Sorte Ørn/7
Oppe på fjellet mellom Kvænangen og Alta, på overgangen mellom Troms og Finnmark fylke, ligger veldige vidder som strekker seg milevidt innover med tusenvis av småvann mellom bjørkekjerr og grå steinur. Her fins store myrstrekninger som gulner av moltebær utpå sommeren, og i fjellvannene spretter auren, gulbrun og feit — helst mot kvelden, når sola står lavt og mygg og fluer svermer over vannflaten. Fra Ishavet og innover mot grensa til Finnland ser landet ens ut: bølgende vidder med vann ved vann og jorda mørkegrønn av dvergbjørk og sølvgrå av reinmose. Det går ingen veier over fjellet, bare en halvt gjengrodd sti i rett linje fra Kvænangfjorden, over fjellet, ned Mattisdalen og fram til Kåfjord i Alta. Av og til går det kanskje en mann på den stien, en skreppekar eller en omstreifer som ikke har råd til å bruke båtskyssen utenom langs kysten.
Kommer du opp på høyden og ser innover vidda, virker det ødslig her oppe. Men har du gode øyne og gir deg tid til å se nøye etter blant all steinen, så vil du snart oppdage at så rent tomt og stille er det nå likevel ikke. Der kommer en reinhjord i rolig beitegang — en tjue-tredve stykker kanskje, med oksene foran og simler og kalver etter — der kommer en annen flokk — og der borte kommer enda en flokk i susende fart over vidda. Den er skremt og jager av sted med reiste hornkroner, utspilte nesebor og klaprende hover under de slanke, smidige kroppene. Men du må bruke øynene dine godt, for reinen er hvitgrå som steinen og mosen den trår på og vanskelig å skjelne ut fra terrenget. Plutselig hører du hundeglam like ved, og når du ser deg om, oppdager du kanskje en klynge med samegammer som du har gått rett forbi. Og hadde ikke hundene gitt lyd fra seg, hadde du vel aldri fått øye på leiren.
Det er gammene til Jon Hattila som ligger her oppe. Om sommeren drar han ned til sjøen med reinen sin, om vinteren ligger han i leir ved Mariasuando inne ved finskegrensa. Det er mange folk med Jon Hattila, både kvinner og menn, for Jon Hattila er rik. Han har mange tusen rein og etter hva folk sier, har han også mang en blank daler i sparebanken hos lensmannen i Rotsund ute i Skjærvøy herred. Han er en klok og opplyst mann, den fremste blant fjellsamene på disse kanter av landet, og en vakker kar til same å være. På de store høytidsdagene kommer han stundom ned til Skorpen kirkested, og høyvoksen og rak går han omkring i den blå koften og kautokeinolua, som har gullinnvirket pannebånd og pull av blått tøy og er prydet med gule og røde bånd.
Hans kone hette Margari og var datter av Simon Paiva, den rikeste samen i Finnmark. Men hun døde, og Jon giftet seg ikke om igjen. Derimot har han — som sagt — med seg et stort følge av tjenestefolk, gifte og ugifte, og gammene hans er derfor både store og folksomme.
Men når hele leiren er ute og jager etter reinhjorden for å samle den sammen og drive den ned til innhegningen ved gammen, da er det oftest bare to småkarer igjen hjemme i leiren hos Jon Hattila. Og det er sønnene Laras og Hanas, hans eneste barn. De er tvillingbrødre og så like at selv de som er om dem til daglig, ofte tar feil av dem.
Nå skulle en tro at disse guttene måtte ha det riktig stusslig når de satt alene igjen nede i leiren og ikke hadde annet omkring seg enn øde vidder så langt de svarte øynene deres kunne nå. Ja, en skulle tro de satt der og kjedet seg og spekulerte på hva i all verden de skulle finne på å ta seg til.
Men sånn var det nå ikke.
