H. Aschehoug & Co. (s. 80-89).

Lektor Prahl hadde fått noe slags stipendium og sa derfor adjø til klassen en dag i mars. Han kom igjen etter ferien når utenlandsreisen hans var forbi, og til neste år skulle han ha tysk med dem som før. Han håpet at guttene i mellomtiden ville gjøre gode fremskritt for den nye læreren, kandidat Finsdal, som skulle lese med dem mens han var borte. Prahl hadde rost klassen — femte middel — for herr Finsdal, og han håpet at den ikke gjorde skam på ham.

Lektor Prahl var grei, selv om han var lovlig streng. Han var alltid pertentlig kledd, skinnende hvit snipp og hvite mansjetter, tettknappet frakk — og lange lyserøde negler som han pleide å småpusse med en lang lommekniv når han holdt taler. Prahl holdt nemlig taler — så ofte han så sitt snitt til det — som nå for eksempel.

Så reiste guttene seg pent opp alle sammen og sa adjø, og lektor Prahl gikk.

Dagen etter fra 10-11 hadde de tysk i femte middel, og rektor kom inn med den nye læreren. Rektor holdt aldri taler uten når han var nødt til det. Han sa bare:

— Kandidat Finsdal skal lese tysk med dere, gutter, mens lektor Prahl er borte.

Og så gikk han.

Finsdal ble stående alene igjen, og guttene så på ham. Han sto midt ute på golvet, halvveis oppe ved kateteret; han så ut som om han ikke riktig visste hva han skulle gjøre. Han smilte litt, sånn ubestemt utover klassen og ble rødere og rødere. Han gikk med en gammeldags, svært sid, sort bonjour og nederst på buksekanten satt det en lapp.

Det begynte å bølge gjennom klassen — noen av guttene kniste høylydt, og atten par gutteøyne stirret ertelystent utfordrende på Finsdal. De hadde ham på kornet alt — sto ikke den fommel’n der og var sjenert!

Endelig gikk Finsdal med raske skritt opp mot kateteret, løftet bonjouren til side og stakk hendene i bukselommene.

Da røk det opp til en latter som skolen aldri hadde hørt maken til. Et rungende brøl — hui og hei — åhåhå — den ene etter den andre av guttene ga seg rent over av latter — og lenger og lenger varte det — hahaha — åhåhå — det tok aldri slutt! Noen lo så tårene trillet — hihi — andre vrælte som ville dyr — høhøhø—ø—i!

Finsdal kunne ikke begripe — —

Mørkerød i ansiktet sto han borte ved kateteret og kom seg bare til å si: — Nei, nei da! Nei, nei da! Hver gang han tok hånden ut av lomma ble det bedre, men så snart han løftet litt på frakkeskjøtet — hei — så steg brølene igjen. Lengst nede i klassen var det en som ynket og bar seg — vesle Søren Manndraper hadde fått rent vondt av å le.

I klassen ved siden av hadde de adjunkt Sømme, og dette ble visst i lengden for mye for ham, for plutselig føk døra opp og en rasende Sømme sto inne i klassen.

— Å, unnskyld, sa Sømme, — jeg trodde ikke det var noen lærer her! Og dermed gikk han. Typisk Sømme — innmari spydig.

Men det ble da så noenlunde stille i klassen. Og Anton Bech reiste seg:

— De har glemt — — — hahaha! Latteren tok overhånd igjen, klassen brølte. Så ble det litt bedre, og Anton sto der sprekkeferdig av latter og fikk stammet fram:

— De har gle-hemt å kna-ha-happe bu-hu-huksa!

Dette var Finsdals første møte med klassen og med hele skolen også forresten. For historien fra femte middel var over hele skolen på et blunk, og hver ny klasse Finsdal kom inn i, la for dagen den mest utilslørte interesse for — buksene hans.

