker noe innvendig?
— Nei. Ikke det.
Nå kom doktoren, som heldigvis var ute i været akkurat da. Han følte etter på gutten og spurte og grov og sa endelig at det var ikke noen fare med skårungen — et rent mirakel var det! Men gutten hadde vært vettskremt — — —
— Bare — på slutten! hvisket skårungen.
Jaja, mente doktoren, nå fikk han holde seg i ro et par dager og ta noe medisin og ha på seg et par kalde omslag der han hadde slått seg verst. Og far og brødrene kunne trygt reise til Storpollen, ja de kunne godt reise med en gang, bare de fikk en til å være hos gutten til han kom seg.
Så gikk doktoren.
Ennå kunne de ikke spørre ham ut om hvordan alt hadde gått til, men da Jon Gamvik, bror til Hans, kom inn og var rent blek for broren som ikke hadde kommet på land med båten og gutten, så måtte de jo spørre.
— Hvor blei han Hans?
Da åpnet skårungen øynene helt opp, så Jon Gamvik rett i synet og svarte:
— Du skulle nok helst latt bror din bli hjemme. Stor nytten har du ikke av ham.
— I Jesu navn, hvor er han?
— Han ligger inne i butikken hos handelsmannen i Storpollen.
— Herre Krist — er han død?
— Nei. Han er full!