Det fantes knapt en gutt i hele Norge som hadde det morsommere enn de to hadde det. De fisket i fjellvann som rike engelskmenn gjerne ville betalt tusenvis av kroner for å få fiske i. Og var de lei av fiskestanga, ble fjellvannet til et helt verdenshav hvor neverbåtene deres kunne legge ut på langfart. I bjørkekrattet kaklet rypa både dag og natt, og der satte de snarer og fanget så mange de kunne bære. Men fjellet her oppe mellom Alta og Kvænangen hadde enda mer å by på.
For mange år siden ble det drevet et stort kobberverk i Kåfjord og et mindre i Kvænangen. Nå er begge kobberverkene nedlagt, men gruvene ligger der enda som svarte gap i jorda og med dype, isfylte ganger inn gjennom fjellet. Og utenfor gruvegangene ligger veldige dynger med kis og stein i mange farger og med mange slags rare krystaller. Og her lå Laras og Hanas hele dagen og rotet og gravde og samlet på underlige steiner. Av de store steinene bygde de seg festninger og førte krig, og de mindre steinene var kanonkuler — store slag og beleiringer som de hadde hørt faren fortelle om. Men det var nå ikke bare med mennesker de kjempet her oppe ved gruvene.
De hadde en gammel pike som hette Säimke, og hun kunne de morsomste eventyr i verden, samenes gamle eventyr. Ja, i dag er det eventyr, men i gamle dager var det sannhet og gudstro for samefolket — og det var nok ikke riktig fritt for at Säimke trodde på dem ennå hun. Hun fortalte om gandfinnen som kan mane sommervær på en vinterdag og storm og snøvær på blanke sommernatta — om Stalloene som ligger i berg og hauger og bringer ulykker over rein og folk som kommer for nær, og om elvetroll som ligger og lokker og ler så folk blir svimle og ikke skjønner sviket før elvesluket har dem — — —
Og de drabeligste slagene utkjempet Laras og Hanas med Stallo. De styggeste og sterkeste Stalloene var de som holdt til nede i de dypeste gruvene. Og guttene veltet veldige steiner utover gruvekanten og sto og hørte etter hvordan steinen tumlet og falt ned gjennom den trange gruvesjakta. Og når den langt om lenge nådde bunnen, kom det sånne underlige sukk og stønn der nede fra dypet. Det var en Stallo som fikk dødsstøtet, og Laras og Hanas sto bleke og stille oppe ved gruvekanten og hørte etter — og kastet så med angstfylt gru nye steiner ned i dypet.
En gang drev de på med å samle stein og fylle igjen en liten gruveåpning. På den måten mente de at de skulle klare å stenge Stallo inne for godt. Da opplevde de noe de sent skulle glemme.
Mens de sto der og bygde på røysa og hvisket sammen for at ikke Stalloen inne i fjellet skulle høre dem, lød det plutselig et dystert brum, brum! inne i hulen. Guttene ble stive og iskalde, og kaldsvetten perlet av dem mens de sto og lyttet — —
— Brum — brum! lød det igjen og like over steinkammen dukket Stalloen fram, et loddent hode med ildgnistrende øyne.
De tok til bens og løp som to reinkalver over ur og stein rett hjem til gammene. Her satt far og alle de andre, og guttene fortalte om Stalloen i gamlegruva, så Säimke hylte av redsel! Men Jon Hattila hentet rifla og gikk alene oppetter fjellet. Han ble borte en times tid, og da han kom hjem igjen, slepte han en diger bjørneskrott etter seg i lassoen. Det var den Stalloen.