Etter hvert som dagene gikk og Finsdal møtte opp med klærne i den skjønneste orden, døde imidlertid historien bort av seg selv. I femte middel hadde guttene funnet andre ting å hefte seg ved, særlig var det denne lappete buksekanten som var gjenstand for kritikk og bemerkninger. Når han gikk over golvet, stirret atten par øyne hånlig på bena hans. Satt han på kateteret, måtte han gjemme dem omhyggelig under stolen. Ustanselig kom det fra klassen:

— Finsdal, De har fått en flekk på ermet! eller lignende ting. Og når han så børstet bort flekken eller rettet på det som var galt, brølte klassen øyeblikkelig av latter. Til slutt hadde Simon Selmer, duksen i klassen, oppdaget at når Finsdal skulle ha en time i femte middel, så sto han i mange minutter foran speilet inne på lærerværelset og pyntet seg. Da spleiset guttene til et lite lommespeil, som de pakket omhyggelig inn og la opp på kateteret til Finsdal før timen begynte.

Finsdal så pakken da han kom inn og spurte:

— Hvem av dere har glemt denne her?

Ikke noe svar.

Finsdal pakket opp papiret, innenfor var det et nytt papir, og der sto det:

Til herr Finsdal!

Bruk nå dette

til å rette

Deres toilette!

Finsdal ble rød og gikk rett ned og kastet pakken i ovnen. Da han etterpå begynte å høre i tyskleksa, kniste klassen, fordi de syntes det låt som om han var på nippet til å gråte. Men kanskje det bare kom av at Finsdal hadde sånn rar stemme, så lav og redd liksom. Sånn var forresten hele Finsdal. Tysk lærte de jo ikke på den måten, han kunne ikke holde disiplin.

En dag var det falt nysnø ute i skolegården — kram, våt marssnø. Anton Bech og Kristian Haasted fant da på at de skulle ta med seg snø inn i klassen. Den klabbet de fast i klumper oppe i taket rett over kateteret. Finsdal kom inn og krøp — som han pleide — så fort som mulig opp på kateteret. Det var rent som om han gjemte seg. Guttene satt spent og voktet på snøen, så det var usedvanlig stille i klassen, og Finsdal så rent fornøyd ut — kanskje litt engstelig også. Plutselig dryppet det i hodet på ham, et øyeblikk etter i protokollen foran ham.

— Vasker de ovenpå? spurte han, og i det samme kikket han opp mot taket. Plask! der falt hele snøklumpen våt og halvtint ned i fjeset på ham. Klassen lo himmelhøyt. Ganske rolig tørket og børstet han seg. Da han var ferdig med det, sto han litt og så utover klassen. Omsider kom det:

— Nå må jeg melde fra til rektor om disse rampestrekene deres. Jeg kan ikke lenger forsvare å tie stille. Jeg hadde trodd at når jeg tok det så pent, så ville dere lønne meg for det og holde opp med den slags streker.

De hørte imidlertid ikke noe mer om historien, og Simon Selmer erklærte at Finsdal naturligvis ikke vågde å fortelle rektor at guttene var så jævlie mot ham — for da mistet han sikkert vikarposten sin med en gang.

Noen dager etter viste Svend Bugge fram i frikvarteret et bilde han hadde tegnet av Finsdal i nesten fotsid bonjour og med en diger lapp nederst på buksa. Dette bildet la han inn i den tyske leseboka som han skulle levere til Finsdal. Da de var ferdige med grammatikken og begynte på leseboka, så de at Finsdal fant bildet og ble forferdelig rød.

Neste dag kom Finsdal på skolen med splitternye, lysegrå bukser. Han var litt sjenert og så nesten ut som om han angret på at han hadde kjøpt så lyst tøy. Han krøp iallfall opp på kateteret som før og gjemte seg.

Dagen etter hadde Anton Bech klekket ut en ypperlig ide: på den runde, skinnkledde kateterkrakken satte han fast fire små klumper med bek. Når så Finsdal fikk satt seg og varmet beket godt opp med akterspeilet sitt — — —

Stor begeistring!

Imidlertid — med det samme Finsdal kom inn i klassen, kom rektor etter. Han ville gjerne høre litt på guttene.

Nå visste alle sammen hva det betydde. For faren til Simon Selmer kjente rektor godt, og Simon hadde fortalt at det var snakk om å la Finsdal få et helt års vikariat for overlærer Sømme fra høsten av. Rektor ville gjerne gjøre litt for Finsdal, som var svært fattig og hadde en gammel mor å forsørge. Nå ville vel rektor høre åssen det gikk.

