Sorte Ørn/8
Det var tidlig på våren. Snøen lå ennå oppe i fjellet og nede i dalsøkkene der sola ikke slapp til. Samefamiliene, som hvert år holdt til i gammeleiren ovenfor prestegården i Stortinndalen, kom med flere tusen rein og et kobbel med gneldrende bikkjer og slo seg ned ved de to småvannene oppe i bjørkeskogen. Og der ble de hele sommeren igjennom, helt til løvet tok til å gulne på bjørka.
I prestegården var det to barn; Morten gikk på skole i byen og var bare hjemme i feriene, men vesle Hanne var hjemme året rundt og fikk undervisning av mor. Det var mye moro på prestegården om sommeren, ikke minst nede i fjæra med alle de rare steinene og skjellene og alle slags dyr ute fra havet. Men ingenting kunne komme opp mot sameleiren. Dit gikk prestegårdsbarna så ofte de bare fikk lov og det ellers var vær til det.
Oppe hos samene var alt rart og merkelig. De fleste av dem kunne norsk, men seg imellom snakket de, klingende og rapt, et underlig, uforståelig språk. Når alle sammen skravlet i munnen på hverandre, låt det som et helt oppskremt fuglefjell! De var snille mot prestegårdsbarna, ga dem reinmjølk og luer og brokete bånd, skaller til å ha på bena og mye annet rart.
Prestegårdsbarna var bestevenner med barna der oppe: Ymas, Mattis, Jo, Marja, Lyma og Seimke. De lekte med dem og lærte dem lekene sine, sisten og gjemsel og enkemann søker make. Og av samebarna lærte Morten og Hanne mye rart som de kunne — tvinne senetråd, fange reinkalver med lasso og leke raidefart med pulk over snøslettene med vappus i spissen. Hei, som det gikk!
Den de var mest glad i av samebarna, var Ruona. Hun var også den de først var blitt kjent med. Ruona var på Hannes alder; liten, sorthåret og med et par gnistrende svarte øyeglugger i et solbrunt fjes. Hun var sprettende livlig og alltid opplagt på moro, men hun kunne bli så sint av og til, så lynende sint, at hun skar tenner og fløy rett i synet på hvem det skulle være — klorte og bet så Hanne kunne bli rent redd for henne! Men det gikk fort over, og en kjærligere sjel enn vesle Ruona skulle en lete lenge etter. Fort vekk ga hun til Morten og Hanne det beste hun eide, ja engang ga hun til og med bort den fineste gullstukne lua si!
Moren til Ruona hette Anika. Mannen hennes var druknet under fiske på Tanaelva for mange år siden. Hun holdt seg mye for seg selv, men det var lett å skjønne at hun hadde mye å si og at de andre samene hadde stor respekt for henne.
Det hendte at prestegårdsbarna ble vitne til ville slagsmål blant samene, når de ble uenige om reinen for eksempel. Da kjeglet de seg sintere og sintere, og til slutt røk de i tottene på hverandre i store flokker. Engang sloss de enda med blanke kniver, så Morten og Hanne la på sprang og føk rett hjem i prestegården, hvite av redsel.
Men nesten alltid avgjorde Anika trettene, og hennes dom bøyde de seg for.
— Ja, det var mye rart i sameleiren og stor sorg når de dro sin vei om høsten innover fjellet til Finnland, hvor det var godt vinterbeite for reinen.
Presten selv var også gode venner med samene. Om søndagsettermiddagene var han ofte oppe i gammeleiren og holdt gudstjeneste for dem på deres eget språk, som han hadde lært seg. Mange ganger kom også samene ned til kirken like ved prestegården og hørte høymessen. Og ikke sjelden var noen av dem inne hos far på kontoret for å snakke om alvorlige ting.
Men Anika, Ruonas mor, holdt seg alltid unna ved sånne anledninger. Aldri var hun i kirken, og når presten kom opp i gammeleiren, tok hun Rtiona med seg og dro til fjells. Morten og Hanne spurte ut faren om dette, og han fortalte dem at Anika tilhørte en egen sekt som ikke var enig i prestens forkynnelse av Guds ord. Ellers var presten meget glad i Anika, for hun var et klokt og godt menneske.
— Nå hendte det en sommer at Anika ble syk og ble lagt inn hos doktoren som bodde en mils vei utenfor prestegården. Ruona fulgte med henne. Anika var ikke blitt frisk da de andre samene skulle av sted utpå høsten, og i store skarer dro de ut til doktorhuset og sa adjø til henne. Og da Anika en natt ute i oktober sovnet inn og døde, fantes det ikke en fjellsame igjen i hele soknet.