Lasso ja! Den kunne Laras og Hanas bruke som andre gutter bruker sprettert. Lassoen er en lang line med renneløkke; samen går med den kveilet opp rundt brystet og skulderen og bruker den når han skal melke reinen eller spenne den for kjøretøyet. Reinen er nemlig sky og skremt, og selv for samen som kjenner den, er det umulig å komme tett inn på den og gripe den med bare hendene. Derfor kaster han renneløkka om hornene på reinen og haler dyret inn. Det er en stor kunst å kaste løkka sikkert og lett, ofte langt over hornene på den reinen en skal ha fatt i. I denne kunsten øvde Laras og Hanas seg opp og var rene mestere. Ofte lekte de — at en av dem var reinsbukk, en riktig vill og sta reinsbukk, mens den andre var samen som skulle fange den — og så fór de bortover vidda mens lassoen suste gjennom lufta, med mer eller mindre godt resultat. Men morsomt var det når far lot dem leke med riktige rein, og da naturligvis med dyr som ikke var ilskne eller altfor ville.
Nå hendte det en dag Laras og Hanas satt alene ved gammene at en av de største og gildeste reinsbukkene med ett kom luntende mot dem, alene fra fjellet. De la over litt og ble enige om at de skulle prøve å fange bukken. De nærmet seg forsiktig med hver sin lassoline parat — bukken sto med oppreist hode og prustet mot dem. I det samme den senket hornene og skulle snu rundt, kastet begge guttene på en gang, og lassoen til Hanas traff, viklet seg omkring hornene og snørte seg sammen. Så halte de begge to det de var gode for — dyret strittet imot, men til slutt ga den seg, og der sto de med den svære bukken mellom seg. Nå var den så fredelig og snill at det ikke var måte på det, sto der så medgjørlig og lot seg klappe! Og så foreslo Laras at de skulle prøve å ri på den. Javel! Laras skulle prøve først, og imens skulle Hanas holde i lassoen så den holdt seg rolig.
Laras kravlet opp på ryggen på reinen og borte fingrene ned i den bløte pelsen. Da gjorde bukken et veldig sett, et jump opp i været, Hanas mistet lassoen, og av sted bar det i susende fart over vidda med lassoen hengende etter.
Hvis du noengang har sett en reinsbukk sette på sprang, helst når den er skremt, sett den fare som et stormvær over vidda, så skjønner du at Laras hadde mer enn nok med å klore seg fast i skinnet, og at Hanas alt i neste sekund hadde mistet både bukken og broren av syne. På noen øyeblikk var de forsvunnet langt innover fjellet. Så ga Hanas seg til å skrike, og så løp han etter til han falt og lå der sanseløs av skrekk og gråt.
Da far og de andre kom hjem, trette og slitne som de var og fikk høre hva Hanas hadde å fortelle, slapp de straks hundene løs og sprang selv av sted innover fjellet etter storbukken. Jon Hattila hadde Hanas på ryggen — han måtte være med for å vise dem veien reinen hadde tatt — og med den børen sprang han i ni timer uten å stanse, mens hundene fór fram og tilbake mellom bergknattene og gjødde og gneldret. Men fjellet lå øde og stilt, og hundene gneldret forgjeves — ingen reinsbukk jagde de opp, og det var ikke liv å se.
Det var blitt solklar sommernatt før de kunne stanse jakten. Oppe på en høy stein lå den svære reinsbukken overende og glodde med store, skremte øyne på dem da de nærmet seg. Noen Laras så de ikke før de var helt framme ved steinen. Der lå han og sov med reinsbukken til hodepute. Reinen var så trett og skremt at den måtte de la ligge igjen. Men Laras ble plasert oppe på ryggen til Mattis, den sterkeste gutten i følget, og der sov han videre til de var vel hjemme ved gammene.
Dette hendte samme sommeren de to brødrene for første gang var i Kjækan nede ved Kvænangsfjorden — på skolen. Det var ikke så greitt for to sånne villrein å komme i huset til skolemesteren i tre uker — sitte der i skolestua, lenket til hver sin pult, ganske stille og rolig timen ut! Tårene rant i strie strømmer rett som det var, og da de var hjemme første søndagen — veien var ikke lenger enn at de gikk hjem hver lørdagskveld — så nektet Laras plent å gå dit ned igjen. Hanas tok det roligere, og da far og Säimke hadde snakket vel og lenge med dem, gikk de gråtende av sted, hånd i hånd — og med Säimkes beste nistemat i skreppa.
