Lindormen aa Finnen
Paa ai Stelle norda Fjelle som aite Næroyne va de i Fyriti’o so usturtele myki forgiftig Hoggorm, aa detta va serle Tefelle paa dai aine Le’enn aat Sjøpolle, som gaar inn i Bygdalage der Folke i desse Grendenn visste inki se ævele Raa koss dai skulde laga se te aa faa tyne aav all denne Hoggormen, som va te stor Uheppe baade paa Folk aa Krytyr, før dai vorto tidt aa jamt stungne i Hel. Dai raadspurde si vidt braidt i Sta aa Bygd hjaa lærd aa ulærd; men ingin kunna gjeva Raa’bot for Orme, som va Aalmuga te slik Nau aa Nøgg.
Langt um ser kom de farande ain Trøllfinn, som hadde fengje Nysn um detta, aa de de fysste han frega ette va um nokon hadde set Visormen der; „han e skapa som ain lang aa knututt aa grov Hyssing, aa han e drivande kvit aa har rau Skalle, men helles e han mainlaus,“ sa’e Finnen. Men dersom nokon hadde for- nøme Visorm der, so va de visst, at de fannst Lindorm me, let han um, aa daa trudde han se inki i Kastarlag me Ormehope korki før vondt ell godt; men fannst der ’ki Visorm so va der ’ki Lindorm helde, sa’e han. Men Folki i Bygdalagi mainte alle som ain, at de hadde ingin Visorm nokon Ti vore te Synes, so vidt dai hadde høyrt aa spurt. „Ja nær de so e Tefelle,“ sa’e Finnen, „so fær e vaage me te paa Frum aa Ska’e, nær e fær ait Naut hjaa kor Bonde paa desse Si’unn aat Sjøpolle; daa ska e mana fram ve mine Velu all den Ormen som finnst paa desse Si’unn; e ska truge dai uppaa ait stort Baal, som e lyt stelle te ute ve Sjøstrønde. Men skulde de finnast Lindorm i Ormekulunn her, so e Live mitt sprungi.“ Folke jatta[1] detta som Finnen hadde kravt, aa so tok han te aa la upp ain stor Hop me Ve, aa tett ve raiste han upp ain stor Stolpe. Daa Baale va rai’ugt, kvaikte han Eld paa, aa so staig han uppaa Stolpen me ai Klubbe i Høndenn, at ingin Orm skulde naa hono aa sputre Aiter paa han. Derette tok han fram ai underle Trumme; paa Botte va de utrita mangeslags Liku, aa so ain stor Eldlogi; den skulde ty’e Helvite. No tok han tvo Hamra som voro gjorde taa Rainshødn aa te aa dunke aa slaa me Hamro paa Trumma aa gaule fram noko Maningsbøni, aa jamle so skødde han ne paa Botn te Trummunn, før der laag de mange Dyrliku lause aa Liku taa ain Orm me imyljo dai are. Me’a han heldt paa aa kakka paa Trumma, sprang denne Ormeliku baint burt i Login, som va rita paa Botte, aa i di sama tok Ormen te aa koma kruand fram or Haug aa Hamar, taa Fløt aa Bakki, trillande alle som Hjul, for dai bito i Sporden sin, aa alle rende radt paa Baale. De vara ait noko Bel, fyrr haile Ormekula røkk fram. Teslutte tok de te aa koma ain no aa ain daa, men endele føngo dai sjaa, at Visormen me kom linkand paa Knuto sine uppi Bakka ovafør Baale. Daa skraik Finnen, at Live hass va sprungi, „før no hava me Lindormen me i rau’e Rappe;“ aa i di sama dunde de uppi Bergsflogi ende ovafør Baale, aa ait rundt Stykki sprang ut or Bergsveggi taa Storlaiki som ain Brennevinsankar aa gikk gjøno Vere te over Mevatnes paa Sjøe. Lindormen for ette aa Finnen baus fyri teflugs paa Sjøen, men Lindormen knaip han attende me se, aa stoypte baade se sjølv aa han radt paa Baale, aa der brunno dai upp.
Ette gamle Segni skulde denne Lindormen vore fæl aa sjaa; han va leta allelai’ne som ain væn Berbogi, aa solaine saag han ut me i Skapna’e; men imyljo kort Letaskifte paa hono va de store Agnora som gingo inni korare paa so mangfelte Haatta, at ain inki væl kann fortelja de. Daa han kom paa Baale, brann han upp so snøggt, at han for te Vere som ain Royk, aa haile Lufte vart full taa so myki Skodd aa ill Tev taa hono, at de synte se aa de tevjast radt paa hi Le’e taa Sjøpolle. Hole i Bergsflogi, der han kom or, syne enno i Dag. De hende endaa ai Gøng se’a at ain Kar vilde endeseta detta Hole; han hadde me se ain Hund, aa den tok han aa sette inn der, aa denne raiste Hunden inn igjøno, for Hole va so trøngt, at han inki fekk Rum te aa snu se, anna han laut inn igjøno Berge. Han vart burte i aatte Daga aa daa kom han fysst utatte paa Voss; han hadde endaa slæpa taa se Haare paa baa’a Le’o taa di han hadde skubbast attaat Bergsveggi inni Hole.
Ette dai Ti’enn har alder nokon set ain ainaste Orm paa desse Le’enn aat Sjøpolle; men Folk ha fraista ofto aa hatt me se i Baata Orma taa hina Le’enn; men desse ha jamt dau’a, nær dai ha vore komne te Mevatnes paa Sjøe.
|
Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden. |
- ↑ samtykkte.