Litt om lagting og bygdeting i det 16de århundrede

Fredrik Scheel

Litt om lagting og bygdeting i det 16de århundrede

Historisk Tidsskrift, femte rekke, femte bind, 1924 (s. 262-277).

LITT OM LAGTING OG BYGDETING I DET

16DE ÅRHUNDREDE.

AV FR. SCHEEL.

(TRYKT MED BIDRAG AV PROFESSOR DR. L. DAAES LEGAT.)

---

Da Norge i 1537 var kommet under Danmark, foregikk det som bekjent intet skifte med hensyn til den vanlige retspleie.

Innretningen av den høieste domstol i et land er vel alltid avhengig av statsretslige forhold. På dette område måtte det derfor skje en forandring i følge med tapet av selvstendigheten. Kristian 3. fant ved utsendingen av den danske riksrådskommission i 1539 snart den form for en høistrett – eller praktisk talt en høistrett – som under hans efterfølgere blev en fast tilbakevendende institusjon.

Mellem- og underinstansene derimot, de gamle lagting og bygdeting, fortsatte i Kristian 3.s og Fredrik 2.s tid sin virksomhet under de former, de hadde fått i senmiddelalderen. Den gjeldende lovbok stammet jo også fra middelalderen, og da kirkelige domstole ikke blev avskaffet ved reformasjonen, og samfundet for en stor del vedblev å stå på naturalhusholdningens trin, vidner den store mengde domme og andre juridiske dokumenter, som er bevaret fra denne tid, i virkeligheten om en fortsatt middelalder.

Et primitivt retsliv kommer også for dagen i en sådan ting, som at sansen for juridiske symboler ikke er utdød: ved eiendomskjøp, efter endt grenseopgang eller ved kvittering for frendebeter tar man hverandre i hånden i vidners overvær.

Ikke sjelden er imidlertid domstolene sammensatt på en nokså eiendommelig måte, og av og til har de kjennelser, som blir avgitt, et nærmest overraskende innhold. Det er nogen spredte slike tilfeller, jeg her vil peke på. Det skjer ikke uten følelse av at det er et farlig område å begi sig ut på, og derfor ikke uten spørsmålstegn. Jeg støtter mig til Brandts retshistorie II.

Det var i denne periode (1537–1588) i det egentlige Norge 14 lagsogn. Opdelingen av de gamle lagtingsdommer i flere mindre, utvidelsen av by-lagtingsdømmene til også å omfatte landdistrikter, og overgangen fra fylkesting til lagting i Jemtland og Nordland – er en utvikling som ennu tilhører middelalderen.

Bergens og Gulatings lagdømmer var imidlertid samlet på en hånd, og Gulating blev holdt i Bergen. Det blev ennu holdt lagting på Frosten, således i 1560^[1]. Det gamle Frostatings lagdømme var dog forenet med Trondhjems, og lagmannen kaltes, også når han holdt ting på Frosten, for Trondhjems lagmann, således at Frosten nu kunde betragtes som et annet tingsted innen Trondhjems lagsogn. Ved Kristian 4.s lovbok (1604) forsvinner også formelt de to eldgamle ting, Frostating og Gulating. – Det var ennu egen lagmann i Jemtland; i 1597 blev Trondhjems lagmann tillike lagmann i Jemtland. Privatretslige dokumenter derfra er ofte skrevne på svensk^[2]; dette er ikke tilfelle med brevene fra Båhuslen; der var jo heller ikke geistligheten svensk.

I mange lagsogn blev det holdt flere faste lagting årlig, tildels på forskjellige tingstedet Om man går ut fra, at ordningen i Kristian 4.s lov I, 1 – som beroper sig på hvad det hadde været sedvanlig – i det vesentlige har været gjeldende i Kristian 3.s og Fredrik 2.s tid, så vekslet tingenes antall fra 1 til 6, og tingstedenes fra 1 til 4. Flest tingsteder hadde Agder lagsogn, flest sessioner Oslo, hvor det foruten 5 lagting i Oslo by blev holdt et årlig ting på Eidsvoll. Ved siden av de faste lagting forekom det også ekstraordinære.