Det var nå ikke bare det at de måtte sitte så stille der nede på skolen. De måtte også stri med å lære seg norsk, og det hadde de lært svært lite av oppe på fjellet. Også her var Hanas den som klarte seg best. Og han satte mot i Laras og fikk stagget ham når han slo seg rent vill. Jon Hattila hadde lært dem litt av den norsken han kunne, og han hadde formant dem til å gjøre seg umak. Da de tre ukene var forbi, var det blitt sent på året. Jon Hattila brøt opp med alt sitt folk og fe og dro som de andre fjellsamene innover til vinterleiren i Mariasuando. Det er en reise på mange uker, enda veien ikke er så mange dagsreiser lang. Men reinen er besværlig flyttegods, og ofte slår samene leir en hel uke av gangen på steder der det er godt med mose.
Endelig var de fremme, og vinteren kom med snø der langt inne i landet. Dagene ble korte, og snart var det bare netter. I hele tre måneder nådde ikke sola opp over de lave fjellryggene i øst. Tiden falt lang for Laras og Hanas, og for å korte dagene begynte de å lese på bokstavene og skrive dem opp ute i snøfonnene med pinner. Da Jon Hattila så hva de stelte med derute de få timene det var lyst, skaffet han dem tavle og griffel hele den lange veien fra handelsmannen i Kautokeino.
Ute i februar lysnet det igjen, og snart glemte de både tavle og griffel, bokstaver og stavelser på norsk og på samisk. Det var ikke annet enn ski- og pulke-kjøring på skaren som sto i hodet på dem. Laras og Hanas fikk seg hver sin kjørerein og hver sin pulk, og så bar det løs. De veltet rundt og de skrapte seg opp, de fikk spark av reinhovene og de kjørte utfor halsbrekkende stup. Det sto om livet mer enn en gang, men til slutt ble de også svære karer til å kjøre. Ja, Jon Hattila mente at de snart kunne være vappuser for hele raiden! Det var nå rent for mye for dem ennå, for en raide er en hel rekke med kjørerein med hver sin pulk eller reinslede, bundet sammen i en lang linje, den ene etter den andre. Og vappus er den samen som styrer den første reinen som alle de andre løper etter. Det er han som har ansvaret for hele raiden, han skal passe farten og holde raiden unna stup og styrtninger.
I Mariasuando bodde det mange samefamilier sammen, og der fikk samebarna noen ukers skolegang. På ski var ikke veien lang bort til skolestua, og der traff de alle kameratene sine. Så både Laras og Hanas syntes det var mye lettere og morsommere å gå på skole her enn nede i Kjækan. Ellers var Hanas den som hadde lettest for å lære. Laras var snarere til å kaste boka, og han overtalte Hanas til å gjøre det samme. Så spente de på seg skiene og dro på langturer med de andre sameguttene og lette etter rypesnarene sine og av og til etter ulvespor også. Det var spennende, men litt nifst. Sånn streifet de omkring til langt på kvelden, helt til de ble lyst hjem av flammende nordlys. Da sto himmelen som i en ildmørje av rødt og grønt, og guttene ble redde og svært stille og skyndte seg hjemover så snøen skrek og sang under skiene.
Det hendte ofte at de så ulv der oppe. Hvis de da var riktig mange gutter i følge og ulven var alene, så satte de etter den på ski. Skaren bar dem, men ulven slo igjennom og klarte ikke å slippe unna. Og så styrtet hele gutteflokken seg over dyret og slo og stakk den med skistavene. Den freste mot dem, men orket ikke å slepe seg videre, og til slutt sank den om i snøen.
