Sorte Ørn/9
— Vi får aldri i verden lekser til i morgen! erklærte Simon Selmer, og dermed var det problemet brakt ut av verden. — Vi skal jo ha en bråte med nye bøker som ingen har sett før!
Det var første dagen etter sommerferien, «klokka 10 den 24. august, som det sto i brevet fra rektor, da — «guttene skulle møte opp på skolen igjen etter ferien».
Det var et lurveleven i klasseværelset de minuttene som ennå var igjen før det ringte. Nytt rom, nye pulter og nye plasser som en skulle finne seg til rette med. Simon Selmer påsto at i år skulle de sitte etter numrene til eksamen og ikke som før, alfabetisk. Men det kom nå bare av at Simon Selmer var blitt nummer en og at den øverste pulten sto like ved vinduet.
Men Anton Bech som var på B og dertil tre ganger så sterk som den blæra Simon Selmer, hadde alt satt seg borte ved vinduet. Han hadde ganske rolig lagt bena tvers over hele pulten, og nå satt han og dundret hæljernene opp og ned i lokket så det durte.
— Her er min plass og ikke din plass!
Her er min plass og ikke din plass — og så kom Simon Selmer ingen vei, enda han sto foran ham og slo ut med hånden som en annen Cicero!
Forresten var de alle sammen enige om at det nye klasseværelset var mye mindre koselig enn det de hadde i fjor. Det lå rett vegg i vegg med rektors kontor, og så hadde de satt inn to store glass-skap på den ene veggen, fulle av utstoppede fugler, og alle de ekle greiene til adjunkt Røring. Hva skulle nå de med alt dette skrotet? Og det skapet var dessuten bare til å slå ut rutene på og få ekstra bråk med! Kunne ikke han Røringen pille med seg de fillesakene sine ned på laboratoriet? Og den fine ovnen fra i fjor, den med det løse skjermbrettet som veltet med sånt øredøvende leven bare en så vidt kom bort i det — og askeskuffen til å grise utover med — alt dette var jo nå forbi med denne kjedsommelige magasinovnen som de hadde fått. Ja, om det så bare var veggtavla, så var den — — —
— Stille, gutter! Se til å komme dere på plass — etter alfabetet.
Overlærer Sømme sto plutselig midt oppe i virvaret, akkurat som før. Lorgnetten langt nede på nesen, pennen bak øret — og jamen hadde han ikke den samme gule frakken også!
Anton Bech fikk bena til seg, og Simon Selmer forsvant ned ved siden av Jens Rasmussen. Men da alle hadde skubbet og flyttet og hvisket og trettet seg ferdig og satt stille på plassene sine, sto det en fremme ved ovnen og stirret hjelpeløst på overlærer Sømme.
— Hva er du for en fyr? spurte overlæreren.
— En ny gutt! brølte hele klassen på en gang.
— Hva heter du?
— Abraham.
— Da du sannsynligvis neppe er den bekjente patriark av samme navn, må jeg be deg om etternavnet også, min venn!
Klassen brølte av latter, mens Abraham ble blodrød helt ned i de store hendene som hang rådløse ut av et par vide, hjemmesydde jakkeermer.
— Jeg heter Abraham Lyng Aagaard, stammet han, men under klassens øredøvende jubel måtte han gjenta det tre ganger før overlæreren oppfattet det.
— Nå min kjære herr Abraham Lyng Aagaard, du får plasere deg her ved vinduet da, siden du er så tidlig ute i alfabetet.
— Hø! Tosken! mukket Anton Bech og skulte forarget bort på Abraham, mens han måtte oppgi sin ypperlige utsikt ved vinduet.
— Nå herr Abraham, hvor skriver så du deg fra?
— Fra Arvika prestegård.
— Nå — men der kunne du vel egentlig ikke ta noen middelskoleeksamen — vel?
— Nei, den tok jeg i Ålesund.
— Kunne de noe historie nede i Ålesund da, far?
— Ja, noen av dem så.
— Var du blant disse utvalte?
— Ja da.
Da røk demningen, og latteren skylte over alle bredder. Men overlærer Sømme dunket i kateteret med langfingeren som han pleide:
— Hold fred, labaner! Kjøp altså Oldtidens historie av Thrige og les de fire første sidene til i morgen. Vi har historie i morgen 12-1. Timetabellen får dere ellers av rektor. G’morn!