I 1541 og 1557 ordnet Kristian 3. de såkalte overlagting, årlige retsmøter i Oslo og Bergen^[3], hvor flere lagmenn sat sammen. De gjaldt for en høiere instans enn de allmindelige lagting. Domstole med flere lagmenn var imidlertid kjent alt tidligere.

En kan vanskelig tro, at den gamle ordning med »vebånd« rundt lagretten har vært opretholdt idet 16. århundrede. Lokalet har vistnok som regel vært innendørs. I byene nevnes det ofte, at lagtinget blev holdt på rådstuen. Det var en så allmindelig regel, at det å holde lagting kunde kalles »å holde rådstue«, selv om det ikke foregik på nogen rådstue. Lørdagen nest for sct. Martini dag 1537 var lagmannen i Skien med lagretten »vti Synstegord Sundhen i Skyen oc helde radstuffue«^[4]. I 1543 holdt han rådstue »i Klerekegord i Skyen«^[5].

Lagmannen på Oplandene, også kalt lagmannen på Hedemarken^[6], holdt i all fall så sent som i 1550 ting på Hamar rådstue^[7]. I senere tider, efter at Hamar by helt var forsvunnet, holdt han ting på forskjellige Hedemarksgårder.

Lagmannen selv var sikkert nok hovedpersonen i domstolen. En kan allikevel vanskelig tro, at lagretten nødvendigvis alltid bestod av ja-brødre, i en tid da lagmannen aldri hadde juridisk utdannelse, og da bønderne, om enn ikke til sin fornøielse, fikk øvelse i å være dommere på bygdetingene. Nogen rolle spilte det vel forøvrig om lagmannen var ny på stedet, eller mere erfaren. I 1552 blev det i Trondhjem holdt lagting uten nogen lagmann, av 14 rådmenn og 9 andre lagrettesmenn^[8].

I de gamle lands-lagting skulde efter loven lagretten bestå av 36 bønder, og i de gamle bylagting av alle rådmenn og et større antall andre menn. I det 16. århundrede nøiet man sig med mindre lagretten Det har måskje utviklet sig mere eller mindre bestemte sedvaner i de forskjellige lagsogn. I Jemtland, Trondhjem og på Frostating holdt man sig gjerne til 24 mann. Andre steder var lagrettene langt mindre. På et lagting i Stavanger 1544^[9] var det f. eks. 5. Når det i byene heter at borgermester og rådmenn var tilstede, behøver jo ikke det å si, at alle rådmenn møtte frem.

Som oftest nøiet man sig i byene med å ha rådet, eller borgermester og råd, som lagrette. I Tønsberg var det engang i 1552^[10] foruten borgermester og to rådmenn tillike med en »Ulff Skotthe lavrettis mand«; det var i en sjøretssak, om et fartøi, som var funnet på sjøen, og det avgjørende spørsmål var om det var funnet i keiserens eller i den danske konges strømme; det kan vel tenkes at Ulff Skotte var tatt med som en slags sakkyndig.

Kristian 4.s lovbok fastsatte antallet av lagrettesmenn til 24. Men i praksis nøiet man sig alt tidlig i det 17de århundrede med færre^[11].

Ved siden av å lede lagtingene hadde det som bekjent i klassisk middelalder – om man tør uttrykke sig således – vært lagmannens opgave å avgi kjennelser, orskurd, overfor folk som henvendte sig til ham privat, utenfor tingene. Avgivelsen av orskurd måtte vel avta, eftersom det blev flere lagting og sessioner, men jeg kan ikke se annet enn at Brandt har urett, når han sier^[12] at de »tilsidst ganske bortfaldt«, om han da lar det 16. århundrede gå inn under dette tilsidst. At navnet orskurd stadig brukes, kan man ganske visst ikke hefte sig ved; det var nu ofte = dom^[13].