— — —
Årene gikk, og Laras og Hanas vokste til og ble store og sterke gutter, begge to. Ennå var de så like at folk tok feil av dem, og ennå hang de sammen fra morgen til kveld. De var så gode venner at de ikke visste hvordan det var å være uvenner. Dagene gikk ikke lenger bare med lek og moro, nå måtte de ta sin del av arbeidet i leiren. Nå brukte de lassoen og skiene for alvor, og ulven jagde de med hver sin gode rifle fra Tromsø.
På skolen gikk det som det begynte. Laras likte ikke å lese, og han hanglet seg gjennom klassene, mens Hanas ble flink og leste norske bøker hjemme når han fikk låne noen av skolelæreren.
Og på skolen ble Laras og Hanas uvenner for første gang.
En ettermiddag etter skoletimen på Kjækan røk det opp til en stor trette mellom sameguttene og bumannssønnene — de norske fastboende guttene. En av de norske guttene skjelte ut Laras for finntosk og mye annet stygt og rakket ned på hele samefolket. Det var noe elendig pakk som en burde jage ut av landet, sa han. Laras ble så eitrende sinna som bare han kunne bli det, og han fikk nesten gjort kål på den norske gutten før kameratene fikk skilt dem fra hverandre. Noen klaget til skolelæreren, og i neste time sa han til dem — som sant var — at de var akkurat like gode, sameguttene og bumannssønnene, og at det var viktigere at de lærte leksene sine enn at de drev på og sloss på den måten.
Guttene hadde sittet på fjellet ute ved sjøen og trettet om hvem som var den gjeveste, samen eller nordmannen. Hanas hadde ført ordet for samen, og han mente at bumannen hadde rant landet fra samen. For samen hadde eid det i hundrer av år før det hadde vært noen bumann å se der oppe. Men Hanas var godmodig og snill, og det ble ikke noe slagsmål av det han sa. Men om kvelden, da Laras og Hanas dro hjemover til Jon Hattilas gammer, trettet de seg både varme og sinte. Laras mente det var en skam for sameguttene at de måtte lære seg norsk og få all opplæring på det språket. Hanas svarte at sånn måtte det være og at det viktigste av alt var at samen lærte seg norsk, så han kunne klare seg mot bumannen. Det var vel ingen skam det, mente Hanas, bare de ikke glemte at de var samer.
Men Laras var sint, og i sinne sa han til Hanas at han var en feiging som ikke holdt med sitt eget folk. Dette satte vondt blod mellom brødrene. Hanas glemte det ikke og ventet at Laras skulle be om forlatelse. Men Laras var hard og sta og gjorde det ikke. Så begynte de å gå hver sin vei.
Dette hendte samme året de ble konfirmert. Utpå høsten, før de dro innover til Mariasuando, skulle det holdes konfirmasjon på Skorpen.
Hanas holdt seg meget for seg selv i denne tiden og var svært stille. Laras likte seg ikke, han trodde mest at Hanas gikk og var lei over de stygge ordene han hadde sagt til ham. Han hadde jo ikke ment det så farlig, han hadde bare tatt litt for kraftig i fordi han var så sint. Hanas gikk ofte lange, ensomme turer innover i fjellet, og det hendte at Laras usett fulgte etter ham. Han ville så gjerne snakke med broren, men det ble aldri til det.
Så kom den dagen da Jon Hattila skulle til Skorpen med guttene. De gikk over fjellet og tok båtskyss fra Kjækan og ut. Det var natt til søndag, og de seilte utover for fin fralandsvind. Brødrene vekslet ikke mange ordene sammen, men Jon Hattila var i godt humør og snakket mye med guttene om det som nå foresto. —
Presten møtte dem ved handelsstedet på Skorpen og hilste på Jon Hattila som han kjente. Guttene kjente han også godt, for siste sommer hadde de vært med på konfirmantundervisningen. Især hilste han hyggelig på Hanas. Han hadde ofte snakket med ham, og han hadde også lånt ham bøker.