Naturligvis! Naturligvis! Det nautet kunne ikke dy seg, men måtte gi oss lekser! Hele klassen fnyste av raseri.
— Nå, erklærte Anton Bech med hendene forarget i bukselommene — annet ville ikke passet seg!
Lærerne kom og gikk med hver sin beskjed, men lekser var det heldigvis ingen andre som ga. Så fort lærerne var ute av døra, brøt levenet løs igjen, og hver gang samlet det seg en nysgjerrig og flirende flokk omkring Abraham. Den bondeknollen hadde nok bodd på landet all sin tid og ikke sett snerten av en by annet enn i eksamensdagene! I sine rommelige, hjemmesydde klær, med flipp og mansjetter og to store, engstelige øyne sat han og vred seg under deres granskende blikk. Og han var ikke helt sikker på om de mente å gjøre narr av ham — eller — ?
Anton Bech raste over at han hadde mistet plassen sin.
— En sånn nykomling skulle settes nederst i klassen, skulle han. I min tid pleide nå «Aa» å stå sist i alfabetet! Tosken! Var det ikke fordi vi gikk i gymnasiet, så skulle han fått juling og det både straks og grundig.
Dette ble sagt halvveis til og halvveis om Abraham, og flokken omkring Abraham ga tanken sin livlige tilslutning. Alle unntatt Simon Selmer som dypt og inderlig gledet seg over at vennen Anton var detronisert.
Anton Bech ble sintere og sintere, kanskje mest fordi den nye gutten under alt dette rolig fortsatte å ordne opp i papirene sine.
— Og du Simon Zelotes, du kan nå bite deg i nesa på at den førsteplassen din, den skal du få slite hardt for. Her i gymnasiet kommer det ikke an på å pugge, skjønner du, ikke det bøss heller. Nå har du ikke Padda til å hjelpe deg heller, så — —
«Padda» var adjunkt Syvertsen i religion; men han hadde bare timer i middelskolen.
Endelig kom rektor, og det ble stille.
Rektor holdt sin faste lille tale etter ferien, dikterte timetabellen og skulle til å gå igjen da Abraham Aagaard reiste seg:
— Jeg skulle hilse fra far og mor og si at dåpsattesten og de andre attestene skulle far sende — — —
— Nå, deg hadde jeg nesten glemt. Så du er Abraham Aagaard, god dag min venn, velkommen til oss. Ja — du får komme inn på kontoret når de andre er gått, så skal vi greie med dette. Ja, gutter, jeg håper dere tar pent imot den nye kameraten deres. Nå min venn, har du noe mer på hjertet?
— Det var bare det om jeg ikke kunne få flytte lenger inn på pulten, for jeg får så vondt i øynene når jeg sitter helt borte ved vinduet.
— Jo gjerne det, du kan jo bytte plass med Anton Bech for eksempel. Gomorn gutter.
— Hø, sa Anton Bech mens han byttet plass: Er du for en pyse da! Tåler ikke trekk engang!
Den nye gutten så forbauset på ham. Var det hele takken?
Først lenge etter fikk Abraham Aagaard imidlertid vite at det var Anton Bech som meget bestemt hadde forlangt at «den nye gutten» skulle få være med klassen på Fløyfjellsturen om ettermiddagen. Hele turen holdt på å gå i stykker, sånn trettet de om dette. Og det var vel ikke blitt noen tur av det heller, hvis ikke alle smørbrødene alt hadde vært smurt og jentene invitert.
Det er ikke greitt å være ny i en klasse. I timene svettet og slet han med gresken og trigonometrien, og med lærerne som gjorde narr av ham og spurte tre-fire ganger om igjen, fordi de ikke «forsto arviksk» eller fordi han «hadde poteter i munnen» mens han snakket. Og guttene satt rundt ham og flirte og lo. Det var rene saligheten når pedelklokka lød ute i de tomme gangene!