I 1549^[14] kunngjør lagmannen i Tønsberg, at en mann var kommet til ham og hadde spurt om ikke en farfar efter loven burde arve sin sønnesøn. »Tha sagde jegh hanom«, forteller lagmannen, »som ther star j erfde talet j thet første capitell Nw misser fader sonar sin dotter eder sona sonar. tha teker han arff effter taw nema taw eige skilgetin barn effter segh.« I henhold hertil erklærer han bonden for arving. Ordet orskurd er ikke brukt, men avgjørelsen kan vanskelig bringes under nogen annen kategori.

I 1562 har man et ganske lignende tilfelle^[15]. Her er for den saks skyld ordet »lager ord skurd« brukt. En bonde var kommet til lagmannen i Skien, mens han opholdt sig på prestegården i Seljord, og hadde gjort ham et spørsmål i arveretten; lagmannen gav svar med påberopelse av vedkommende sted i loven^[16].

Det er vel heller ingen grunn til å se annet enn en virkelig orskurd i en kjennelse, lagmannen på Agdesiden avgav på Eikeland i Kvinesdal 1547^[17]. Han bekreftet der en dom av lagmannen i Stavanger om to eiendomme Harstad og Berg.

Det påfallende er ellers i dette tilfelle å se hvorledes man ikke fant det tilstrekkelig å ha en kjennelse fra en dommer, men sikret sig en sådan fra en annen, sideordnet med den første. Det tyder vel ikke på nogen sterk statsmyndighet. Formodentlig var det i grenseegnene mellem to lagsogn, man grep til en sådan fremgangsmåte^[18]. Den lagmann, som hadde avsagt den første dom, Niels Clausøn i Stavanger, stod i sitt embede^[19] dengang Agdesidens lagmann avgav sin orskurd, så det kan ikke ha vært nogen gammel dom, man vilde ha stadfestet.

Et lignende eksempel på en dobbelt retsavgjørelse har man i en dom, som blev avsagt på Bergenhus i 1544 av en domstol, som vel må kalles et lagting^[20]. Saken gjaldt et laksevarp Ikornnes^[21]. Under proceduren fremla den ene av parterne »et domsbrev som nu om Johannis udi Trondhjem av lagmannen og 24 lagretsmenn utgivet var« om den samme sak, og avgjørelsen blev, at domstolen i Bergen bekreftet den kjennelse, som alt var gitt i Trondhjem.

I disse tilfeller måtte de to par dommere eller domstoler regnes for like i kompetence. Når i 1538 høvedsmannen på Bergenhus, borgermesteren, Gulatings lagmann og 10 rådmenn^[22] – vel å betrakte som et Gulating – stadfestet en dom av lagtinget på Shetland, hang det vistnok sammen med en forestilling om at lagtinget på øerne var en slags underavdeling av Gulating. Shetlandsdommen kaller sig også »einn fulld oc retth alffuorlig domm, effther Gullatinngs laugdomm«.

Lagtingsdommene er i de forskjellige lagsogn avfattet efter en noget forskjellig formular. Den kan forøvrig også veksle noget innen det enkelte lagsogn. Av forskjellen i formular lar sig naturligvis ikke slutte nogetsomhelst om forskjel i fremgangsmåte.

I Tønsberg kunngjør lagmannen i begynnelsen av en dom fra 1544, at parterne »kom for mig og rådet«, og innleder konklusionen med: »var det min dom med rådmennenes samtykke«. I Oslo var det fast skikk å innlede konklusionen med en passiv vending som: »blev så for rette avsagt«. I Stavanger brukte man vendingen »dømte vi«. I Stavanger og på Agdesiden kalte man dommene for sine åpne breve, i Oslo og Tønsberg som regel bare for sine breve.

Å innføre parterne med nogen ord som: kom^[23] da for oss, var fast regel i lagtingsdomme. I herredagsdommene blir de derimot innført med: var skikket (for oss). Denne vending hørte hjemme i den danske domsformular^[24]. Når riksrådskommissionene reiste omkring og holdt herredage, har de vistnok hatt dansk skriverpersonale med sig. –

Ofte foregikk retsforhandlingene i nærvær av et par større eller mindre lensherrer. Høvedsmannen på Akershus er stadig tilstede på lagting i Oslo. Man behøver i almindelighet neppe å tenke sig lensherrenes nærvær som annet enn en form. Den var påbutt i Landsloven (I, 2, slutten).