Utpå ettermiddagen var konfirmasjonen ferdig. Da alt folket var kommet ut av kirken og presten hadde spist, kom det bud til Jon Hattila at presten gjerne ville snakke med ham.
Jon kom. Presten fortalte ham da at sønnen hans, Hanas, lå langt foran de andre guttene i de boklige fagene og at han hadde snakket mye med presten om at han ville bli lærer. Om nå Jon lot sønnen få gå inn på seminariet i Tromsø?
Jon ble betenkt da han hørte dette. Men da han hadde snakket lenge med presten, sendte han bud etter Hanas og spurte ham i prestens nærvær om han for alvor mente han ville bli lærer. Dette svarte Hanas ja på, og så ble det bestemt.
Imidlertid gikk Laras utenfor og ventet. Han var overbevist om at Hanas nå var inne hos presten og fortalte ham om uvennskapet mellom brødrene. Og han bestemte seg for at nå ville han helt sikkert snakke med Hanas og be ham om tilgivelse.
Endelig kom Hanas og faren ut, og Laras gikk bort til dem.
— Nå, Laras, nå skal broren din på seminariet og bli lærer, sa Jon Hattila. — Du får si adjø til ham i kveld, for vi drar til fjells uten Hanas.
— Hvis det er sant, så er ikke han bror min! svarte Laras og så på Hanas.
— Du må ikke snakke sånn, Laras, sa Hanas, — visst er det sant — — —
— Tvi og tvi for en bror! svarte Laras, — reis du og gjør deg til trell for bumannen og hjelp ham med å undertrykke far og folket hans. Men bror min blir du ikke fra denne dag.
Dermed gikk Laras, og Hanas så ikke mer til ham før dampskipet kom. Han gikk ombord og reiste sørover til Tromsø.
— — —
Det gikk en langbent ung same med blå kofte og kautokeinolue omkring i gatene i Tromsø. I førstningen lo folk litt av ham når han ruslet omkring alene med bøker under armen. For en samegutt som leste bøker, det hadde nå aldri noen sett. Riktig latterlig var det. Men senere begynte folk i byen å se litt nærmere på denne karen som alltid gikk omkring i en velflidd samedrakt. Det gikk rykter om at han var et lys på seminariet, og at han i det hele var mye til kar. Vakker var han også, med de svarte øynene og langt, svart hår under lua. Rektoren og lærerne på seminariet kunne fortelle at han leste som ingen andre og at han hadde satt seg et mål som han gikk inn for med seig vilje: Han ville bli lærer for sitt eget folk, samefolket, og han ville undervise dem både i kristendom og i alt annet på deres eget språk. Ja, det ble til og med sagt at han arbeidet på en oversettelse av evangeliet til samisk.
Dette var Hanas Jonsen Hattila fra Mariasuando.
Hanas var blitt mager og lang, og selv om han fikk mange venner, så gikk han likevel mye for seg selv. Hjemmefra fikk han bud og hilsen en sjelden gang når det bød seg en anledning til det. Men han visste iallfall så mye som at alt gikk som før og at Laras aldri ville snakke om ham. Han nevnte aldri navnet hans, og når han ble spurt, svarte han at han ikke hadde noen bror. Hanas sørget over dette, men han visste hva han ville. Og en dag skulle han vise Laras at han var same både i sinn og skinn, og at det var nettopp derfor han hadde valt lærergjerningen. Og han gledet seg over at lærerne og kameratene hadde bare godt å si om ham, for på den måten fikk de også større respekt for samefolket. Og mange ganger talte han samenes sak mellom kameratene på seminariet. Det var det eneste han snakket seg varm på.
Sånn gikk årene for Hanas, de tre årene på seminariet, og han tok sin eksamen med utmerkelse.
En sommerdag satt han i båten på Kvænangfjorden og rodde innover til Kjækan. Ingen av dem han møtte kjente ham igjen fra guttedagene, og han dro oppover fjellet med skreppa på ryggen.