Men frikvarterene bød bare på nye lidelser. Den nye gutten! Den nye gutten! skrek de alle sammen, — det gikk som et stikk av angst gjennom Abraham. Til slutt sto han som på nåler og holdt utkikk til alle kanter, men like lite hjalp det. Småguttene fra første og annen middel var verst. De stimet omkring ham som myggsvermer og kom med alle slags ukvemsord om «bondeloppa i vadmelet» og andre mindre smigrende bemerkninger. Og så halte og dro de i ham, nappet og stakk både forfra og bakfra og hivde småstein og søleklumper på ham. Og fór han en og annen gang løs på dem, da skrålte de som ville dyr, så vakthavende lærer kom fykende og spurte om
— ikke du, ditt drog, kan bruke kreftene dine til annet enn å skremme vettet av unger på ni år?
Den nye gutten hadde til slutt sin sikre pinebenk oppe i kroken ved gymnastikksalen. Der sto han klemt inn til veggen, så seg fortvilet om til alle kanter og var fast post på underholdningsprogrammet i frikvarterene. Især gjaldt det om å få tirret ham til å gå til angrep — for da var han så ustyrtelig komisk med de digre bondenevene sine og det illsinte fjeset!
Det var særlig en oppløpen slubbert, «lange-Adolf», som skulle baute seg fram til middelskoleeksamen for fjerde gang nå, før han fikk lov til å gå til sjøs; han var visst minst like gammel som årets artianere. Han var den verste av alle plageåndene til Abraham, han ledet angrepene og inspirerte sine hærstyrker til stadig nye ondskapsfulle knep og kunster. Og når så Abraham «gikk til angrep», stilte det lange reklet seg i veien for ham og spurte hånlig — om han ville noe kanskje?
Oppe i klassen diskuterte de meget usjenert mens Abraham tålmodig satt og hørte på, om gymnasiets ære i lengden kunne være tjent med at denne «smårampen» hånte og kom med ukvemsord om en av gymnasiastene. Simon Selmer, som alltid var modig og veltalende så lenge han satt trygt innen fire vegger, erklærte at det var en plett på klassens ære. Anton Bech sa ingenting, gikk bare opp og ned med hendene i lommen, og Abraham selv satt og vridde på en løs vesteknapp, like rød som ellers. Han var skjelvende redd for bare å si et eneste ord, for bare å røre på seg. For da fikk han kanskje hele hånlatteren over seg fra alle kanter, fra lærerne og fra guttene, både ute i skolegården og inne i klassen.
Og når den snille madam Jensen, som han bodde hos, trøstet ham med at det gikk nok over når de bare fikk vent seg litt mer til ham, så syntes han det var en mager trøst, ettersom de nå var kommet et godt stykke ut i oktober, og enda — —
Han hadde bestemt seg for å bite tennene sammen, tie bom stille og late som han ikke merket noen ting. Og på den måten slet og led han seg gjennom skoledag etter skoledag. Men denne tålmodige roen hans gjorde bare galt verre blant guttene fra første og annen middel. Og klassekameratene ymtet seg imellom om at den nye fyren i grunnen var en skittviktig idiot som sannelig fikk se til å klare seg uten deres hjelp. Dette med at han skulle være så skittviktig, skyldtes nok også at det snart viste seg at Abraham var lynende flink. Særlig lå de norske stilene hans milevidt over de andres. Der var han liksom en voksen kar, en som både hadde lest og tenkt på egen hånd nede på prestegården i Arvika! Dette hjalp jo litt på lærerne, særlig fordi rektor selv alltid var så snill og snakket pent om ham så klassen hørte det. Men det hadde akkurat den motsatte virkningen blant klassekameratene.
En stund hadde Anton Bech så smått tenkt på om han ikke skulle være litt hyggelig mot ham — men da Abraham seilte så avgjort forbi ham i norsk stil, så var det liksom ikke noen vits i det lenger. Og senere kom dette med Sofie Haasted til — —
tDen eneste familien som hadde tatt seg litt av Abraham da han kom til byen, var sorenskriver Haasteds. Sorenskriveren var en gammel venn av presten Aagaard i Arvika, og en tid hadde det til og med vært snakk om at Abraham skulle få bo der i stedet for som nå nede i pikeskolesmuget hos madam Jensen. Og Sofie Haasted var absolutt den kjekkeste av alle jentene i byen! Hun hadde vært snill mot Abraham fra første stund, hun syntes nok synd på ham. Når de gikk på skøyter og hadde det moro oppe på vannet som lå der så blankt og svart nå i oktoberkveldene, så sørget alltid Sofie for å få Abraham med. Hun lærte ham til og med francaise, for det danset de der oppe i lange rekker, og det kunne ikke Abraham. I den anledning var han hennes faste kavaler hver eneste aften — og Anton Bech ble mer og mer forarget.