Men mange, som lagsognene og sessionerne var blitt, har det ikke alltid falt lett å få beveget høie herrer til tinge. I Tønsberg klarte man sig gjerne uten nogen. Det kunde dog til tider ha vært godt at ha dem.

I 1547 henviste et lagting i Tønsberg^[25] en sak til Oslo, »effter thi at malet tøctes oss rese før høgt«. Den danske høvedsmann over lenet, Bent Bilde, var anklager i saken; den gjaldt et mordforsett mot ham, og lagtinget har neppe ment å ha tilstrekkelig autoritet til å avgi en fri dom.

1 1552 blev en annen sak^[26] henvist upådømt fra Tønsberg til Oslo. Bent Bilde var kommet i strid med Erik Ugerup, som hadde St. Olafs kloster i Tønsberg i forlening. De skulde møte for retten Tokketirsdag. Men saken blev opsatt, »efterdi der var saa mange maalevner eg trætter bønder imellem om jordegods, som pleier at rettes samme Tokketirsdag, og saa faar trykt og fare skyld, at for^ne Erik Ugerup innkom paa raadstuen bevebnet med spændte fyrrør og knebelspyd«. Men »samme annen dag kom for^ne Erik Ugerup lige ens bevebnet til byen, og for samme trykt og fare som vi tilforn hadde«, overtalte dommerne parterne om heller å møte for retten i Oslo.

I slike tilfeller trengte tydelig nok retten den støtte, som lå i ansete menns nærvær. Når store herrer var i strid, var de vel også, om saken gjaldt noget, lite tilsinds å la sig dømme av en domstol, som ikke var styrket ved tilstedeværende standsfeller. I 1538 lå Truid Ulfstand, vistnok landets mektigste mann, i process med høvedsmannen på Akershus, Peder Hanssen, om Akerøen gård på Agder^[27]. Oslo lagting fikk i den anledning et besøk som forslog. Foruten lagmannen og lagretten – begge borgermestrene og hele rådet – var tillike kansleren og 4 adelsmenn tilstede.

Trangen til å heve rettens anseelse på denne vis kom mer frem, når på et lagting i Stavanger 1554^[28] superintendenten Jon Guttormsen var tilstede. Man kunde tenke å ha med en art blandet, geistlig-verdslig domstol å gjøre; den sak man kjenner fra tinget, er en odelssak, og den omstridte eiendom hadde i sin tid vært kjøpt av en kannik i Stavanger. Jeg tror imidlertid ikke man behøver å søke efter denslags forklaringsgrunner. Forestillingen om at en superintendent måtte skape øket respekt for retten, har vistnok været beveggrunn nok til å hitkalle ham.

Av og til kunde valget av representanter for styrelsen eller adelen ved lagtingene være nokså påfallende. Lagmannen på Agder ledet i 1561^[29] et ting hvor representanten var en kvinne, fru Sophie Lykkes. I Båhuslen hadde man i 1546^[30] bl. a. en adelsmann fra Halland tilstede; det vidner ikke om nogen følelse av at Norges rike fremdeles bestod; man minnes hvorledes Klaus Bilde i sin tid hadde lagt lenet under Danmark.

På lagtinget på Shetland i 1538^[31] var en Willum Melwinn tilstede på »konning Jacobs wegne wtj Skottland«, og i det pantsatte land var en sådan ordning riktig.

I Bergen i 1554 ledet denne skikk å ha lensherrer tilstede, engang til at lensherrene, Christofer Huitfelt og Trond Benkestok, angav dommen »med menige lagrettens samtykke«, uten at lagmannen selv var tilstede^[32]. Retsmøtet fant sted på Brede almenning^[33], og må vel betragtes som et lagting.

Dette tilfelle var nu, synes det, ganske ekstraordinært. Derimot forekommer det ikke så sjelden, at styrelsens representanter er med om å utstede domsbrevet og sette sitt segl under. Det var således tilfelle i dommen mellem Truid Ulfstand og Peder Hanssøn i 1538, og i dommen om Ikornnes laksevarp i Bergen 1544. I Stavanger lagdømme synes det å ha vært fast skikk. Denne siste omstendighet gjør det vel sikkert, at det ikke i slike tilfeller er tale om nogen egen art domstole, men kun om en forskjellig brevform.