Guttene satt som på nåler — ville rektor oppdage bekklattene på krakken? Men spenningen ga seg da rektor satte seg ned ved siden av Simon for å følge med i boka hans, og Finsdal slett ikke satte seg. Anton Bech ble hørt og oversatte nokså bra. Grammatikk og analyse gikk det også tålig bra med. Så ble Søren Manndraper hørt, men det gikk rent elendig, for Søren torde ikke fuske nå da rektor satt der.

Så reiste rektor seg og takket for seg.

— Nå, herr Finsdal, hvordan er De fornøyd med denne klassen da?

— Jo, riktig godt fornøyd. Det er mange flinke gutter her, og bare de selv vil, så skal det nok gå bra til eksamen.

Rektor hilste og gikk.

Det var ganske stille i klassen. Finsdal gikk opp på kateteret, satte seg på krakken og fortsatte undervisningen, tydeligvis meget tilfreds med at klassen var så usedvanlig lydhør og oppmerksom. Simon Selmer hvisket til sidemannen Anton:

— Hørte du den feigingen du! Torde ikke klage — tør ikke for posten til neste år, naturligvis!

Men Anton Beeh svarte ikke. Kanskje satt han spent og ventet på at Finsdal skulle reise seg opp og — — — Eller kanskje tenkte han på at Finsdal i grunnen hadde vært svinaktig real da han svarte rektor sånn. Kanskje han til og med hørte etter — for Finsdal var svært morsom å høre på i grunnen, iallfall nå da han hadde fred i klassen.

Nettopp nå satt Finsdal og fortalte dem om hvordan språkene henger sammen; ikke bare tysk, norsk, dansk, engelsk, ikke bare de germanske, men alle de européiske språkene, ja, de gamle også, latin, gresk, sanskritt. Det bar langt tilbake i historien og langt utover i verden med dem — språkene ble som fyrlykter ute i svarte sjøen om natten. Fulgte en den veien ordene hadde vandret, kunne en skimte leden som menneskeslekten hadde seilt helt tilbake til fortidens dypeste natt — — Det vokste og ble til et skinnende eventyr etter hvert som Finsdal fortalte: der vandret de gamle indere i sine kaftaner — der stormet perserne i ville rytterflokker ned fra fjellene — der gikk grekere i solskinn og marmor, og der marsjerte i tette legioner romere med ørneneser og ørneblikk. Og der kom germanerne med gule lokker under hjelmene og med økser som blinket og sang inne i skogrydningen — og der fór nordmenn på skumfossende langskip i storm over Nordsjøen — —

Pedellklokka ringte.

Det var nesten lummert stille i klassen. For hvert kling-klang i klokka gikk det som et vondt stikk i magene på dem!

Finsdal smilte:

— Se sånn skal det være i timene, gutter. Så får vi det morsommere sammen.

Han så glad og fornøyd ut, ga lekse og reiste seg.

Krakken hang fast. Finsdal kunne ikke skjønne — ? Iallfall ikke før han hadde slitt så hardt for å komme løs at en lysegrå lapp ble hengende igjen i stolsetet. Han så så ustyrtelig komisk ut. Blodrød i ansiktet rykket og slet han i krakken som hang fast i enden hans!

Til slutt ga klassen seg rent over av latter. Alle sammen unntatt Anton Bech som uvilkårlig hadde reist seg opp og sto på spranget til å gå fram og hjelpe ham. Men han vågde ikke. Også han var dryppende rød, og da Finsdal endelig kom løs, satte Anton seg hurtig ned og så ikke opp.

Finsdal sa ikke et ord og skyndte seg ut.

Simon Selmer tok den lysegrå filla fra buksene til Finsdal, svingte den rundt og erklærte at det var en erobret fane.

— Klassens fineste trofé, sa han, — vi skjenker den til helten, Anton Bech.

Men Anton ba ham bare holde munn og gikk sin vei.

Om ettermiddagen samme dag gikk Anton til sin far og fortalte ham historien om bekklumpene og Finsdals bukser. Det var bare to skreddere i byen det kunne være tale om, og Anton fant straks den rette.

— Hør her, Hansen, kan De på flyende flekken sy maken til de buksene De nettopp har sydd til Finsdal? Sy dem etter hans mål og sende dem til meg? Pengene får De av far.

To dager etter kom Anton på skolen med en stor pakke. Uten å si noe til kameratene fikk han lurt den opp bak kateteret.