Presten begravde Anika på kirkegården og tok Ruona med seg hjem til prestegården. Hun skulle få bo hos dem til samene kom tilbake utpå vårparten; en kunne jo ikke få sendt henne etter over fjellet, ikke var det vei og mye snø var det.
Ruona ble lagt i Mortens seng oppe på kvistværelset, og dit flyttet Hanne også. De første dagene og nettene pep og klynket Ruona som en morløs spurvunge, og hun gikk omkring, redd og skvetten, med de svarte øynene fulle av tårer.
Men litt etter litt kviknet hun til av all den hyggen de omga henne med på prestegården. Presten og fruen visste ikke hva godt de skulle gjøre henne, og Hanne gjorde ikke annet enn å kysse og klappe og trøste henne dagen lang. Etter en ukes tid tittet smilet fram i det vesle fjeset hennes, og snart var hun like glad og livlig som før.
Hun og Hanne var perlevenner og hang sammen fra morgen til aften. Ruona fikk være med på undervisningen hun også, og det viste seg nå at Anika hadde lært henne både å skrive og lese. I katekismus og bibelhistorie var hun minst likså flink som Hanne, og som tiden gikk, tok Ruona rent luven fra henne, gløgg og kjapp som hun var. Når så mor skjente på Hanne og roste Ruona, hendte det at Hanne ble litt fornærmet og var ekkel mot Ruona etterpå. Men da ba Ruona så pent om forlatelse at all misunnelsen var som strøket bort, og så var de like gode venner igjen. De lekte og lo hele dagen. Snøen kom tidlig det året, i november alt, og da akte de på kjelke eller gikk på ski, mens måne og stjerner og nordlys strålte over dem og ga fullgod erstatning for sola som nå var borte hele dagen.
Men morsomst hadde de det om kvelden når de hadde lagt seg. Da lå de og snakket sammen helt til de sovnet. Den som snakket mest var Ruona, for hun lå og fortalte eventyr, sånne eventyr som hun hadde hørt av moren sin og av andre samer. De var rarere og morsommere enn alle andre eventyr, syntes Hanne, som satt på huk i senga og lyttet.
Mens månen skinte inn gjennom vinduet og like bort på Ruona, satt hun og fortalte om de onde Stalloene, som kom i mørket oppe på fjellet og stelte til ulykker for samene. Og hun fortalte om havfrua som ved midnatt listet seg opp av sjøen og badet seg i den gullklare, nattlige sommerlufta — for sola var oppe døgnet rundt der nordpå. Men borte i bjørkeholtet lå en samegutt og hvilte seg, og da han fikk se havfrua, fanget han henne og rispet henne i hånden med knivsodden sin, så det røde blodet piplet fram. Og da var havfrua hans. Men hun fikk aldri siden fred for sin lengsel etter havet — ikke før hun fikk et deilig barn med blå øyne. Da syntes hun det var som om hun hadde fått havet til seg igjen, for øynene på barnet var så blå som fjorden en sommernatt.
Og Ruona fortalte mange andre sånne eventyr, hun fortalte om Jetanas og Goveitr og mye annen styggedom fra den gamle sametroen.
Når Hanne spurte om det var sant det hun fortalte, svarte Ruona bare: Mor har jo sagt det! Og engang Hanne likevel ikke var riktig sikker på om det var sant, ble Ruona så sint at Hanne ble rent redd for henne. Hun hoppet ut av senga og sto midt ute på golvet i nattlinnetet sitt og spurte om Hanne kanskje trodde at moren hennes løy? Og hele natten lå hun og kastet seg fram og tilbake i senga og gråt.
Siden torde Hanne aldri spørre om det var sant, det hun fortalte.
Det hendte av og til ellers også at Ruona kunne bli bråsint og rent ustyrlig, særlig når Hanne ertet henne med samedrakten hennes. Hun gikk med den hjemme på prestegården, for prestefolket syntes ikke det var noen mening i å sy noe nytt til henne så lenge sameklærne var hele og gode. Men de klærne var Ruonas store sorg.
Men de var nå aldri uvenner så lange stunden, og det var bare når Hanne fikk skjenn av mor fordi hun var doven at hun engang imellom ertet Ruona.
Tiden gikk, og julen sto for døren.
Det kom pakker og kasser med fjordbåten, og Hanne skjønte godt at det var presanger. Enda mor slett ikke ville ut med det, men bare sa hun trodde det var mel og sukker og sånt fra kjøpmannen. Men det kom nå to kasser helt nede fra Kristiania da, og de måtte være fra onkel Hans og bestemor...For de sendte presanger hver eneste jul, og presangene deres var alltid de morsomste — fra store butikker helt nede i hovedstaden.