På lignende vis tror jeg ikke det skal sees noget annet enn en regelmessig overlagtingsdom i det »åpne brev«, som blev utstedt^[34] i Oslo St. Hansaften 1558. (St. Hansdag var regelrett overlagtingssession). Brevet blev utstedt av kansleren, en mindre lensherre, 3 lagmenn, borgermester og rådmenn. Alle har forseglet dommen, som gjaldt en odelssak i Våge. Utgiverne av Diplomatariet kaller den en »Herredags-Dom«.

Det kan disputeres om hvad det skal forståes ved en herredag i det 16. århundrede, og helt uten hjemmel i datidens forestillinger er det ikke å bruke ordet om overlagting. Et sådant kan man nemlig se betegnet som »riigens raadt«^[35]. Men denne betegnelse er nu ikke riktig, selv om den er brukt i datiden, og nogen grunn til å sette netop domstolen i Oslo 1558 i en særstilling, til forskjel fra andre overlagting, er der ikke.

Av og til blev lagting avholdt i åstedssaker.

1 1540^[36] var engang lagmannen i Borgarting og 5 lagrettesmenn – i dette tilfelle sikkert nok ikke Sarpsborgs borgere, men bønder – tilstede »emellom lille Borgs och Tofftebærgs og Wædherbærgs eigher«. Saken gjaldt skoggrenser, for opsidderen på Lilleborg hadde »hugget langt vp i Vædherbærgs oc Tofftebærgs eyghe och sagde att thet skulde wære sammeygher«.

Det er, i forbigående sagt, ikke det eneste eksempel fra det 16de århundrede på hvilken verdi skogene og tømmeret nu hadde fått, på grunn av trelastutførselen til Holland. Ved et gård- og skogsalg året efter i Helleland^[37] kommer »sa mygit tymber som hogghet var i samme skog« med i salget.

I åstedssaken i Borgarting blev det både avhørt vidner, gått delesgang og, efter at grensen var fastsatt, »affdømt att thet skal saa staande vbrydeligt til euig tiid«. Imidlertid optrer det foruten lagmann og lagrette »XII skinsamlige mend« som dommere, og deres rolle er ikke lett å angi. Forutsatt at brevet er riktig forfattet og utgitt, kan de vel ha hatt å gjøre med selve delesgangen, som lagmannen med sin lagrette kanskje ikke selv har tatt personlig del i. Saken blir nærmest å sammenstille med slike tilfeller, hvor lagmannen bare avgir orskurd for hvad man skal rette sig efter, og overlater til en lagrette å avsi selve dommen i en åstedssak^[38].

I 1555^[39] har man ellers et eksempel på at lagmannen på Agdesiden og 6 lagrettesmenn i Mandalen selv deltok i en »markegang« i nærvær av fogden og eierne på begge sider.

Fylkestingene hadde ingen betydning som domstole. Å dømme efter et dokument fra Sunnmør i 1538 kunde de ennu i det 16. århundrede spille en viss rolle i retslivet på annen vis^[40]. Under et »frijt sætt oc almyndelig fylckes tyng i Borgenn (Borgund)« blev det optatt et tingsvidne om Giske gods. Dokumentet er utstedt av 12 lagrettesmenn, og gir et temmelig anskuelig billede av en slik forsamling; fylkestingene hører vel ellers til de mindst kjente områder i den gammelnorske rets-forfatning. Fogden, som synes å være identisk med Truid Ulfstands ombudsmann på Giske, stillet spørsmålet, og »menige mend endrectelig til swarede besunderlig the elste oc forfareneste i hoben«. En slik vending hørte riktignok hjemme i tingsvidne-formularen, og overhodet må jo meget av det, som ser ut som referat i retsdokumentene, bare tilskrives brevformen.