Tysktimen kom og med den kom også Finsdal i den gamle buksa med lappen nederst. Det var det vanlige levenet i klassen, og ingen hørte på Finsdals: rolig gutter! Stemmen hans var også blitt enda tynnere i de siste dagene. Han var liksom gått helt trett. Han gikk opp på kateteret, fant pakken og rullet opp for seg selv og klassen — et par nye, lysegrå bukser. Han sto litt med buksene i hånden. Så sank armen, buksene falt på golvet og han bøyde seg fram over kateteret. Guttene skjønte ingenting — og Finsdal — gråt han?

Finsdal gråt. Det nyttet ikke å prøve å skjule det — han pusset nesen, han gjemte hodet bak protokollen — det hjalp ikke.

Endelig fikk han kremtet og hostet gråten av seg. Og nesten hviskende kom det:

— Hvem av dere som har gjort dette, gutter, det vet jeg ikke, og ikke vil jeg vite det heller. Jeg har ikke tatt det så tungt at dere har vært så lite hyggelige mot meg, selv om jeg nok av og til har syns dere hadde liten ære av det. Jeg har hele tiden tenkt at vi nok til slutt skulle komme ut av det med hverandre, for jeg trodde dere var bra gutter i grunnen — med hjertet på rette sted. Men etter dette som har hendt i dag, kan jeg ikke lenger tro det. Dette er dårlig gjort, forstår dere, riktig dårlig gjort. Dere tar imidlertid feil hvis dere tror at jeg vil la meg behandle sånn av dere smågutter. Nå går jeg til rektor og sier til ham at han får skaffe dere en ny tysklærer. Jeg vil ikke lese mer med dere.

Finsdal gikk ned fra kateteret og tok på seg frakken.

— Dere kan gå hjem, gutter. Gå stille, så dere ikke forstyrrer de andre!

I dyp stillhet pakket guttene sammen. De skjønte ingenting. Og så var det jo fint å få fri tre kvarter før klokka 2!

Og alle gikk, alle unntatt Anton Bech som til Finsdals store forundring ble igjen.

— Nå, Anton, nå får du gå da.

Anton var en lang og kraftig gutt, den sterkeste i klassen. Flink var han også. Han sto bak pulten sin og flyttet nervøst på seg.

— Jeg — jeg mente det ikke — sånn, sa han endelig.

— Er det du som har hatt med deg de der? spurte Finsdal og pekte på de lysegrå buksene som lå og sprikte på golvet.

— Ja, det er meg! stortutet plutselig den lange Anton. Nå lå han over pulten og hikstet og gråt.

— Hvorfor gjorde du dette? spurte Finsdal; han la hånden på det krøllete hodet til Anton.

— Jeg — mente — bare — jeg ville — det var meg som hadde gjort det med bekklumpene — og De må ikke tro — tro om meg — — —!

Gråten tok overhånd en stund. Endelig fikk Finsdal ham rolig, og så fortalte Anton hvorledes han hadde tenkt å gjøre godt igjen det med bekklumpene — at han hadde snakket med sin far og gått til skredder Hansen. Han fortalte Finsdal alt sammen, like til hilsenen fra skredder Hansen:

— Men han sa jeg måtte hilse Dem og si at han dessverre ikke hadde akkurat det samme tøyet — — —!

— — —

Neste dag kom Finsdal på skolen med et par nye, lysegrå bukser, nesten akkurat maken til dem som var blitt ødelagt av bekklattene.

Han kom inn i femte middel, gikk opp på kateteret og sa:

— Ja gutter, jeg sa i går at jeg ikke ville lese mer med dere. Men jeg vil likevel. Det er Anton Bech som har lært meg at jeg tok feil av dere når jeg mente at dere ikke hadde hjertet på rette sted.

— — Det var ikke én av de andre klassene som fikk sånn fin eksamen i tysk som femte middel det året.

Da lektor Prahl kom igjen til høsten og fikk guttene i sjette middel, ble han rent forbauset over hvor mye tysk de kunne. Og han nevnte det mange ganger for Finsdal, som fikk et års vikariat fra høsten etter adjunkt Sømme og som siden ble fast ansatt på skolen.

Finsdal har fremdeles to par lysegrå bukser som er så like at de ikke er til å skjelne fra hverandre, hvis en ikke på det ene paret får øye på en stor lapp midt på buksebaken.