Sånn som de gledet seg til julekvelden! Og Morten skulle komme hjem fra skolen og være hjemme en hel måned. Og Ruona hadde aldri sett et juletre; hun gikk spent og forventningsfull omkring og hørte på hva Hanne fortalte om julekveldene på prestegården. På fjellet hadde de nok slett ikke hatt det noe morsomt den kvelden.
Ja, Hanne gledet seg nesten mest til å se hvor glad og overrasket Ruona skulle bli, og i dypeste hemmelighet sydde hun nye klær til den dukken hun skulle gi til Ruona.
Men tre dager før julaften, den siste dagen mor holdt skole med dem, skjente mor kraftig på Hanne som ikke kunne katekismusen sin den dagen heller:
— Sannelig om du fortjener noen julaften, så doven som du er, sa mor.
Men Ruona fikk ekstra ros, fordi det var siste skoledagen før ferien.
Om ettermiddagen dro de ut på ski sammen, Hanne og Ruona. Hanne var gretten og sa ikke et ord, samme hva Ruona prøvde seg fram med. Til slutt stanset Ruona:
— Hva er det du er så lei for, Hanne? Du er da vel ikke lei over det med katekismusen ennå? Moren din er jo ikke noe sint mer nå.
— Ne-i. Jeg er bare så bedrøvet.
— Hva er det du er så bedrøvet for? Kan du ikke si det til meg, så kanskje jeg kan hjelpe deg. Tenk på at det er julaften i overmorgen — og i morgen kommer Morten!
— Det er for din skyld jeg er så bedrøvet, sa Hanne.
— For min skyld?
— Ja, for du får liksom ikke noen ordentlig julaften du, Ruona!
— Hvorfor det da?
— Nei, fordi det er jo julaften fordi Jesus ble født.
— Tror du ikke jeg vet det da ...
— Jo — men du er ikke riktig kristen du. For det var ikke moren din, og da kan vel ikke du være det heller. Og julen er ikke for hedninger den.
— Hed ...?
— Ja, for du og moren din er hedninger dere så. Og derfor så er ikke julen for dere.
— Hvem har sagt at mor var — var...?
— Det har far sagt så —
Ruona kastet seg ned i snøen og stortutet. Hanne satte utfor bakken og lot henne ligge igjen der alene.
Da de gikk og la seg om kvelden, sa Ruona ikke et ord, hun bare krøp under dyna. Men litt etter stakk hun hodet fram og sa:
— Du lyver!
Hanne fór forskrekket opp.
— Lyver jeg?
— Mor var ikke hedning!
— Jaså, sa Hanne, — så du tror kanskje at faren min ikke vet det du, far som er prest og allting! Gikk moren din i kirke noen gang kanskje? Hørte hun på andaktene til far kanskje? Så du noen gang at hun ba bordbønn?
— Nei —, hvisket Ruona ettertenksomt.
— Nei, der kan du se, moren din trodde bare på avguder hun, på Goveitr og Jetanas og sånt noe. Hadde dere julaften noen gang kanskje?
— Ne-i, måtte Ruona tilstå igjen.
— Ja der kan du se. Hun var hedning, var hun. Og hedninger holder ikke julaften de.
Dermed snudde Hanne ryggen til henne og lot Ruona ligge der og spekulere for seg selv.
Og det gjorde hun. Hun lå og tenkte og tenkte til hun tenkte seg i søvn.
Neste dag kom Morten, og det var stor jubel på prestegården. Ruona hilste på ham hun også, men hun gikk omkring hele dagen så underlig taus og stillferdig.
Og dagen etter var endelig julaften der! Om formiddagen sto Ruona og Hanne inne hos Morten som pakket ut alle sakene sine av kofferten og la dem ned i kommoden. Han skulle jo være hjemme en hel måned. Det var mye rart å se på i kofferten til Morten, og de to småpikene fulgte alt med dyp interesse.
Da sa plutselig Ruona:
— Du Morten! Er det sant at hedningene ikke feirer julaften?
— Ja naturligvis. De bryr seg ikke noe om julaften de! De har nok noen fester for avgudene sine av og til — men noen julaften har de ikke.
Litt etter spurte Ruona igjen:
— Du Morten! Er det sant at faren din har sagt at mor var hedning?
Hanne puffet til Morten og blunket til ham uten at Ruona så det. Og Morten var straks med på notene —
— Ja visst! Vet du ikke at moren din var hedning, du da? Så du hun feiret julaften noen gang da?
— Ne-i, sa Ruona stille. Og en liten stund etterpå gikk hun sin vei.
Ved middagen var Ruona borte.
— Å, hun kommer vel, mente presten, og så spiste de.
Men Ruona kom ikke. De begynte å bli urolige for henne. Piken og gårdsgutten hadde vært ute og lett etter henne, men de kom hjem uten å ha sett henne.