I byene var i det 16de århundrede lagtinget å regne både for under- og melleminstans. En egen underinstans blev innført, eller fornyet, ved oprettelsen av rådsturettene i 1607^[41]. Også på landet kunde man søke direkte til lagtingene, endog til overlagtingene. En stevning til et overlagting er bevaret fra 1553^[42]. Uten at nogen tidligere procedure blir nevnt, stevner høvedsmannen på Akershus en mann i Ullensaker – som en kantor Anders i Oslo hadde beskyldt for ikke å ville betale for en eiendom – til å »møde for loven de godemænd og lagmænd som forsamles her i Oslo iij søgner efter sanctj Pouels dag nu mest kommendes at svare for^ne mester Anders«. Stevningen blev lest i Hovin kirke på en søndag, »mange dannemænd paa hørendes«.

På landet hadde man allikevel en underinstans i de allmindelige bygdeting; det tekniske navn på dem var snarest bygdestevner^[43]. Tross den store mengde dokumenter, som er bevart fra dem, er det vanskelig å danne sig et ordentlig billede av deres virksomhet. Det at regjeringen – før Kristian 4de – viet retslivet såvitt liten opmerksomhet, og ikke stræbte større efter nogen uniformering, gjør også at en alltid må regne med lokale forskjelligheter. Jeg skal ikke forsøke mig på konstruksjoner, men nevne nogen få eksempler.

Et bygdeting så å si i sin renhet – uten nærvær av foged eller andre embedsmenn – meter en i et tingsvidne fra Vik i Sogn 1570^[44]. Det gjaldt eiendomsretten til en jordepart; 6 edsvorne menn danner lagretten og utsteder brevet. En bonde retter spørsmålet, og tingalmuen gir svaret: »da svarede hanem menige mand, som der tilstede var, og helst de eldste«. Tinget blev holdt på Hopperstad kirkegård.

Litt mere utførlig er referatet fra et tingsvidne på Vossevangen i 1562: »fremgikk for oss og dannemenn flere, paa Vangs kirkestrede efter messe denne brevviser Laurits Eilifssøn og begjærede lyd og fikk, og talte saa høit at alle kirkefolk hørte der paa, og begjærede et sant vidnesbyrd av oss om sine odelsbreve«^[45].

Fra 1570 er der bevaret et dokument^[46] fra vårtinget på Nes på Hedemarken. Ordet viser at det også i denne tid har vært holdt regelmessig tilbakevendende bygdeting. Mogens Svale og lagmannen på Oplandene samt fogden på Hedemarken var tilstede. Dokumentet, en vidneforklaring av den gamle Engelbit Froddesøn, er et av de beste eksempler man har på den skikk, som fulgte av konservatismen innen bondesamfundet – med dets odelsrett og respekt for gammel sedvane – at man stadig søkte å dra de mest mulig gamle folk til tinge. Engelbit var i 1570 »noged mere end hundrit aar gammel oc vor en voxen karl oc thiente i langsomlige thid paa Hildestad enn mand hede Aleiff i midler thid da bleff koning Hans kronid her i Norge»^[47].

Av retslige saker var det vel mest tingsvidner, samt kriminal- og åstedssaker, som fikk sin behandling på bygdetingene.

Den middelalderske, for ikke å si gammelgermanske, fremgangsmåte i kriminalsaker ser en i bruk på et ting i Gausdal i 1547^[48], hvor en mann fralagde sig en anklage for leiermål ved at »XII skellige dannemend paa bog suore mett fullen edstaff [formular]«, at han var uskyldig. Tinget blev ledet av fogden, og blev avholdt på »rette stevnstue i Gusdall«. I de fleste bygder synes det å ha vært en slik stevnestue. I 1537^[49] nevnes f. eks. en på Brunlanes, i 1544^[50] en på Ordost (i Båhuslen), i 1555^[51] en i Lesja, i 1563^[52] en på Vossevangen.