En sånn fordømt bonderadd komme her og ta fra en jentene! Ikke kunne han gå på skøyter heller. Det var ikke godt for noe menneske å skjønne hva det skulle være for noe merkverdig ved den fyren. Og full av innett raseri begynte Anton Bech å fortelle pikene om Abrahams daglige kamp med «smårampen» som rundjulte ham så det sto etter! Hvis ikke Sofie Haasted hadde tatt seg av ham, så ville Abraham snart fått det like ille der oppe som på skolen. Og han klamret seg til henne som en druknende til et halmstrå.
Lørdag aften hadde de avtalt stort møte på vannet; guttene hadde spleiset til fakler, epler og russenøtter.
Abraham satt utover ettermiddagen og regnet ferdig matematikkoppgavene til mandagen. Så var det unnagjort, og så hadde en bedre samvittighet når kvelden kom.
Fra vinduet sitt i madam Jensens bakgård så han utover skolegården på pikeskolen, og borte fra gymnastikksalen hørte han smell og tramp og den skrikende kommandostemmen til frøken Zwilgmeyer: Ett-to, takt-to. Hver lørdag ettermiddag hadde frøken Zwilgmeyer et gymnastikkparti som Sofie Haasted også var med på. Sånn falt det seg så heldig at Abraham bare kunne sitte ganske rolig i vinduet sitt og passe på når pikene slapp ut igjen klokka sju. Skøytene hadde han ferdig, og så var det bare å styrte ned og få fatt på Sofie nede i porten. Dermed visste han seg berget for hele den kvelden iallfall.
Han måtte tenne lampen tidlig, og han satte den i vinduskarmen for å få god plass til linjalen og vinkelmålet, mens han regnet og linjerte. Innimellom kastet han et speidende blikk over skolegården mot gymnastikksalen.
Det mørknet sterkt der ute, og vinduene med de hvite gardinene sto som tre lysninger i mørket. Han kunne skjelne skyggene av jentegeledene når de marsjerte forbi, og han hørte frøken Zwilgmeyer kommandere: Avdeling holdt, etterfulgt av et taktfast tramp i golvet.
— Men hva var det? Forsyne meg hadde ikke en av guttene kommet seg inn i skolegården til jentene!
Litt etter banket det på døra, og Anton Bech kom inn.
— Morn!
— Go’ aften! Jeg ville bare be deg få bort den lampa fra vinduet og det på øyeblikket — ellers slår jeg både den og deg flat, det kan du skrive opp. Tror du du har privilegium på å sitte her og fylle hele jenteskolen med lys og lure på dem når de går. Pass deg bare, du din snik, jeg har nok lagt merke til deg, sitte der og lure ...
— Nei men kjære —
— Ja, se å få bort det fyrtårnet, det sier jeg deg!
Dermed travet Anton Bech ut, ildrød av sinne og med never som klødde etter et drabelig slagsmål.
Abraham skyndte seg å få bort lampen, og da han ikke hadde noe gardin, satte han tegneboka og atlaset opp foran vinduet.
Den aftenen var det så vidt han så snerten av Sofie Haasted. Anton Bech hadde nemlig forpaktet henne.
— Mandag morgen kom rektor meget høytidelig inn i klassen. Han pusset nesen, gjorde et par slag over golvet og ba overlærer Sømme vente med undervisningen.
— Si meg — det var denne klassen, ikke sant, som var samlet oppe på Prestegårdsvannet i lørdags?
— Jo! kom det enstemmig og spent forventningsfullt fra klassen. Ansiktene nedover i klassen antok en lyserød farge, og de som hadde sigarettrøyking på sin særlige samvittighet, bøyde hodene og fikk det bråtravelt med å sende rundt lapper: «Du sladrer ikke!» — «Du er lumpen hvis du sier noe!» osv.
