Viktorinerne og Norge

VIKTORINERNE OG NORGE.
TO BREVE FRA DET 12. AARH.
MEDDELT AV
EDV. BULL.

I Bibliotheque de la faculté des lettres, VIII. Paris 1899. S. 104, har professor A. Luchaire publiceret følgende brev:

Mitissimo avunculo suo Ernisio, humillimus nepos suus Girmundus salutem, et quidquid nepos avunculo. Pietati vestræ notificare desidero, me vos relinquentem salvum et incolumem repatriasse. Sciatis etenim ex quo repatriavi, Galliam me redire multotiens cogitasse. Pænitet enim me reliquisse vos, sed quamvis maxime meum velle sit redire ad vos, plurima tamen ne vadam, impediunt. Nam nostratibus Norvagiam venientibus aliquibus opes abstrahuntur, alii carceris horrore deprimuntur, nonnulli vero capite truncantur. Idcirco, pater meus, insuper et omnes parentes mei me nolunt abscedere. Si tamen vobis amantissime avuncule, seu dulcissimæ matri meæ ut ad vos redeam, placuerit, mihi, quamcitius poteritis, aliquid rescribatis. Vale.

I sammenhæng hermed staar dette andet brev, der er trykt i Martène et Durand, Veterum scriptorum amplissima collectio, VI. Paris 1729. Sp. 244–45:

Reverenti domino suo & fratri amantissimo Ervisio eccelesiæ S. Victoris abbati G. ejus soror ibi esse ubi ad ipsum est.

Multum valet deprecatio justi assidua[1] quanto magis igitur illius præcellit oratio, qui peculiari sanctitatis prærogativa mundum cum suo flore sub pedibus conculcans, mente & operatione divinæ voluntati assistit. Nos ergo, frater mi dilecte, quamvis non parva chaos disjungat intercapedo, tamen non solum carnis affinitate, verum etiam orationum in Christo devotione exopto convinculari. Hinc ergo sanctitati vestræ prosperitatis meæ statum denuncians, me virumque meum sanos & hilares esse propalo. Munusculum quoque tam grate quam jocunde suscipiatis non minori exiguum, quam magnum amplectentes diligentia, per Petrum namque bajulum vobis transmitto albam pellem ursinam, dentemque rotallinum, & duos cutellos argento deauratos. De cetero deinde est quod multi ex nostratibus se ex viri mei parte dicentes, ad pietatis vestræ portum confugient. Cui autem tales magis similes dixerim, quam cani famelico, qui ubicumque prævalet cibum acquirit. Ergo itaque in veritate dico, quod nullum ad vos præter Salomonem & Johannem transmiserim. Ut autem ambages eorum qui ad vos quasi ex mea parte transmissi veniunt detegantur, rogo quod aliguod a vobis mihi trans destinetur, quod hujus rei inter nos intersignum esse prævaleat. Item istud oro quod a vobis mihi gariophilum & canelus mittatur. Salutat vos Salomon pro universitate beneficii ex pietate vestra ei collati, debitor gratiarum devotus vobis existens. Vestræ quoque voluntati obnoxius pro magno quidem habiturus, si quid ei mandare velletis[2].

At disse breve vedkommer Norge og nordmænd, kan neppe være tvilsomt. De gaver, der omtales i det andet brev, isbjørneskind og »dentem rotallinum« (hvalrostand?), peker bestemt paa et nordlig land. Norvagia er det eneste stedsnavn. Og endelig kan man vel ikke helt sætte ut av betragtning en bemerkning av Jean de Thoulouse i Viktorinerklostrets annaler for 1167[3]: Propter affinitatem et familiaritatem Anglorum et Norvegorum soror Ernisii abbatis G. (forte Girmunda) nobili cuidam viro in Norwegia nupserat. Omtalen av engelskmændene synes at vise, at Jean ikke har konstrueret dette ægteskap ut av de breve, han meddeler. Og han er visselig altfor samvittighetsfuld til at ha digtet det rent paa egen haand. Den intime kjender av tidens franske historie, prof. Luchaire, skriver til mig om Jean: Sur l’histoire des abbés de S. Victor, on est autorisé à tenir grand compte de l’opinion de Jean de Toulouse, prieur de l’abbaye, et qui avait sous la main toutes les archives de la communauté victorine.

Uttrykket »nostratibus Norvagiam venientibus« blir imidlertid vanskelig at forstaa, hvis Girmundus er nordmand. Det kan ikke være saa farlig for nordmænd at reise til Norge. Læser vi derimot »Norvagia«, sies der kun, at reisen fra Norge var farlig, idet sjøen av en eller anden grund var usikker. Rettelsen er saa meget mindre betænkelig, da vi kun kjender brevene fra avskrifter, av hvilke det ene ovenikjøpet hitrører fra »un ignorant, dont les bévues sont innombrables«[4].

Ernis var abbed fra 1161 til 1172; her har vi altsaa holdepunkter for dateringen av brevene. At Girmundus er G.s søn, maa vel anses for sikkert; at Ernis skulde ha hat mere end en søster gift her nord, er neppe rimelig. Da hendes brev imidlertid ikke med et ord berører sønnens ophold i Paris, maa det vel antas at være det ældste. Og tiden, der ligger mellem dette og sønnens, kan ikke være altfor kort, naar den skal rumme hele hans pariserophold og morens reise til abbeden.

At St. Victors kloster har været besøkt av norske geistlige, visste vi før[5]. Men disse breve viser os forbindelsen langt livligere, end vi kunde ane. Vi ikke blot hører om en enkelt familieforbindelse, men ogsaa om, at det er mange nordmænd, som søker tilflugt i havnen hos den fromme abbed.




Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.
  1. Cfr. Jac. Ep. 5, 16.
  2. Brevene findes kun bevaret i kopier fra det 17. aarh. (Bibl. Nationale, mscr. lat. 14 615 Fo 296 vo og 298 ro 14 368 Fo 998); dog later det til, at Marténe har benyttet en gammel, muligens endog samtidig, samling av Victorklostrets breve fra det 12. aarh. (Luchaire, s. 39 ff.). Jean de Thoulouse, som skrev klostrets historie i det 17. aarh., og hvem mscr. lat. 14 368 skyldes, henfører Girmundus’s brev til 1167 og mener, at det sigter til krigen mellem Danmark og Norge i aarene deromkring, idet han henviser til kap. 11 av Albert Krantz’s Norges historie.
  3. Mscr. lat. 14 698, f. 996.
  4. Luchaire, anf. st., s. 42. – Konjekturen Norvagia skylder jeg prof. L. Daae.
  5. Daae, Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros, s. 24. Hist. Tidsskr., 3 R., III, s. 402 ff.