Det var som det var natt ute alt, men det var stjerneklart med blekt, blankt lys over snøen. Presten tok på seg og gikk ut for å lete etter henne. Han hadde kommet til å tenke på hvor han kanskje kunne finne henne.
Kirken lå oppe på haugen. Høy og slank raget den opp mot den dypblå stjernehimmelen. Nedenfor lå kirkegården med gravkorsene og navnebrettene halvveis begravd i den fine nysnøen. Det var så stille her ute. Borte i synsranden reiste fjellene seg, og fjorden vasket svakt nede i fjæra og la etter seg en våt, svart stripe mot snøen.
Presten gikk bortover mot kirkegården; hurtig fulgte han to skispor som gikk dit opp. Han hadde nok tenkt seg at Ruona hadde tatt den veien.
Øverst oppe på den øde og stille kirkegårdsvollen stanset presten og så seg om. Men han så ikke annet enn de nedsnødde gravhaugene med korsene over og hørte bare den rustne lyden av værhanen som vridde seg for vinddraget oppe i kirkespiret.
Da ble presten redd der han sto, og han speidet ut mot den svartblå fjorden: Hun hadde vel aldri forvillet seg dit ned? Men stjernene blinket så mildt og fortrøstningsfullt som de ville si at i kveld skjer det ikke noe vondt. For det er jo julaften.
Og i det samme syntes presten han hørte noen sukke borte i snøen. Han fór sammen og gikk bortover etter lyden, til han stanset der hvor han husket at han hadde begravd Anika, moren til Ruona. Her så han at snøen var rotet opp, og da han undersøkte det nøyere, fant han et dypt hull på den andre siden av gravhaugen, så dypt at den bare marka svartnet mot ham der nede. Og nede i det hullet satt en liten pike og gråt. Og den lille piken var Ruona.
— Kjære barnet mitt, du må ikke sitte her! Kom nå hjem, nå skal vi snart tenne juletreet...
— Jeg vil ikke!
— Hva er det du sier? Kom nå, barn!
— Når ikke mor holder julekveld fordi hun var hedning, så vil ikke jeg det heller. Jeg vil være hos mor alltid, alltid, alltid. Jeg vil dø, vil jeg, så kommer jeg til mor. Jeg vil dø, dø!
Barnet gråt og snakket som i ørske, og rent forskrekket løftet presten henne opp i armene sine. Hun sparket og spente imot, men presten fikk tullet henne inn i frakken sin og bar henne hjem. Her la han henne på en sofa inne i stua, og da hun hadde grått fra seg, fortalte hun ham hva Morten og Hanne hadde sagt. Og hun sa at hun slett ikke ville være med på julekvelden når ikke moren hennes var med. Så ropte presten på Morten og Hanne, og han snakket strengt til dem og skjente på dem. Men til Ruona sa han at Anika hadde vært en av de beste kristne han hadde kjent. Og nå var hun i himmelen hos Gud og hos Jesus, som var blitt født i dag for mange hundre år siden. Og nå skulle de tenne julelysene og være glade og ha det morsomt, for så ville Jesus peke ned på jorden og si til Anika:
— Nå kan du være lykkelig, Anika. Se så morsomt den lille piken din har det og se så glad hun er!
Så ble dørene slått opp til juletreet, som sto tent med alle mors lys, og det ble jubel og glede. Om litt av gråten satt igjen i halsen på Ruona, så ble den iallfall borte da kassen fra byen ble åpnet. For da tok prestefruen fram og ga til Ruona — en flunkende ny og nydelig kjole! Og den hadde enda fløyelsbelte og fløyel på ermene!
Og i alle kassene var det presanger til Ruona — både fra bestemor og fra onkel Hans.
Det var sent på kveld før barna gikk til sengs, og da var de veldig trette og mette. Men Ruona lå nå likevel våken en stund og tenkte på mor som nå var i himmelen. Hun trodde Hanne sov. Men det gjorde ikke Hanne, for plutselig listet hun seg ut av senga og gikk bort til stolen der presangene hennes lå. Så fant hun fram halsbåndet fra onkel Hans, den peneste av alle presangene. Hun listet seg stille bort til Ruona som lå med lukkede øyne, og la perlebåndet forsiktig, veldig forsiktig om halsen på henne. Og så krøp Hanne til sengs igjen, og snart sov hun dypt og rolig.
Ruona lå en lang stund og tenkte. Så sto hun opp, gikk bort til sin stol, tok fram den store fine dukken hun hadde fått fra bestemor og listet seg bort til Hannes seng. Forsiktig løftet hun litt på teppet og la den i armen på Hanne.