— Nå, sa rektor — og noen av småpikene på frøken Zwilgmeyers gymnastikkparti var jo også med — ikke sant?
— Jo da!
Spenningen steg blant guttene; han hadde da vel ikke tenkt å forby dem — — — ?
— Da kan det ikke være tvil om, gutter, at frøken Zwilgmeyers klager denne gangen gjelder en av dere. Til tross for at dere gjentatte ganger har hørt at det er strengt forbudt for noen av dere å sette bena innenfor skolegården på pikeskolen, så har frøken Zwilgmeyer nå igjen beklaget seg over at en av dere var der inne i lørdags. Ja — den skyldige har til og med dristet seg til å sette seg i forbindelse med småpikene før timen var slutt. Nå spør jeg dere alvorlig: hvem av dere er den skyldige denne gang?
Dyp taushet.
— Ja, — fortsatte rektor — hvis ikke denne ene er modig nok til å melde seg, så går det utover hele klassen. Si nå fra, den av dere som sitter med dårlig samvittighet.
Dyp taushet igjen. Guttene så på hverandre og rystet på hodet — — —
Ganske langsomt reiste Abraham Aaagard seg.
— Du? utbrøt rektor forbauset, — du Abraham Aagaard?
Han så ut som om han var trukket opp av vannet, Abraham. Han sto der med hengende hode, rød i fjeset og med store, slunkne vadmelsermer.
— Så det er romanhelten! — mumlet overlærer Sømme for seg selv, så rektor måtte pusse nesen.
— Vinduet mitt — stammet Abraham — vender ut mot skolegården på pikeskolen, og så — så — så sto vinduet oppe, og så — så falt noen av bøkene mine ut, og så var det noen løse blader som jeg måtte ned og lete etter og så — ja — så flagra noen av dem helt bort til gymnastikksalen — —
Rektor pusset nesen og sto borte ved vinduet med ryggen til. Endelig snudde han seg brått:
— Du får holde det vinduet lukket neste gang frøken Zwilgmeyer gymnastiserer, Abraham Aagaard.
Dermed gikk han.
Timen ble noe urolig. Abraham avleverte sin lekse om Epaminondas ved Levktra, og resten av timen satt han musestille uten å våge seg til å se bort på sidekameraten, Anton Bech.
Det ringte, og hele skokken strømmet ut. Nede i skolegården samlet småguttene seg om lange-Adolf som sto og mønstret sine tropper for å gå løs på Abraham som vanlig. Plutselig dukket Anton opp ved siden av ham.
— Hva skal du med Abraham Aagaard?
— Skjeller det deg, kanskje?
— Ja, det gjør det. Nå holder du opp med de rampestrekene, lange-Adolf! Ellers får du juling!
— Av den bondelusa kanskje!
— Nei av meg! Og dermed fikk lange-Adolf en i neseroten så det sang. Og lenge husket skolen den morgenen da Anton Bech hevdet sitt ry som den sterkeste gutten på skolen, slo lange-Adolf til deig og skaffet Abraham fred for «småpakket» for all tid.
Klokka ringte, timen begynte igjen, og skoledagen gikk. Abraham ble rød hver gang han så bort på Anton, og ingen av dem sa noe.
Om ettermiddagen banket det på Abrahams dør nede hos madam Jensen, og Anton kom inn.
— Du Abraham! Det er bare det at jeg syns du må ha det fært utrivelig her hos denne madamen!
— Å ja — hun er jo veldig snill da vet du, men — —
— Ja, jeg tenkte bare at det — at du — —
— Men så er det farlig nær jenteskolen og frøken Zwilgmeyer da — — !
Begge guttene brøt ut i en huiende latter som det tok litt tid å komme over. Så ble det svært stille igjen. Abraham satt og bet i penneskaftet sitt, og Anton satt og fingret på det latinske leksikonet.
— Jeg har snakket med mor, sa Anton til slutt — og hun har bedt meg hilse deg og spørre om du ikke vil bo hos oss etter jul? Dele værelse med meg da, forstår du. Det kunne bli svinaktig koselig, syns jeg — — —