Bygdetingslagretter i åstedssaker møter man stadig vekk, i 1554 f. eks. en i Id på 24 mann^[53]. Tallene er vekslende i alle den tids lagretter, men man holdt sig med forkjærlighet til slike, som er delelige med 6^[54]. Fogden over Id skiprede var tilstede, likeså »flere gode mendt«, så man kan tale om et virkelig ting. Lagrettesmennene kaller dokumentet for sitt »åpne breve; konklusionen innledes med: »var det da vor fulde dom«. Det var ikke menn som lot sig tage ved næsen; et punkt i brevet lyder: »Samstundes wiiste os Niels Bleck en [merke] steen oc bad oss ransage hannom, wij och saa giorde, oc funde vnder samme steen ii stoore flintte stene och ett lithet stycke aff en bryne steen, oc som os siuntes thaa haffde icke samme tingeste lenge legat wnder samme steen». Dommen falt heller ikke ut til fordel for den sak, Niels Bleck var talsmann for^[55].

Tinget må sikkert nok betragtes som et bygdestevne; en merkelighet er det allikevel, at de 24 lagrettesmenn var opnevnt fra fire forskjellige bygder. Men også i andre tilfeller kan man mote lokale stevner, som må karakteriseres som bygdeting, endda de er ting for mere enn en eneste bygd^[56].

Saken sies ellers ofte før å ha vært dømt »under« 24 uvillige menn. Når den nu skulde finne sin avgjørelse på et bygdeting i en embedsmanns nærvær, ligger det nær ved de tidligere domme, som ikke hadde ledet til noget, å tenke på den gamle norske ordning med skiladomr, den private domstol, hvor hver part – uten statsmaktens inngripen – opnevnte 12 dommere.

I allmindelige civile saker spilte under alle omstendigheter bygdetingene en rolle som forlikskommissioner før rettergangen ved lagting eller overlagting.

I 1550 blev en kvinne^[57] stevnet til å møte på det første bygdestevne, som holdtes i Eidsberg sogn i anledning av en gård, hun skulde bruke ulovlig. Hvis hun ikke kunde komme til enighet med sin modpart, skulde hun møte »for laugen the gode mendt och laugmendt szom forszamlis her y Oslo iii szogner for medfasthe«.

– Men bønderne likte lite den arv fra gammelnorsk rettergang, som lå i bygdestevnene og bygdelagrettene. De hadde ikke der den kyndige bistand, som lagmannen ydet på lagtingene. I et brev fra 1579^[58] til lagrettesmennene i Trondhjems len, klager regjeringen over, at de »besvære dem at domme udi Sager, saa og at give beskrevet, hvorledes på Thinget tilgaaer«.

Følgen av manglende skriftlighet ser en i et brev fra 1596^[59]. Henved 32 år efter forretningen – tolff oc tiuffue aar forleden siden– må en forhenværende lensmann og 4 lagrettesmenn erklære sig om et grensespørsmål. De hadde vært blandt de 36 lagrettesmenn fra Nordmør og Romsdal, som hadde foretatt markebyttet.

Nogen hjelp fikk bønderne vistnok hos presterne, f. eks. til å føre tingsvidner i pennen. Stadig ser man at lensherrenes ombudsmenn, fogderne, var på tingene, og de har vel oftere forfattet dommene. I 1591 søkte adelen^[60] i sitt andragende om privilegier om at det skulde bli ansatt svorne skrivere. Tilsvarende embedsmenn fantes forlengst i Danmark. I sitt andragende om privilegier har adelen ikke bare sin egen stands, men også landets interesser for øie. Det vilde derfor være uberettiget å dra den slutning, at adelen fremkom med denne ansøkning for å befri sine fogder for møien ved å skrive domme.

Ansøkningen blev bifalt, og regjeringens marginalbemerkning »fiat med schrifveren« kom til å få viktige følger for vårt retsliv.

---

Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden.