Han kjente hver stein og busk i fjellet, og han hilste på de gamle gruvene som lå som de hadde ligget dengang han og Laras hadde kjempet mot Stalloene. Og som han sto borte ved en av gruvene, tok han en tung stein og kastet ned i sjakta. Og han hørte det sukke og stønne nede i dypet.
Da tenkte han på Laras. Og han tenkte at han ville ta ham med seg bort til gruvene og kaste stein ned i sjakta som i gamle dager. Og han ville si til Laras at liksom han som smågutt hadde kjempet mot samenes fiender, de onde Stalloene, så hadde det senere vært hans mål engang for alvor å kjempe mot den virkelige Stalloen, den virkelige samefienden — den svarte uvitenheten som gjorde at samen sto tilbake for bumannen. Og han ville si til ham at liksom de bar og slepte på riktig digre og svære steiner når det var en riktig stor og stygg Stallo som skulle drepes, så hadde han nå i disse tre årene båret fram sin tyngste og største stein. I tre år hadde han arbeidet og bodd borte fra alt som han var glad i her i livet og i tre år hadde han levd i fiendskap med den han var mest glad i av alle — Laras.
Så gikk han videre. Da han kom til den gamle plassen, sto gammene der som før, og foran ham lå vidda øde og tom med stein og reinmose så langt han kunne se. Det var så stille der oppe at han ble rent redd: Faren var vel ikke flyttet?
Han gikk inn i den store gammen. Der lå det en unggutt og sov, og han så med en gang at det var Laras, enda det var halvmørkt og stengt der inne. Han vekket ham:
— Laras, Laras, du må våkne!
Men han skjønte snart at Laras var syk og hadde feber. Det var derfor han lå alene igjen i leiren mens de andre var ute i fjellet etter reinen. Han merket at Laras var uklar av feberen.
— Hvem er du? spurte Laras.
— En som skal hilse deg fra bror din.
— Bror min ja! Hanas! Han er langt borte. Skal du hilse meg fra Hanas?
— Ja. Han ba meg så varmt å hilse.
— Hanas! Hanas! ropte Laras og jamret seg. — Jeg var så sint på ham engang at jeg brukte stygge ord mot ham. Jeg ba ham ikke om forlatelse for det. Så gikk han fra meg. Nå dør jeg, og jeg får aldri sagt det til ham.
— Hva er det du vil si til Hanas? Jeg kan sende bud til ham.
— At det var riktig av ham at han reiste fra gammene når hans egen bror var stygg mot ham. Hanas! Hanas! Jeg har ikke hatt en glad dag siden du reiste fra meg. Og du kommer aldri igjen!
— Kan du huske, Laras, dengang reinsbukken sprang ut med deg på ryggen? — Da Hanas sto igjen og hadde sloppet lassoen, og reinsbukken sprang av sted med Laras på ryggen, da ba Hanas til Gud at han måtte få igjen Laras. Og han lovte at han aldri mer ville skilles fra ham. —
— Hanas! Du gikk jo fra meg!
— Men Hanas kom tilbake til Laras, og nå skal de aldri skilles mer.
Det var ganske stille inne i gammen. I halvmørket så Hanas at broren reiste seg opp og stirret på ham. Så gråt Laras og ropte liksom i angst:
— Lukk opp døra så jeg kan se!
Hanas reiste seg og gjorde som han ba om.
— — —
Da Jon Hattila om kvelden kom ned fra fjellet med reinhjorden, fant han de to sønnene sine inne i gammen. Og slik så han Laras og Hanas sammen til sin dødsdag, i lek og arbeid, i sorg og glede. Og etter Jon Hattilas død er Laras den fremste blant fjellsamene, aktet av dem alle som faren var det. Og Hanas er lærer blant samene og kjent av alle mellom Tromsø og Finnmark. Han sprer lys og velsignelse blant sitt folk og er elsket som en trofast frende og felle, trofast i den tunge striden for livet i et værhardt land, blant fremmede bumenn.