1. Dipl. Norv. I s. 824. I Herredags-dombok I s. 211 nevnes en Frostatingsdom fra 1572.
2. Se de mange Jemtlandsbreve i D. N. XV.
3. I 1565 blev det holdt et lagting på Lister; det kalte sig »almindelig«, men hadde en sammensetning som et overlagting, idet Bergens, Agdesidens og Stavangers lagmenn sat sammen i domstolen. D. N. XIII s. 819.
4. D. N. XI s. 747. Om tiden smlgn. Kr. 4.: tre dage for S. Morten. Ibid. IX en annen dom fra det samme lagting.
5. Ibid. IV s. 823. Det var onsdag efter Midfaste søndag, hvilket stemmer med 3 dage efter Midfaste søndag hos Kr. 4.
6. Ibid. III s. 833 (1538).
7. Ibid. s. 849. Tilf. i korrekt.: Statholderarkivet (i Riksark.) har en dom fra 1590 avgitt på Hamar rådstue.
8. D. N. XI s. 783.
9. Ibid. X s. 779.
10. Ibid. IV s. 830.
11. Brandt II s. 199.
12. Ibid. s. 196.
13. I en vending som »var thaa dannemandz domer oc myn lagher ordskurd« (D. N. IV s. 824, 1543) er forøvrig orskurd ikke brukt pleonastisk, men i sin oprinnelige betydning, om »paapegelsen og anvendelsen af det specielle lovbud, som blev gjort til en dom ved tingets tilslutning. Se Hertzbergs glossar.
14. D. N. I s. 815.
15. D. N. XI s. 804.
16. Lignende orskurd D. N. IX s. 789 (1539) og XIII s. 821 (1565).
17. Ibid. IV s. 827.
18. Grenserne var ennu neppe faste, se Brandt II s. 193.
19. Han var lagmann ennu i 1550. D. N. XI s. 775.
20. Ibid. II s. 849.
21. På Sunnmør?
22. D. N. II s. 833; lesningen »Gulathings« har riktignok utydelighetsstjerne.
23. D. N. V s. 826. [Wikikildens note: Fotnotetegnet mangler i originalen.]
24. Se f. eks. en rettertingsdom på Kjøbenhavn slott fra 1547 i D. N. XII s. 762.
25. D. N. II s. 855.
26. Ibid. s. 862.
27. D. N. XII s. 732.
28. D. N. VI s. 812.
29. Ibid. XII s. 827.
30. Ibid. XII s. 752.
31. Ibid. II s. 833.
32. Lagmannen, den kjente Mats Størsen, stod i sitt embede, men har vel hatt forfald.
33. I Dombok 1578 s. 143 tales om »den gamle rådstue på Breide alminding, som av arilds tid har vært brukt til lagtings hus«.
34. D. N. III s. 855.
35. D. N. XVI s. 812.
36. D. N. V s. 819.
37. D. N. X s. 773.
38. Ibid. XV s. 693. Smlgn. VII s. 796 og XIII s. 805. I slike tilfeller er lagretten ikke å opfatte som en lagtingslagrette.
39. Ibid. VI s. 813 (lignende VII s. 782).
40. D. N. II s. 832.
41. Brandt II s. 219 f.
42. D. N. VI s. 811.
43. Smlgn. D. N. XV s. 662 (1538) »herremode, Tyngh, eller Steffnne«. Dog også »ting« om bygdeting ibid. IX s. 808.
44. D. N. XI s. 825. Lignende fra Saude i Telemarken 1567, XIII s. 824.
45. Ibid. IX s. 813.
46. Ibid. IV s. 844.
47. Uteladelsen av relativet i »enn mand hede Aleiff« er god gammel dansk. Falk og Torp, Dansk-norskens syntaks s. 246 (»i virkeligheden foreligger sideordnede hovedsætninger«).
48. D. N. III s. 843.
49. D. N. XII s. 724.
50. D. N. III s. 843.
51. Ibid. s. 854.
52. D. N. IX s. 814.
53. D. N. IV s. 834.
54. De 23 navngivne menn, som dannet lagtingslagretten i Trondhjem 1552 (se foran) omtaler sig selv som 24 menn.
55. Han optrådte på vegne av Erik Rosenkrantz.
56. I 1539 blev det holdt et »fjerdungsting« med 24 lagrettesmenn fra 3 prestegjeld i Møre. D. N. XI s. 752.
57. Ibid. IV s. 828. Smlgn. XVI s. 809 og 810.
58. Norske Rigsregistranter II s. 304.
59. D. N. XII s. 832.
60. Oscar Alb. Johnsen, Aktstykker til de norske stændermøders historie s. 108 ff.